Sliten av å være i et forhold

[AnonymBruker]

Jeg blir så sliten av å være i et samliv! Har en mann som jeg er veldig glad, vi har vært sammen i ca ti år. Har barn sammen. Vi har hatt både små og store utfordringer, og til og med vært separert i en periode. 
 

Dette betyr at vi har måttet jobbe veldig for å få forholdet til å fungere. Og jeg kjenner jeg er sliten.. Vi har det greit/bra akkurat nå, men med en gang det oppstår noe som krever litt arbeid, skaper vonde følelser, diskusjoner etc, kjenner jeg på at jeg ikke vet om jeg gidder å være i et forhold overhode😵

Flere som er trøtt og lei av å forholde seg til partner, og all jobben et forhold krever? Er så lei av forventninger begge veier, frykt for å bli forlatt (vi har hatt et tillitsbrudd i forholdet, men ikke utroskap), prøve å forstå og bli forstått. Er det bedre å være alene?🙈

Ønsker jo familielivet, men må det være så mye jobb og følelser hele tiden🤯

Anonymkode: ad19b...39d

[AnonymBruker]

Hvorfor ble du sammen med denne mannen da? Og i tillegg få barn…

Anonymkode: 8c5d3...f4d

[Gjest fransine]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor ble du sammen med denne mannen da? Og i tillegg få barn…

Anonymkode: 8c5d3...f4d

Hva er poenget med et sånt svar? Skulle det hjelpe TS på noen måte?

[AnonymBruker]

Jeg hadde også et langvarig forhold med barn, og etter bruddet var det egentlig det første/kanskje første to årene jeg var interessert i et nytt forhold... Men så endte det ikke sånn, og etterhvert som jeg har blitt mer vant til livet som singel, så frister det ærlig talt ikke med forhold. Da må det eventuelt føles helt annerledes ut, være enklere og kreve mindre av meg, sannsynligvis unngå samboerskap og flere barn. Så ja, jeg skjønner deg godt 😅 Og personlig tviler jeg på at jeg kommer til å "jobbe" så hardt for et forhold igjen. Men det er ikke rett for alle altså...

Anonymkode: 4d464...c0e

[AnonymBruker]

Hurra. Enda en moderne, lat kvinne som ikke gidder, blir sliten av alt mulig og forventer å få lykken servert i fanget uten å måtte jobbe for det. Hva annet er nytt? 

Anonymkode: 59ed1...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor ble du sammen med denne mannen da? Og i tillegg få barn…

Anonymkode: 8c5d3...f4d

Har ikke følt på dette hele forholdet da.. vi har som sagt hatt noen utfordringer, og nå kjenner jeg at selv om jeg er glad i ham og ønsker familielivet, så er det så mye jobb får å få det til. Blir sliten, føler meg følelsesmessig flat til tider. Kjenner ikke glede over de samme tingene som før, ikke så mye som begeistrer meg eller engasjerer meg lenger.. alt føles bare som hardt arbeid.

TS

Anonymkode: ad19b...39d

[Gjest fransine]

.

Endret 8. oktober 2022 av fransine

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hurra. Enda en moderne, lat kvinne som ikke gidder, blir sliten av alt mulig og forventer å få lykken servert i fanget uten å måtte jobbe for det. Hva annet er nytt? 

Anonymkode: 59ed1...6a1

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som lat, heller arbeidsom 😉 jeg er veldig driftig, men når vi nå har strevd og jobbet så intenst for forholdet over flere år, og det fortsatt krever så innmari mye jobb bare for å ha det «helt greit».. vet ikke om det er verdt det rett og slett.

TS

Anonymkode: ad19b...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg hadde også et langvarig forhold med barn, og etter bruddet var det egentlig det første/kanskje første to årene jeg var interessert i et nytt forhold... Men så endte det ikke sånn, og etterhvert som jeg har blitt mer vant til livet som singel, så frister det ærlig talt ikke med forhold. Da må det eventuelt føles helt annerledes ut, være enklere og kreve mindre av meg, sannsynligvis unngå samboerskap og flere barn. Så ja, jeg skjønner deg godt 😅 Og personlig tviler jeg på at jeg kommer til å "jobbe" så hardt for et forhold igjen. Men det er ikke rett for alle altså...

