Fortell om din mislykkede/strevsomme babytid - trøst for andre mødre

[AnonymBruker]

 Noen som vil fortelle om en babytid som ikke ble så på rosa skyer som man kanskje hadde trodd? Dette er ikke ment som å rakke ned på noen, men for å få en følelse av at man ikke er alene, at det har vært flere som har syns at tiden har vært veldig vanskelig. 
 

Jeg fikkmitt første barn, en baby som skrek og skrek, og fikk påvist kolikk. Jeg sov ikke og begynte å hallusinere i tider. Baby sov nesten ikke selv, men vi ble bare avfeid av helsevesenet. Han gråt i 4 måneder, døgnet rundt. Det var vanskelig å få et normalt forhold til han, og vi har strever fortsatt med dette. Det er en stor sorg å ha gått glipp av så mye som jeg ser andre får.
 

Jeg fikk alvorlig fødselsdepresjon og heftig angst som ødela mye av babytiden. Jeg har fortsatt permisjon, men har følt mye på at alle andre har en fin babytid og nyter livet med en sovende baby på brystet, som ikke var tilfellet her. Det eneste som har trøstet meg, er andres historier om en babytid som ble litt som min. Det får meg til å føle meg mindre mislykket, men normal. 

Anonymkode: a1b6f...7ec

[AnonymBruker]

Huff, det høres veldig tøft ut. Kjenner meg igjen i det å føle seg mislykket og at barseltiden ikke var noen rosenrød forelskelse. Nå var egentlig ikke min baby så veldig vanskelig, normalt lite søvn og sånt. Det gjør det egentlig bare verre, for jeg føler meg supermislykket som takla det då dårlig. En helt vanlig baby og jeg fiksa det ikke. Kolikkbaby er jo ikke rart om folk strever med, men en baby som er helt normalt krevende burde man jo takle. Ble deprimert og egentlig var det første året mest mørkt. Strevde i tillegg med underlivet etter fødsel og bekymret meg veldig for om det kom til å bli bra igjen, dette la en stor demper på alt.

I tillegg og til tross for at jeg følte lite varme følelser for barnet så hadde jeg enormt med angst for krybbedød så var helt nater på at alt måtte gå riktig for seg. Samsov aldri mens babyen var liten, tror hun var over 8mnd første gang vi tok en dupp i sengen sammen. Så jeg brydde meg jo om at det skulle gå bra med babyen og den led ingen nød sånn praktisk. Men er veldig redd for at hvordan jeg var sammen med den har gitt skade. Heldigvis var pappaen mye til stede og gav mye nærhet og oppmerksomhet. 

Så, det tok tid å knytte seg til barnet. Er veldig lei meg for det. Nå er min 1,5 år og jeg kjenner mer og mer på de gode følelsene. 

Anonymkode: 60a13...6fa

[AnonymBruker]

Babytiden med min eldste var et helvete. 

High need baby. Ekstrem klistremerkebaby, som hatet bæresele, og måtte bæres i armene mine konstant, og være i konstant bevegelse. Ekstrem gulping. Kolikk. Veldig urolig i kroppen, samsoving gikk IKKE, men måtte ha fysisk kontakt og helst rugges konstant om natten for å sove. Store problemer med amming, mme var dritt på magen, og han var forferdelig tynn, måtte på vektkontroll 1-2 ganger pr uke. Fikk tung fødselsdepresjon, og alt søg noe så heftig. 

Jeg hadde lyst å myrde folk når de kom med toskeutsagn som "Nyyyyyt denne fantastiske tiden, du får den aaaaldri igjen!!". 

Det var så jævlig hele det året... Såpass at vi ombestemte oss mtp å få et barn til. Vi hadde tenkt å begynne å prøve da han var ett år, men da vi snakket om det var det ingen som orket tanken på å få et barn til, noen sinne. Ombestemte oss da han var to, og vi hadde fått babytid-helvete litt mer på avstand. 

Fikk heldigvis en MYE bedre babytid med nr 2... 

Men ja, føler sorg over at den såkalt magiske fantastiske tiden med eldsten ble frarøvet meg. 

