Jeg føler meg så ambivalent til andres familiebånd

[AnonymBruker]

I ene øyeblikket blir jeg skikkelig trist og savner at vi ikke har det sånn. Ingen foreldre eller besteforeldre å besøke. Min mor er opptatt av eget liv og egen kjæreste, og har ikke tid til oss eller barnebarn. Vi har ingen utvidet familie det er naturlig å dra innom. Ingen å dra til i ferier eller helger. Vi finner på mye selv, men det er jo bare meg og barna (jeg er alene med dem). Det gjør meg skikkelig vondt at det er sånn. 

I neste øyeblikk ser jeg for meg panisk hvordan det hadde vært å sove borte hos søsknene mine eller andre med en flokk unger. Hvor slitsomt det hadde vært, og utenkelig uten å ta inn på hotell. 

Jeg vet jeg har med meg en utrygg tilknytning fra barnedommen (unnvikende/selvstendig), men jeg vil jo gjerne ikke videreføre mine problemer til barna mine. 

Altså, jeg kan nesten rynke på nesen og synes det er rart med venner som pakker bilen og drar til familie en uke eller to på sommeren. Det er så uforståelig for meg hvordan noen kan trives med det. Samtidig føler jeg meg så utenfor, for hvorfor forstår jeg ikke hvordan noen kan trives med det? Fordi jeg aldri har opplevd det selv? Dette er litt sårt.. 

Anonymkode: 15794...fb0

[AnonymBruker]

Du er ikke alene❤️ 
 

Nå er jeg og samboer alene med barna. Ingen søsken, besteforeldre eller noe. Svigermor kommer innom en sjelden gang og det er det! Alle andre har mange å være med, men vi har slått oss til ro med at det bare er slik. Vi koser oss veldig mye sammen❤️ 
 

Bor du i Trondheim? Du kan gjerne være med oss. 

Anonymkode: 25db9...c40