Abort

[AnonymBruker]

Dere som har tatt abort pga dårlig situasjon med barnefar - angrer dere på det? 

Jeg og barnefaren har det helt forferdelig nå og jeg ønsker virkelig ikke barn med han nå så jeg vurderer sterkt å ta abort. Er i uke 7. Men er så redd for å angre.. så ønsker å høre andres lignende erfaringer 

Anonymkode: 44dc0...bd5

[AnonymBruker]

Jeg tok abort i uke 9, på samme grunnlag du skisserer.

Vi var i et forhold i seks år, så begynte det å skjære seg. Det ble lite prat, dårlig samarbeid, samboer klarte ikke å rydde opp eller bidra i hjemmet, samt en del andre småting som utgjorde grunn til brudd. 

Når det gjaldt graviditeten, tenkte jeg mye på livet mitt oppi det hele. Far ville vært involvert med barnet (aller mest sannsynlig 50/50 i to ulike hjem), med andre ord måtte jeg ha forholdt meg til han resten av mitt liv - barnets viktigste datoer som konfirmasjon, bryllup, barnefødsel, sommeravslutning, i tillegg til å ha organisert ferier.

Jeg orket rett og slett ikke tanken på å tvinges til å ha kontakt med en mann som mest sannsynlig hadde slått seg helt i vrang og nektet å bli enig om oppdragelse, datoer/tider, klær og andre ting. Å ringe han opp og ned, be på mine knær for kontakt (for barnets skyld) samtidig som jeg måtte ha frontet et godt foreldresamarbeid for barnet. 

Jeg angret aldri på aborten eller at barnet ikke kom til verden. Når ikke far og mor kan samarbeide fra før av, vil neppe graviditet + fødsel + livslangt samarbeid være en god løsning. Det er egentlig bare komprimisser hele veien, fordi alle har en mening på alt rundt barnet (og tenk hvordan det er å skulle finne løsninger med en forelder i vrang). 

Dermed var abort det beste valget. Du må tenke på om det er levelig å forholde deg til mannen din slik han er hele livet ditt. Fordi et barn vil binde dere sammen for livet, og ikke på den romantiske måten - spesielt om dere skiller dere (ulike bosted, reisevei, nye forhold, ferier mm).

Anonymkode: 1b8d5...f18

[mo1234]

Det er aldri noen garanti for at du ikke vil bli alenemor… kanskje møter du en ny mann, får barn med han, og så tar dette forholdet slutt en dag. Men skjønner at du helst vil avverge det mens du kan. 

[AnonymBruker]

Bare å lese på kg om hvor mange kvinner som angrer på at de BEHOLDT barnet. Og det er kvinner med mann, hus og jobb, altså alt på stell. Blir enda verre om barnefar er håpløs. Et barn løser ingen problemer. De gjør alle problemene mye større. 

Anonymkode: 30a4e...842

[AnonymBruker]

Jeg ville gitt barnet mitt en sjanse og ikke nekte det livet fordi far er fæl. Da er du og barnet to når samboer er ute av ditt liv.

Anonymkode: 57576...bd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville gitt barnet mitt en sjanse og ikke nekte det livet fordi far er fæl. Da er du og barnet to når samboer er ute av ditt liv.

Anonymkode: 57576...bd6

Barnet dritet fullstendig i om det blir født eller ikke. Mange hadde også hatt det bedre om de aldri ble født!

Anonymkode: 30a4e...842

[AnonymBruker]

 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Barnet dritet fullstendig i om det blir født eller ikke. Mange hadde også hatt det bedre om de aldri ble født!

Anonymkode: 30a4e...842

Dette. Blir man ikke født er det ikke sånn at man merker det, spesielt ikke som et embryo… hadde jeg hatt en bedriten far og måtte vokst opp med konflikt så hadde det ikke vært så farlig å bli født for min del. Da kunne heller noen andre fått sjansen til et godt liv. 

Anonymkode: 7a258...dc0