Anonymkode: 98489...d26

[AnonymBruker]

Jeg hadde en baby som bare skulle bæres og ligge inntil. Om natten skulle han ha puppen i munnen konstant (noe som gjorde at jeg ikke sov). Han sto gjerne opp klokka 3 om natta. Han sov bare power naps på dagtid, maks 15 minutter. Hatet vogn, hatet bæresele, bæresjal, vippestol, osv. Han hatet bilkjøring, så vi kom oss ingen steder. Om jeg dro på barseltreff innebar det hyling og skriking i bilen fram til vi kom fram, og så en baby som nektet å gjøre noe annet enn å bli båret rundt i stua. Alle andre babyer sov i bilstolen mens mødrene pratet, mens jeg ble så utafor. Ga det opp helt etter hvert, ble bare stress. Hadde null nettverk, familie og venner bodde en og en halv time unna med bil. Jeg slet med å få i meg mat fordi mannen var borte og jeg hadde en unge som nektet alt av bæretøy, eller å ligge på gulvet, og å lage middag og ordentlig mat var vanskelig med to opptatte hender. 

Mannen meldte seg helt ut, mente at han skulle leve livet som før barn. Han bestemte seg også for at han skulle jobbe mye mer. Så han var 12 timer på jobb, da han kom hjem dro han til en kompis og var der til sent på natta og han sov på et annet rom. Han sto aldri opp med babyen, matet aldri, bysset aldri, trillet aldri. Den omtrent katastrofale pappapermen var det eneste tidspunktet han noen gang trillet, veldig motvillig. Om jeg hadde hjemmekontor, var syk eller lignende, så måtte jeg gjøre det. 

Jeg hatet det. jeg sov ikke én time sammenhengende før babyen min var året. Jeg ble suicidal og fikk fødselsdepresjon. Fastlegen min gjorde det han kunne, men uten en pappa som stilte opp så var det lite som kunne gjøres. Fikk noen antidepressiva som gjorde at jeg i hvert fall kom meg gjennom perioden i live. Jeg var så utrolig alene og ensom, sviktet av mannen og også mamma følte jeg, som gledet seg til å bli bestemor men så droppet hun helt å følge opp. 

Jeg er ikke sammen med mannen lenger (jeg ga opp da ungen var 2), og jeg har flyttet nærmere familie og venner. Har en utrolig fin og nydelig 3-åring nå som jeg er så glad jeg har. Men det første året er bare et svart hull i hukommelsen, Jeg husker alt det jævlige, men lite kos. Selv om jeg vet det var det og.

Anonymkode: fe2bc...cd7

[Flamme]

Er det virkelig noen som har en lyserosa barseltid og svever lykkelig på skyer hele tiden....?

[AnonymBruker]

Flamme skrev (2 minutter siden):

Er det virkelig noen som har en lyserosa barseltid og svever lykkelig på skyer hele tiden....?

Det finnes folk som har det fint ja? 
 

Husker jeg og mannen var på besøk hos et vennepar (ulike ganger hver for oss). 
 

Jeg kom hjem og bare «hun bare la babyen i senga, og den SOV! Inn med smokken en gang og så sov babyen videre!». 

Han sa det samme: «vi kunne prate i sofaen mens babyen var våken, og så bare bysset han litt på ungen og la henne -  tenk å ha en så enkel baby!»

De var og på besøk hos oss, og jeg kunne stå og bysse babyen deres i søvn på type 10 min.

Så jeg ble jo bare stående der for mestringsfølelsen, hadde aldri opplevd noe sånt 😅🥵

Hun venninna mi kunne og si - midt i barseltiden - at «det er jo slitsomt og sånn, har jobbet mye med ammingen. Da leser jeg mye og hører på lydbøker. Merker jo jeg får så utrolig mye energi av å være i permisjon» ….! Jeg satt nærmest i sjokk sånn oppriktig. Innvendig altså. 
 

Vi hadde og noen naboer som fikk 2 åpenbart superenkle babyer. Aldri byssing/hyling, aldri streving med dagsøvn - og foreldrene kunne legge seg 22 og sove til 07 i ett strekk.

Dette hadde jeg og mannen full oversikt over fordi vi var oppe til absolutt alle døgnets tider selv og så at alle lys var av - og de fortalte det selv. 

Anonymkode: cf2ae...299

[AnonymBruker]

Flamme skrev (42 minutter siden):

Er det virkelig noen som har en lyserosa barseltid og svever lykkelig på skyer hele tiden....?

Utorlig nok finnes det folk som påstår de har det sånn, ja. 

