Hvor ofte er det normalt å tenke på å dø?

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert før, men jeg regner meg ikke som det nå. Jeg er ikke suicidal så vennligst ikke steng tråden.

Jeg bare lurer på hvor ofte normale psykisk friske folk tenker på å dø? Hvis man er skikkelig sliten, kanskje krangla med kjæresten, barna maser, man prøver å slanke seg og nekter seg derfor alt som er godt i livet men går ikke ned et gram, vennene er for travle til å møtes, osv. Rett og slett at man er litt utkjørt og nedfor. Er det normalt å tenke at det hadde vært litt fint å slippe? Kanskje det kalles for passiv suicidalitet, at man bare ikke er så gira på å leve. Eller er det sånn at friske folk aldri tenker slik?

Anonymkode: f0a52...2a2

[AnonymBruker]

Nei, hvor går grensen mellom å ha det vanskelig og en mild depresjon? Kanskje vanskelig å si.

Det er i alle fall et tegn på at man ikke har det særlig bra. Greit å ta noen grep tidlig så man eventuelt slipper å bli (mer alvorlig) deprimert.

Anonymkode: 5d492...4d4

[AnonymBruker]

Aldri, jeg er heller redd for å dø. 

Anonymkode: 9dfc2...86f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Nei, hvor går grensen mellom å ha det vanskelig og en mild depresjon? Kanskje vanskelig å si.

Det er i alle fall et tegn på at man ikke har det særlig bra. Greit å ta noen grep tidlig så man eventuelt slipper å bli (mer alvorlig) deprimert.

Anonymkode: 5d492...4d4

Jeg vet ikke, den grensa er sikkert litt flytende? Ikke alltid lett å se hva en kan ta tak i og hvor man bør begynne. 

Anonymkode: f0a52...2a2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke, den grensa er sikkert litt flytende? Ikke alltid lett å se hva en kan ta tak i og hvor man bør begynne. 

Anonymkode: f0a52...2a2

Nei, det er ikke lett. Kanskje prøve å tenke hva som er vanskeligst, hva som tapper en mest og vurdere om det finnes noe man kan endre på der. Ta for seg ett og ett problemområde.

Kanskje like viktig å senke kravene til seg selv. Noen har lett for å tenke at alt må gjøres perfekt og sliter seg helt ut på det. Vet ikke om du kjenner deg igjen.

Anonymkode: 5d492...4d4

[AnonymBruker]

Aldri. Ikke en eneste gang på 40 år. 

Anonymkode: 1a44e...e54

[AnonymBruker]

Jeg tenker på det ganske ofte. Men mest som en slags siste utvei om ting blir for jævlig. Jeg føler at jeg ikke har funnet ut en komfortabel nok måte å gjøre det på, så det stresser meg litt. Men har absolutt ingen reelle planer om å ta livet av meg. Lever et godt nok liv. Men orker ikke leve gjennom noe slags apokalyptisk mareritt om verden går til helvete....f.eks.

Anonymkode: 48a4d...e7b

[AnonymBruker]

Hele tiden.

Det er min trøst i livet, at jeg kan jo alltids bare ende alt hvis jeg vil.

Anonymkode: f0df0...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hele tiden.

Det er min trøst i livet, at jeg kan jo alltids bare ende alt hvis jeg vil.

Anonymkode: f0df0...bc7

Bør vel legge til at det er ikke noe jeg har tenkt å gjøre, men viten om at det er mulig gir meg ro og troen på at alt blir bra.

Anonymkode: f0df0...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hele tiden.

Det er min trøst i livet, at jeg kan jo alltids bare ende alt hvis jeg vil.

Anonymkode: f0df0...bc7

Husker at jeg pleide å tenke det på vei til eksamen. Jaja, hvis jeg blir påkjørt på vei til eksamenslokalet så slipper jeg i alle fall å ta eksamen. 

Anonymkode: f0a52...2a2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hele tiden.

Det er min trøst i livet, at jeg kan jo alltids bare ende alt hvis jeg vil.

Anonymkode: f0df0...bc7

Problemet med å tenke på denne måten, er at man i et svakt øyeblikk kan ta en spontan beslutning man egentlig ikke vil ta.

Tenkte mye på døden tidligere, og av den grunn var jeg livredd for store høyder - i slike situasjoner kan bare et lite skritt være avgjørende for om man vil miste balansen og falle, og dette ene skrittet kan man plutselig ta uten å tenke særlig over det; underbevisstheten vår er en farlig sak.

Så personlig ville jeg råde deg og andre som tenker på denne måten om å forsøke å ikke gjøre det; døden er altfor definitiv til at den kan fremstå som et reelt alternativ; livet er ingen dans på roser, men hver eneste dag man er her, får man en ny sjanse til å leve - en sjanse man aldri mer vil kunne få den dagen man dør.

Anonymkode: d5c6c...320