Rare tanker

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er riktig sted å poste, men jeg prøver.

er det flere der ute som kan ha litt rare tanker som vil dele det her? Kanskje det kan få oss til å føle oss mindre rare?  
 

jeg begynner:

jeg kan ha tanker om hvordan det er å være en katt som parer seg. 

Anonymkode: 5c9be...48b

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan det er å frigi alle følelsene om man blir skikkelig sint. Altså rope så høyt man bare kan, kaste ting i veggen osv. 

Anonymkode: 545b3...30b

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg lurer på hvordan det er å frigi alle følelsene om man blir skikkelig sint. Altså rope så høyt man bare kan, kaste ting i veggen osv. 

Anonymkode: 545b3...30b

Det er langt sunnere for psyken å få utløp for følelsene sine ved hjelp av stemmen enn ved å stenge dem inne; for å sitere eventyret om Pingu og vennene hans:

"Så godt det var å være en liten isbjørn, og kunne leke og leke uten å tenke på hva en voksen isbjørn bør eller ikke bør gjøre," mimret Rollo, "har du fortsatt en sterk stemme?" "Å ja," nikket Wollo, "jeg kan brøle så de hører det på nærmeste romstasjon." "Jeg òg," svarte Rollo, "skal vi se hvem som kan brøle høyest?"
 
"GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," brølte Wollo av sine lungers fulle kraft. "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte Rollo, og lo hjertelig. "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR." "GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR," svarte Wollo. "Tror jammen dette ble uavgjort," smilte Pingu og kom med sitt bidrag til kakofonien, etterfulgt av de andre pingvinene.
 
Høyt, høyt over dem - på den internasjonale romstasjonen der astronautene Ivan og Igor den siste tiden hadde gått hverandre på nervene fordi Ivan snakket i søvne mens Igor likte ertesuppe og prompet for mye - ristet Ivan på hodet, og sa med høytidelig stemme til kollegaen sin: "Igor, dette er et historisk øyeblikk. Vi har fått nærkontakt med en utenomjordisk sivilisasjon - noe annet sted kan ikke disse gruoppvekkende, ubeskrivelige lydene komme fra." "Ja, Ivan," nikket den andre, "et lite skritt for menneskeheten; et stort skritt for russisk vodkaeksport."
 
Nede på jorden fortsatte vennene våre å brøle og hyle om kapp i natten, samtidig som smilene strålte i ansiktene deres. Hadde voksne, siviliserte mennesker fått øye på dette, ville de sikkert avskrevet synet som ren galskap; ingen sivilserte mennesker eller dyr gjør da noe slikt. Men det disse menneskene glemmer, er at da de selv var babyer og hadde det vondt, lot de smerten få utløp i et høyt skrik, uten å stenge den inne slik voksne mennesker så ofte gjør. Det er nemlig ingenting sivilisert i noen som har det vondt og retter smerten innover; det er ingen spor av sivilisasjon i et menneske som tar livet sitt fordi smerten blir for tung å bære - så iblant er det godt å bare la følelsene få fritt utløp i en lyd som får Ivan og Igor på romstasjonen til å tro at jorden står foran en invasjon fra det ytre rom. En sann venn forventer ikke et kunstig smil fra noen som sliter, men sier: Jeg vil ikke høre de fine ordene dine; jeg vil lytte til smerten din, og gi deg en varm klem.-

- - - - -

Så det er bare å bruke stemmen; det var det første vi lærte da vi ble født.

Anonymkode: f5d1f...4f5