Det finnes jo de som har utrolig enkle babyer. Venninnen min hadde en sånn. Knirkefri amming - ungen var supsereffektiv og hun satt ikke mer enn ti-femten minutter selv da han var nyfødt, og han la perfekt på seg. Han sov som en helt, uten noe som helst byssing eller kaving, hun bare lå ham ned i sengen og gikk, og så sovnet han helt av seg selv, både dag og natt. Kunne ligge på gulvet og leke og brydde seg ikke en døyt om hun gjorde sitt. Ingen gulping. Lite hyling. 

Jeg ble helt sur av å være der og se det hele 😛 

Anonymkode: 98489...d26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Utorlig nok finnes det folk som påstår de har det sånn, ja. 

Det finnes jo de som har utrolig enkle babyer. Venninnen min hadde en sånn. Knirkefri amming - ungen var supsereffektiv og hun satt ikke mer enn ti-femten minutter selv da han var nyfødt, og han la perfekt på seg. Han sov som en helt, uten noe som helst byssing eller kaving, hun bare lå ham ned i sengen og gikk, og så sovnet han helt av seg selv, både dag og natt. Kunne ligge på gulvet og leke og brydde seg ikke en døyt om hun gjorde sitt. Ingen gulping. Lite hyling. 

Jeg ble helt sur av å være der og se det hele 😛 

Anonymkode: 98489...d26

Hvordan er det barnet i dag?

Anonymkode: e062a...cfe

[Flamme]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det finnes folk som har det fint ja

 

Selvfølgelig finnes det folk som har det FINT, jeg hadde en kjempefin barseltid, men sveve lykkelig på rosa skyer...? Med såre brystvorter, renselse, en baby som skal ha mat og et underliv som skal gro?

Nekter å tro at det er noen som konstant svever på en lykkelig sky, selv om man kan ha det fint mye av døgnet. Er jo fortsatt et nyfødt barn og en kjempeomveltning for både kropp og psyke.

[AnonymBruker]

Flamme skrev (2 minutter siden):

Selvfølgelig finnes det folk som har det FINT, jeg hadde en kjempefin barseltid, men sveve lykkelig på rosa skyer...? Med såre brystvorter, renselse, en baby som skal ha mat og et underliv som skal gro?

Nekter å tro at det er noen som konstant svever på en lykkelig sky, selv om man kan ha det fint mye av døgnet. Er jo fortsatt et nyfødt barn og en kjempeomveltning for både kropp og psyke.

Ikke alle har såre brystvorter, plagsom renselse, ammeproblemer, og et ødelagt underliv. Venninnen min (som nevnt over) hadde null stress med ammingen, ikke såre brystvorter, og klaget ikke over renselse eller ødelagt underliv. Jeg hadde ikke noe plager med underliv eller renselse, var bare øm i kanskje et par dager nedentil, og renselsen var som en vanlig mens, kunne gå over til truseinnlegg da jeg var hjemme fra sykehuset. 

Anonymkode: 98489...d26

[AnonymBruker]

Hadde også et barn som bare skrek og skrek, og brukte meg som smokk. Han ville ha pupp 24/7. Sov med puppen i munnen, snek jeg den ut så var det hyyyyl. Kunne bæres på men man måtte aldri sette seg ned med babyen, da var det også hyling. Trilleturer hatet han også, han kunne ikke fordra den vogna man ligger i, så hver gang jeg trillet på han så bare skrek han hele veien til jeg tok han opp. Hadde gledet meg veldig til å gå lange turer osv men det ble ikke noe av. Bedret seg heldigvis når han gikk over til sittedelen.

 

Anonymkode: 97eda...e1e

[AnonymBruker]

Her er min baby bare 7 uker, så jeg lever fortsatt i håpet om at ting blir bedre etter det fjerde trimesteret 🤞🏼Jeg er så sliten, hvordan overlevde dere som hadde det slik i et år? 
 

Vi var nettopp på hyttetur en uke med min mor, som har 6 barn. Det føltes så godt at hun kommenterte det jeg selv hadde stusset på og lurt på om var «normalt». Hun sa at ingen av hennes barn har vært i nærheten så krevende som snuppa mi er. Så det var godt å få høre at det ikke er jeg som gjør noe galt. 
 

Synes det er trist og bittert, for både jeg og faren til barnet sliter med å kjenne på mors/farskjærligheten. Jeg kan kjenne varme følelser for henne når hun smiler til meg, men det rekker aldri å «bygge seg opp» før det blir vanskelig igjen, og jeg bare angrer på at jeg fikk barn. Hun bare gråter når faren holder henne, så han holder henne 5 minutter annenhver dag mens hun hyler så jeg får tatt meg en dusj.
 