Anonymkode: 4d464...c0e

Så bra at du trives med tilværelsen din🥰 det er krevende å veldig nære relasjoner ass😅 

 

TS

Anonymkode: ad19b...39d

[AnonymBruker]

fransine skrev (5 minutter siden):

Forstår deg veldig godt. Hverdagens stress kan noen ganger tære på et forhold. Opplevde dette selv. Egen sykdom, barn og familieliv ble for mye, så jeg måtte få bort den eneste av stressfaktorene som var mulig, nemlig mannen.

Det ble likevel ikke noe lettere å være alene,  og nå 5 år etterpå når alle ungene er blitt voksne har vi funnet tilbake til hverandre. 

Du må nesten finne ut av om dette er noe du greier å stå i eller om du trenger en pause. Håper dere greier å kommunisere,  det er det aller viktigste.

Lykke til 💕

Takk for at du deler historien din 🥰 

Hvordan er forholdet deres annerledes nå vs første gang dere va sammen? 
 

TS

Anonymkode: ad19b...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hurra. Enda en moderne, lat kvinne som ikke gidder, blir sliten av alt mulig og forventer å få lykken servert i fanget uten å måtte jobbe for det. Hva annet er nytt? 

Anonymkode: 59ed1...6a1

Og selv synes du det gikk greit etter tillitsbruddet? 

Anonymkode: 6e619...ed1

[Gjest fransine]

AnonymBruker skrev (På 3.8.2022 den 20.05):

🥰 

 

 

 

Endret 8. oktober 2022 av fransine

[AnonymBruker]

Jeg har endelig funnet meg noen det ikke er krevende og komplisert å være i et forhold med. Han er flink på kommunikasjon, og vi er gode på å rense luften før det blir et stort problem ut av ting. Handler vel om å finne noen man er kompatibel med.

Anonymkode: e8218...f24

[AnonymBruker]

Har aldri skjønt dette med at forhold skal være så krevende og så mye jobb. Hva er da poenget? Jeg slapper veldig av sammen med mannen min og får en god energi av å være sammen med ham.

Anonymkode: 78f64...c96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Har aldri skjønt dette med at forhold skal være så krevende og så mye jobb. Hva er da poenget? Jeg slapper veldig av sammen med mannen min og får en god energi av å være sammen med ham.

Anonymkode: 78f64...c96

Det er det jeg lurer på og da. Hva er vitsen, når det krever så mye av oss begge? 
 

Kjærligheten er der, men det er kanskje ikke alltid nok?🤷🏼‍♀️ 
 

I vårt tilfelle har psykisk helse spilt en stor rolle, når den ene strever krever det også mye av partner..

 

TS

Anonymkode: ad19b...39d

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg forstår veldig godt hvordan du har det, fordi slik er det for meg også.

Er så sliten og lei av å ha jobbet så mye for forholdet i så mange år, allikevel har vi det ikke noe særlig bra. Er det verdt det lenger? Det verste er at jeg egentlig ikke tror jeg vil få et bedre liv som enslig, og kun se barna annenhver uke. Eneste positive med det er å slippe å ha et forhold med mannen.. 

 

 

Anonymkode: c94a8...ab5

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hurra. Enda en moderne, lat kvinne som ikke gidder, blir sliten av alt mulig og forventer å få lykken servert i fanget uten å måtte jobbe for det. Hva annet er nytt? 

Anonymkode: 59ed1...6a1

Eventuelt en kvinne som har måtte jobbe så hardt for det at hun er slitt ut av det?

