Vanskelig forhold til mamma

[Tutta88]

Hei,

jeg lurer på om noen av andre her i forumet har erfaringer med å ta med en forelder i terapi?

 
Har de siste årene hatt et vanskelig forhold til mamma og det tilspisset seg da jeg ble gravid for 1 år siden. Jeg ble sinna på mamma for at hun ofte bare ikke tenker seg om og snakker hele tiden..og gjerne om ting som er uviktige og hopper fra tema til tema. Jeg tror hun gjør det fordi hun prøver å distrahere seg selv(litt enkelt og kort fortalt da men, så dere for et i inntrykk av hvordan hun er), for å ikke tenke på vonde ting i fortiden. Men er litt som å snakke med en som har adhd..

Hun har hatt en far som var veldig sinna og oppfarende og som jeg tort har gitt henne traumer som hun aldri har fått bearbeidet. Hun har vært gift 2 ganger. Så giftet  hun seg med faren min, som også være en ganske sint mann og han drakk ofte for mye. Dette gikk utover meg og mine to brødre. Jeg tror hun ble deprimert etter de skilte seg da je var sånn ca 4 år. Men jeg bet ikke. For husket bare ofte at hun lå på sofaen da jeg gik på barneskolen og var sliten etter jobb og har konkludert som voksen at hun må ha vært deprimert.  Og vet ikke om hun innser det selv. Hun sa at hun var hos psykolog og de bare prata da hun var i 20-åra og gikk på universitetet, men ikke senere. Dette fortalte hun først da jeg har vært åpen om at jeg har slitt med depresjoner.

Jeg har hatt flere runder med psykolog og ble i fjor alvorlig deprimert og var innlagt , jeg prøvde å skjule for henne hvordan jeg hadde det. (Og har først nå sett at jeg ikke kan skjule mer, var ærlig med henne da jeg følte meg deppa igjen etter fødsel etter at mannen min mente det var eneste riktige ). Og har diagnosen kompleks PTSD.

Og for ca et år siden+ rundt den tiden jeg fikk vite jeg var gravid var jeg på hytta sammen med mamma. Da hadde jeg gjort meg mange refleksjoner om egen barndom og om hva som ikke var greit. Og da eksploderte jeg og sa at jeg syne sikke jeg har blitt sett og hørt av henne da jeg var liten og ikke møtt på følelsene sine. Hun virket sjokkert og gikk i forsvar. Jeg husker ikke, men mener hun sa noe sånt som men jeg har prøvd å kompensere for at faren deres var så sint hele tiden. Men det var liksom ikke noe erkjennelse av at det har vært drit vanskelig for meg og brødrene mine. Vet hun har dårlig samvittighet. Så jeg fikk dårlig samvittighet og Så jeg glattet liksom over neste gang vi så hverandre. Jeg sa at jeg var mye sint den perioden og ikke hadde det bra og a thun ikke skulle tenke noe mer på det jeg sa. Det stemmer delvis. Men jeg er så dritt lei av å være «snill pike» og fortelle henne det hun vil høre for å skåne henne.

Går til samtaler hos helsestasjonen nå. Og Vil ta henne med til en en samtale der..Men vet ikke om det er verdt det og om hun har kapasitet til å forstå og i det hele tatt sier ja? Må jo først spørre hun jeg går til om dette er mulig. Men er det noe vits å forsøke? Jeg er redd for å bli skuffa av henne og at hun sier nei, og føler meg sårbar nå. Noen som har noe liknende erfaringer med dette?