Anonymkode: db308...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke alle har såre brystvorter, plagsom renselse, ammeproblemer, og et ødelagt underliv. Venninnen min (som nevnt over) hadde null stress med ammingen, ikke såre brystvorter, og klaget ikke over renselse eller ødelagt underliv. Jeg hadde ikke noe plager med underliv eller renselse, var bare øm i kanskje et par dager nedentil, og renselsen var som en vanlig mens, kunne gå over til truseinnlegg da jeg var hjemme fra sykehuset. 

Anonymkode: 98489...d26

Nettopp. Og hvis denne personen har null selvinnsikt og null forståelse for at andre kan ha mye dårligere erfaring, så kan det være ganske tøft å ha kontakt. 

Anonymkode: 60a13...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nettopp. Og hvis denne personen har null selvinnsikt og null forståelse for at andre kan ha mye dårligere erfaring, så kan det være ganske tøft å ha kontakt. 

Anonymkode: 60a13...6fa

Venninnen min visste heldigvis at hun var utrolig heldig, og var aldri sånn "men det er jo bare å legge babyen ned, det er jo ikke vanskelig å få til å sove???". Da hadde jeg nok myrdet henne 😛 

Anonymkode: 98489...d26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her er min baby bare 7 uker, så jeg lever fortsatt i håpet om at ting blir bedre etter det fjerde trimesteret 🤞🏼Jeg er så sliten, hvordan overlevde dere som hadde det slik i et år? 
 

Vi var nettopp på hyttetur en uke med min mor, som har 6 barn. Det føltes så godt at hun kommenterte det jeg selv hadde stusset på og lurt på om var «normalt». Hun sa at ingen av hennes barn har vært i nærheten så krevende som snuppa mi er. Så det var godt å få høre at det ikke er jeg som gjør noe galt. 
 

Synes det er trist og bittert, for både jeg og faren til barnet sliter med å kjenne på mors/farskjærligheten. Jeg kan kjenne varme følelser for henne når hun smiler til meg, men det rekker aldri å «bygge seg opp» før det blir vanskelig igjen, og jeg bare angrer på at jeg fikk barn. Hun bare gråter når faren holder henne, så han holder henne 5 minutter annenhver dag mens hun hyler så jeg får tatt meg en dusj.
 

Anonymkode: db308...39e

Man kommer seg igjennom mye av det på pur vilje, tror jeg? Og følelsen av å være et team sammen, du og mannen. Hvis man ikke er det og i stedet begynner å holde regnskap og ikke er rause med hverandre, da tror jeg det kan bli tøft.

Men de fine øyeblikkene blir flere og flere. Din er bare 7 uker, men utviklingen går så fort og etter hvert blir man stolt av alt den får til og lærer seg. Sånn at disse små påfyllene du nevner blir oftere og større. Jeg kunne være supersliten og lei pga. lite søvn og mye styr, men få skikkelig boost av å se babyen ligge på babygymmet og virkelig øve på å gripe etter lekene. Husker det godt fordi jeg var skikkelig demotivert. Hun var sikkert ikke spesielt tidlig ute men å se på at hun prøvde først med ene hånden men det rakk ikke, og så prøve den andre for den var nærmere, og så finne ut at hvis hun halvveis rullet på siden så rakk armen mye lenger, det var kult. Ja, det her var masse blabla fra meg men jeg personlig synes det hjalp mer og mer at det tittet frem mer personlighet hos babyen.

Anonymkode: 60a13...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Venninnen min visste heldigvis at hun var utrolig heldig, og var aldri sånn "men det er jo bare å legge babyen ned, det er jo ikke vanskelig å få til å sove???". Da hadde jeg nok myrdet henne 😛 

Anonymkode: 98489...d26

Haha ja. Har du prøvd å være rolig? Har du prøvd å legge babyen når den er trøtt?😆

Anonymkode: 60a13...6fa

[AnonymBruker]

Det smerter meg å innrømme men jeg hadde en helt normal baby sånn egentlig. Lite skriking, sov greit, sleit med amming men fikk MME også. Men jeg fikk nok en fødselsdepresjon, og alt var så vanskelig og jeg var totalt utslitt.  Dro aldri noen plass fordi det var tungvindt, koste meg sjeldent hjemme med babyen. 

