Kjærestens store reaksjoner

[AnonymBruker]

Hei! Denne tråden er inspirert av en annen tråd her inne. Kjæresten (25) er så nærtagende, og merker jeg begynner å gå på eggeskall hjemme. 

 

Igår hadde vi nok en situasjon. H*n spurte meg om noe 4 ganger innenfor et tidsrom på 15 minutter. Jeg poengterte at jeg hadde svart på det flere ganger, i et normalt toneleie. "Du trenger ikke bli sint" svarer h*n, og jeg svarer at h*n må høre på svarene når h*n spør om noe. H*n stormer ut av rommet og legger deg til å sove. Dette er en mange lignende situasjoner som har skjedd i løpet av 5 år sammen.

Jeg mistenker det handler om automatiske negative reaksjoner, da h*n har hatt en trøblete barndom med rus/psykisk vold fra en foresatt. Hver gang jeg gir et blikk/toneleie eller noe som kan oppfattes som kritikk går h*n fra 0-100.

 

Hvordan kan jeg forholde meg til slikt?

Anonymkode: b2817...7a8

[AnonymBruker]

Han børr søke hjelp 

Anonymkode: f733c...ee3

[Blåjojo]

Svaret er nok dessverre at om ikke han ønsker å endre på det, så må du nok bare leve med det. Eksen min var også sånn. Gikk rett i forsvarsposisjon, og det som kunne vært snakka om på 15 min tok gjerne 1 time med å få han til å roe seg ned, og 15 min med prat. Veldig slitsomt å forholde seg til i det lange løp.

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (15 minutter siden):

Svaret er nok dessverre at om ikke han ønsker å endre på det, så må du nok bare leve med det. Eksen min var også sånn. Gikk rett i forsvarsposisjon, og det som kunne vært snakka om på 15 min tok gjerne 1 time med å få han til å roe seg ned, og 15 min med prat. Veldig slitsomt å forholde seg til i det lange løp.

Takk for svar! Kjenner på det selv, spesielt nå i sommer da vi har tilbragt mye tid sammen. Mer sliten etter ferien enn jeg var før. Flere ganger ukentlig har det oppstått "kriser" ut av ingenting. Skjer det på morgenen, er det avvisning og silent treatment til kvelden, og hele dagen er ødelagt for min del. Ikke dumpegrunn men sykt frustrerende.

Anonymkode: b2817...7a8

[AnonymBruker]

Jeg dater en mann som i perioder er sånn. Jeg forholder meg til det i første omgang ved å tvinge meg selv til å svare nøytralt/vennlig hver gang. 

Hvis det ikke funker, tar jeg opp at han virker sliten og sint, og at vi heller kan slappe litt av hver for oss til ting kjennes greiere. 

Anonymkode: 74734...6b5

[AnonymBruker]

Her er det jeg som sliter med traumer, og dermed bla angst, usikkerhet, liten tillit til andre osv. Jeg er ganske klar over hvordan jeg er, hva jeg trenger og hva som trigger. Jeg har gått i traumebehandling osv. Jeg har jobbet mye med meg selv mao. 

Når jeg traff mannen ville jeg ikke ha noe forhold, men jeg kunne være venn med han. Han presset ikke på noen måte, han bare var der. Etterhvert ble jeg tryggere på han og åpnet mer opp. Jeg forklarte alle grunnene til at han ikke skulle være sammen med meg, at det kom til å bli for krevende osv, men han forsatte å bare være der. 

I dag er vi gift og vi har det veldig bra sammen. Han er verdens mest tålmodige mann, han er den i verden som kjenner meg best, nesten bedre enn meg selv. Jeg stoler på han og vet at han bare vil meg vel. Det har tatt tid og tålmodighet, men det har vært verdt det. 

Det å være i et forhold med en bakgrunn som min, krever endel ekstra av begge parter. Jeg har som sagt jobbet mye med meg selv, jeg har valgt å stole på han og slippe han inn. Og han biter i seg når jeg noen ganger blir urimelig, han kan roe meg ned og han vet bare nøyaktig hva han skal gjøre. Det er ikke alltid enkelt for han, eller for meg, men vi har funnet vår måte og vår vei. 

I ditt tilfelle tenker jeg at det må mye det samme til, hn må jobbe med seg selv, hn kan ikke overlate alt til deg og at du alene skal finne ut av ting. Og du må være tålmodig, og vise at du er der uansett. 

Anonymkode: 1a515...7bc

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for svar! Kjenner på det selv, spesielt nå i sommer da vi har tilbragt mye tid sammen. Mer sliten etter ferien enn jeg var før. Flere ganger ukentlig har det oppstått "kriser" ut av ingenting. Skjer det på morgenen, er det avvisning og silent treatment til kvelden, og hele dagen er ødelagt for min del. Ikke dumpegrunn men sykt frustrerende.

Anonymkode: b2817...7a8

Det jeg kjente var at jeg utslett meg selv etter hvert. Sluttet å være den jeg egentlig er. Tok ikke tak i det før en kompis som har kjent meg hele livet uttrykte sin bekymring. 
Jeg valgte å forlate, for det finnes ikke den mann i verden det er verdt å forandre seg så mye for, og har ikke angret så mye som et sekund.😊