ADHD utredning, info fra folk man var nær i oppveksten

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er døde. Men jeg hadde en "stefar" i ca 10 år, som kanskje kunne gitt info om hvordan jeg var som barn. Har ikke snakket med siden det ble slutt mellom han og mamma for 25 år siden. Så hvordan kontakter jeg evt. han?

Flere ganger har jeg hørt fra folk han kjenner at han lurer på hvordan det går med meg, og at jeg gjerne kan ta kontakt. Men jeg har ikke gjort det, for han har ny dame og det var nok litt sårt for mamma (hun døde for 5 år siden).

Jeg er dame, 38 år. Hvor mye vekt legger utreder på hvordan man var som barn? Det er vel ca i ungdomsskolealder symptomer for jenter typisk først viser seg mer tydelig.

Tror egentlig hverken lærere eller stefar oppfattet meg som annet enn stille, beskjeden, snill og nokså skoleflink og pliktoppfyllende. Han så nok at det var endel rot, uoppmerksomhet, glemsomhet osv. Men jeg gikk veldig under radaren overalt. Gjorde alt jeg kunne på skolen for å fremstå normal, men husker at jeg fikk sitte på eget rom å lese til prøver og ta prøver fra u.skolen, pga konsentrasjon. Føler ikke at stefar egentlig kjente meg og visste hva som foregikk av tankekjør i hodet selv om jeg så stille og rolig ut. Ble slutt mellom han og mamma da jeg nylig hadde starta på u.skolen.

Hun som var "nærmeste" lærer er pensjonert, vet ikke hvor mye hun husker og hva som er dokumentert. Tror jeg bare muntlig avtalte eget rom, at det ikke var noe skriftlig om det.

Jeg lærer så og si daglig noe nytt om ADHD. Og blir overrasket over hvor mye av hvordan jeg er, som sannsynligvis har stor sammenheng med ADHD. Det er så mye mer enn å være ukonsentrert og uoppmerksom.

Det er jo typisk å tenke at adhd= gutt som ikke får til å være i ro, som snakker masse og lager baluba. Så er redd for at lærer og stefar ikke er til særlig hjelp om ikke de og leser seg opp og prøver å huske så langt tilbake i tid.

Jeg var veeeldig stille. Jeg oppførte meg bra på skolen, det var nok av trøbbelmakere å ta seg av der. Føler jeg ble oversett og misoppfatta.

Noen med erfaring? Med læreren er det greit nok å ta kontakt, hun snakker jeg litt med når jeg møter henne i butikken f.eks. Men eksstefar som jeg ikke har snakka med på så mange år.. Føles ikke helt bra å plutselig ta kontakt nå fordi jeg "trenger" noe fra han.

Anonymkode: 5d240...053

[AnonymBruker]

Da jeg ble utredet, tror jeg mamma fikk mye av de samme spørsmålene som jeg hadde fått. Altså, hun skulle svare på om hvordan hun oppfattet at jeg var som barn i forhold til f.eks. rolige aktiviteter, fokus, ryddig/rotete, hukommelse og sånne ting. Jeg fikk egentlig ikke inntrykk av at hun måtte ha lest seg opp for å kunne svare.

 

Ei venninne av meg hadde et lignende dilemma; mor og barneskolelærer var død, og faren var ikke typen til å legge merke til sånne ting("nei altså, det var nå liksom kona som hadde greie på sånt da..."). Hun fikk diagnosen likevel pga tydelige symptomer.

Anonymkode: 516b9...436

[AnonymBruker]

Du trenger ikke det nødvendigvis, men du kan selv svare på det du selv husker fra din barndom 

Anonymkode: 9cbb3...be8

[AnonymBruker]

Da jeg ble utredet tok behandler telefonkontakt med min mor, og min lærer gjennom barne- og ungdomsskolen. Læreren husket ikke så mye annet enn at jeg var en flink elev som nok kunne dagdrømme en del. Min mor husket litt mer som f.eks. tendenser til å omgi meg med kaos og slikt. Tror nok diagnosen hovedsaklig ble satt basert på egne minner og uttalelser samt tester foretatt som voksen.

Anonymkode: f0e0e...dcd

[AnonymBruker]

Det er det samme hos meg, jeg har ikke engang tenkt på å bli utredet fordi jeg var en utad rolig, "flink pike" selv om det var fullstendig kaos i hodet mitt. Jeg jobbet hardt for å ikke bli lagt merke til. Men det vet jo ingen andre enn meg. 

Anonymkode: d8d08...39f

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri bedt om å involvere familie eller andre jeg kjenner under utredningen. Hvor vanlig er det? 

Anonymkode: bf867...0da