Jeg gikk konstant med den følelsen i magen om at jeg måtte oppvarte babyen. Dere vet den følelsen av å ha gjester boende hos seg, hyggelig men man går litt på nåler for at de skal ha det bra. Ig det er litt deilig når de drar for da kan man vøre seg selv.Den følelsen gikk jeg med i 12 mnd. Den tømte meg helt. Følte at jeg druknet.

Anonymkode: e4ca8...bf5

[AnonymBruker]

Kjære alle sammen, tusen takk for at dere har svart! ❤️ Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere en kjempeklem! Blir helt på gråten av å lese historiene deres. Dere er virkelig noen superhelter alle sammen. Må holde meg for å ikke gråte nå! 
 

Til dere som hadde en enkel baby som likevel synes det var vanskelig - ikke skam dere. Det å få en baby er en enorm omveltning. 
 

Dere andre som deler historiene deres; jeg tar av meg hatten. Det er så enormt viktig for meg å se at det finnes flere som ikke synes babytiden er helt fantastisk og har slitt- for man føler så alene med denne oppfatningen av babytiden. Fint at det kan bli normalisert. Jeg har brukt så mye tid på å gråte og å være lei meg for at jeg ikke fikk det til, når det ser ut som alle andre har gjort det. Det står så respekt av dere alle. Tusen takk for at dere ville dele med meg. Håper dere også kan se at vi er flere! 
 

Til deg som har en på 7 uker: det blir bedre. Heldigvis. 

Anonymkode: a1b6f...7ec

[AnonymBruker]

Klem til deg ❤️

Jeg, som et par andre har skrevet over, har egentlig hatt en grei baby, så jeg føler ikke jeg «har lov» til å være misfornøyd med babytiden. Men sannheten er at det har vært et mareritt for meg. Føler meg som en slave og at livet bare går på autopilot. Føler jeg har mistet meg selv totalt. «Heldigvis» fungerte ikke amminga så baby er flaskebarn og vi deler på matinga. Hvis jeg hadde måttet amme hadde jeg nok gått inn i en dyp fødselsdepresjon, da jeg ikke hadde taklet å i tillegg måtte dele kroppen min 24/7 oppå alt dette, etter et møkkasvangerskap og en drittfødsel.

har nok en mild depresjon, men det går bedre og bedre, sakte men sikkert. 6 måneder siden fødsel nå.

Har selv valgt å få baby, og visste at livet ikke kom til å bli som før. Men det har nok vært et sjokk for meg likevel. Hadde nok forventet at det ble litt mer kos, mtp. alle rundt meg som sa at jeg måtte nyte babytiden mens den varer. Jeg nyter kanskje 10%, mens resten er stress og styr.
 

Gleder meg til babytiden er ferdig.

 

Anonymkode: 2679b...1db

[AnonymBruker]

Jeg husker en morgen med nr 2, eldste skulle i barnehagen. Snø og vinter. Alle hadde sovet dårlig og var grinete. Ammingen tok evigheter. Så kledde vi oss endelig rundt klokka 9, pusset tenner og la mini i bilstol med bilstolpose. Så hørte vi noe særdeles våt prompting mens vi tok jakke og votter på eldste. 

Joda. Trykket helt gjennom. Ok, ut av bilstolen, jada eldstemann, vi skal dra snart, men vi må skifte mini. Alle klær av, nødbad av underkroppen til mini i vasken, nye klær og på med en utedress som var litt vel stor. Jaja, skitt (hah) au, skittentøy ble liggende i badekaret til etterpå. For ungen skal I barnehagen og babyen sover helt sikkert snart. 

På med klær på eldste og ut på trappa. Lete etter bilnøkler og der gulper mini. Inn igjen, låne jakke av eldste som babyen drukner i mens bilen står og går for at det ikke skal være for kaldt. Babyen skriker, fireåringen er sur og vil i barnehagen. Inn igjen i bilen, og på tredje forsøk kom vi oss ut av oppkjørselen. 

Da spydde fireåringen ned hele bilen. 

Det var visst omgangssyke på begge to. Jeg fikk det to dager etterpå. 

Men den dagen, med badekaret fullt av bæsj og bilen full av spy og to unger som skrek og jeg som ikke fikk et sekunds pause... Den dagen husker jeg godt som en sånn "fawns så typisk" dag. Når noe gikk galt, da gikk virkelig alt galt. 🙈

Anonymkode: 4008a...540