Dere som er skilt. Hvordan taklet barnet det?

[AnonymBruker]

Vi har flere barn i aldersgruppen 5-12 år og skilsmisse er et faktum. Jeg gruer meg noe helt ernomt til å fortelle ungene om hva som nå skjer. 

Hvordan har det vært for deres barn? 

Anonymkode: 8844f...41e

[Brunello]

Dette tror jeg mange foreldre ikke vet. Barna skjuler negative følelser for foreldrene. Så fremt barna ikke har lidd under dårlige forhold hjemme, vil en skilsmisse (eller rettere sagt konsekvensen av den) oftest ha negativ innvirkning på barna. Og så er det selvfølgelig store forskjeller hvordan barn takler det. Også mellom søsken.

[AnonymBruker]

Min kar hadde en periode med hyppige utbrudd og tendenser til å lett ty til slag og spark. Var da 3 år. 

Det gikk seg til etter et par heftige mnd, og etter dette ble han bedre enn da vi holdt sammen. Skal nå sies at barnefar er av den ustabile sorten, så var godt for oss å flytte vekk fra han.

Anonymkode: f564d...39d

[AnonymBruker]

Mine var seks og to år. Eldste taklet det forholdsvis greit, men holdt nok mye inni seg. Han kom med drypp av og til med tanker han hadde. Veldig veldig viktig å ikke anta at ungen ikke har vonde tanker selv om de ikke sier eller viser noe. Eksmann skjønte aldri dette, han mente det hadde gått kjempefint. Nå er det 2 år siden bruddet og jeg ser at det har gått seg til for min eldste nå. Jeg er likevel opptatt av at vi kan snakke åpent og lufte følelser. Yngste slet mer. Hun hadde den første tiden et stort savn etter meg når hun hadde samvær med far. Når jeg fikk henne tilbake klamret hun seg til meg. I barnehagen var hun mye sint og det var mye følelser der. Så kom en periode hvor hun savnet pappa de første dagene etter hun kom til meg. Nå er hun er harmonisk med ordningen vi har, de er mest hos meg. Kan være noe motvillig til at pappa skal hente, men faller fort på plass (pappan er en god pappa, bare for å understreke det). For meg har det vært mange kameler å svelge, først fordi jeg ikke ønsket brudd og det ble sluppet som en bombe, så at far fant en ny dame ikke lenge etterpå som barna stadig nevnte her hjemme. Jeg burde fått en Oscar for å holde maska, for det er tøft. Og det er veldig tøft å se barna gå gjennom en skilsmisse. Man må bare ta på seg superheltkappa, aldri snakke stygt om den andre og faktisk passe på å snakke om pappa også her hjemme. Vær en åpen og trygg havn for ungene hvor alle følelser er lov, og forsikre dem om at det går bra. Det er ikke farlig om ungene ser at du er lei deg, men ikke la de bevitne at man knekker eller faller helt sammen. Det "sparte jeg opp" til etter de var lagt eller de var hos far. 

Nå to år etter føler jeg ungene har det bra, selv om jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes og uten alle disse forandringene for dem. Men jeg tror det å være en trygg voksen, en moden voksen som setter barna først, har mye å si. Selv sliter jeg fortsatt mye med skilsmissen og hvor mye ekstra det blir når man bare er en i husholdningen, men viser ikke dette til ungene. 

Anonymkode: 2df07...a67