Ja ts, jeg kjenner også på dette innimellom. Forholdet har krevd så mye av meg i så mange år at jeg på en måte føler at jeg ikke har flere kamper i meg, selv om vi nå har det veldig bra. Det har kostet enormt mye å komme hit, og mer tull orker jeg bare ikke. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skulle orke flere runder med vansker, når det å være alene ikke virker fælt overhodet. Nesten virker litt lokkende. Jeg har ingen grunn til å gå nå, for vi har det som nevnt veldig bra nå, men dersom det oppstår flere kryssveier i vårt forhold er jeg ikke sikker på at jeg har det i meg å streve for å komme inn på samme sporet som ham. 

Det er egentlig litt fælt å tenke, for mens min mann ser det som at vi endelig har funnet riktig vei, så ser nok jeg på det som siste sjanse. Han er nok ikke bevisst på hvor mye livet vårt sammen over år har slitt på meg. Han har ikke slitt seg tilsvarende ut, fordi det var jeg som måtte være limet og legge meg selv og mine følelser til side ved hvert rotekryss, for å ivareta barn og alt praktisk, mens han heller fadet ut og ble ultraegoistisk i de situasjonene. Jeg er nå tom for tilgivelser, og tom for krefter til flere kamper. Ruller han plutselig en vei jeg ikke vil følge, så kommer jeg nok ikke en gang til å likevel følge. Føler ikke plikt og lyst til det lenger. Så på en måte henger det et sverd over vårt forhold som han ikke engang ser. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, og tror - håper nesten - det har med kompatibilitet å gjøre. «Håper» fordi det da ikke er min feil eller noe som alltid vil forfølge meg. Jeg føler det krever så mye tilpasning og mas, der jeg tenker A, tenker han B, vi kommuniserer helt ulikt, det blir misforståelser og - ja, vi bruker mye krefter på å samarbeide. Vi har ulike mål for fremtiden, dvs jeg har visjoner og mål, han har ingen. Så alt av ferieplaner, hyttekjøp etc er mitt bord. Han synes det er topp, så det er ikke et sololøp, men han lever i nuet og tar det som det kommer, mens jeg sørger for å påvirke det som kommer til noe bra. Men er så lei av å dra lasset og ikke dele drømmer og prosjekter. Vi funker likevel som familie og barna vil ta et brudd hardt. Humoren er felles og hjelper ofte, men nå begynner det å røyne der også. Er bare så lei av at det lugger hele tiden. Er redd for at nissen flytter med på lasset og det alltid vil lugge i forhold, men akkurat nå frister single tilværelsen mest (dog ønsker jeg ikke å miste halve tiden med barna.) Så har ikke noe svar TS, men du er ikke alene. 

Anonymkode: 3a5f6...d22

[AnonymBruker]

Det er fryktelig slitsomt å være i et langvarig forhold med barn. Derfor ender det ofte i grøfta.  Mange burde nok for egen og partners del valgt bort (eller valgt færre) barn. Byrden og frustrasjonene ved å anskaffe og oppdra barn er gjennomgående undervurdert.

Anonymkode: 48474...514

[AnonymBruker]

Det dere i de siste innleggene her skriver, kjenner jeg meg så godt igjen i. Er det verdt alt strevet liksom? Og orker jeg flere runder med hardt arbeid? 
 

Tenker ofte at om jeg var alene slapp jeg å bli trist, irritert, såra, sint osv, over ting mannen gjør eller ikke gjør. Jeg slipper å rydde etter ham, slipper dette tankekjøret. Samtidig er jeg veldig glad i ham, og akkurat nå har vi det helt ok.

Men det er som du @Trolltunge skriver, at dette føles som en siste sjanse, blir det noe mer «tull» nå, så har jeg ikke lyst eller krefter igjen til å kjempe for oss. 
 

All energi og engasjement er borte til tider, jeg surfer bare litt med nå. Tenker av og til at jeg skal holde ut til ungene blir større, men det er kanskje feil det og, jeg vet ikke. Lurer på om jeg har gjort det rette ved å bli, eller om vi bare skulle ha skilt oss etter separasjonen. 
 

TS

Anonymkode: ad19b...39d