Angrer så på at vi spurte de om å være faddere

[AnonymBruker]

Jeg har to familiemedlemmer som jeg nylig spurte om å være fadder på barnet mitt. Det lyste av hele dem at de egentlig ikke ville, og jeg sa etter at jeg hadde spurt at de fikk lov å si nei altså, det var null stress. Likevel sa de ja, det hele ble egentlig bare kleint. De kunne ikke komme i dåpen heller. De bor langt unna, men vi har jevnlig kontakt, gir hverandre julegaver osv. Jeg trodde de kom til å bli glade for spørsmålet men nå føles det bare skikkerlig rart. Jeg kjenner på en slags merkelig angst over hele greia og angrer på at jeg spurte dem. Det knyter seg i magen når jeg tenker på det. Jeg vil ikke ha faddere som ikke har lyst egentlig. Er det noen måte å ta dette tilbake på uten å gjøre det enda kleinere, eller må det bare bli som det blir? Dåpen har ikke vært enda..

Anonymkode: 30647...766

[AnonymBruker]

Om de ikke kan komme i dåpen, kan du ikke bare si at du heller vil ha noen som har anledning til å delta? 

Anonymkode: 42cc3...792

[Sunshineyellow]

Skulle akkurat skrive det samme som den over

[AnonymBruker]

Hvis dåpen ikke har vært er det vel ikke for sent å bytte faddere? 

 

Anonymkode: 57a52...ac7

[AnonymBruker]

Hadde ikke endret det. Synes det er veldig lite hyggelig. Er det så farlig hvem som er faddere? Det er kun en symbolsk ting. Dessuten har man vel flere faddere? Du kan vel spørre en/to i tillegg?

Anonymkode: 1bf41...705

[Gjest fransine]

Du kan eventuelt utvide antall faddere. Slik at du får noen som faktisk kommer i dåpen og stiller opp. De som bor langt unna skal uansett ikke komme i dåpen,  så de merker vel ikke at du har flere faddere enn dem?

[AnonymBruker]

Vi skal ha flere faddere altså, likevel får jeg en klump i magen av å tenke på det..

 

ts

Anonymkode: 30647...766

[AnonymBruker]

Har egentlig aldri skjønt hva som er så big deal ved å være fadder. Har tre barn selv, vi spurte bare noen som uansett skulle i dåpen. Er fadder til to selv, men har ikke sett på dette som en veldig ærverdig oppgave. Mulig jeg er lite følsom, men jeg ser primært på det som en rolle som skal fylles av noen. Hadde muligens kjent impulsen til å si nei dersom jeg fikk inntrykk av at den som spurte meg hadde mange forventninger til meg i rollen eller la veldig mye i det.

Anonymkode: e2544...41e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi skal ha flere faddere altså, likevel får jeg en klump i magen av å tenke på det..

 

ts

Anonymkode: 30647...766

Sikker på at det ikke bare er hormoner som herjer litt? Synes du overtenker det noe. 

Det er jo ikke kleint når du var ærlig om at de gjerne kunne si nei. Og du har andre som er der og oppfyller rollen på dagen. Lever du greit med det lar du det ligge. 

Betyr det imidlertid mye for deg at fadderne er i kirka og gir løftet sitt, og har et genuint ønske om å følge opp som fadder. Da ringer du dem og forklarer det, og finner nye faddere.

Det er de to valgene du har. Du tar et av de, står for det, og "kaster" klumpen i magen langt bort. 

Anonymkode: 7b109...665

[AnonymBruker]

Hvis dåpen ikke har vært enda og de ikke kan komme sier dere bare at dere har tenkt over det og syns det er litt synd å ha faddere som ikke kan komme i dåpen og at dere heller kommer til å spørre noen andre.

Anonymkode: b7fdd...53f

[Uglems]

Nå skriver jeg litt direkte her, men det å bli spurt om å være fadder skal jo være noe positivt for dem som blir spurt. Det er tydelig at det ikke var det i deres tilfelle. I tillegg kommer de ikke i dåpen. 

Dette er ikke deres rot, dere spurte bare. 

Kanskje vedkommende ikke tror på denne tradisjonen? 

Tenker dere kan si ifra om at det er fint om fadderne kommer, så dere spør noen andre istedet. 🙂 

[skruf]

Hvis dåpen ikke har vært enda; snakk med de om det

Det kan være at de ikke har lyst, men syntes det var vanskelig å si nei. Og når du i tillegg angrer så kan en samtale der du sier at du er usikker på valg av faddere (du kan feks si at du ønsker å ha faddere som faktisk kommer til å delta under selve dåpen, og at det var ikke helt gjennomtenkt da du spurte de), så kan det være at de blir lettet over å slippe.

For det er vanskelig å si nei når man blir spurt om å være fadder. Jeg ble selv spurt om å være fadder rett etter kreftdiagnosen min og hadde egentlig ikke lyst å si ja i det hele tatt. Mye pga det er usikkert hvor lenge jeg har å leve, at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å være endel av barnets oppvekst. I tillegg så følte jeg på at foreldrene spurte meg nettopp pga jeg var blitt syk, at de spurte for å være snille. Men jeg kjenner de godt nok til at vi pratet om det. Og det endte med at jeg sa ja, selv om jeg ikke føler det er riktig ovenfor barnet. Men heldigvis så har han flere faddere om jeg skulle falle tidlig i fra 

Personlig så synes jeg familiemedlemmer er bedre å velge enn venner. Vennskap endrer seg med årene. Jeg har to voksne barn og da de ble døpt så hadde vi flere venner som faddere, i tillegg til noen familiemedlemmer. Flere av de vennene som var faddere mistet vi kontakt med i årenes løp. Og da barna konfirmerte seg så sendte vi likevel innbydelser, men det var flere som hverken kom eller sendte gave  

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke det med fadder så seriøst. Vi har kun hatt familiemedlemmer som uansett skulle i dåpen. Rollen er ikke som den engang var,føler ikke det er noe spesielt over å være fadder.

Anonymkode: cd0a0...d28

[AnonymBruker]

Barnet kommer aldri til å spørre, og helt ærlig: sånt har null og niks å si. 

Anonymkode: 390da...1ad

[AnonymBruker]

skruf skrev (5 timer siden):

Hvis dåpen ikke har vært enda; snakk med de om det

Det kan være at de ikke har lyst, men syntes det var vanskelig å si nei. Og når du i tillegg angrer så kan en samtale der du sier at du er usikker på valg av faddere (du kan feks si at du ønsker å ha faddere som faktisk kommer til å delta under selve dåpen, og at det var ikke helt gjennomtenkt da du spurte de), så kan det være at de blir lettet over å slippe.

For det er vanskelig å si nei når man blir spurt om å være fadder. Jeg ble selv spurt om å være fadder rett etter kreftdiagnosen min og hadde egentlig ikke lyst å si ja i det hele tatt. Mye pga det er usikkert hvor lenge jeg har å leve, at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å være endel av barnets oppvekst. I tillegg så følte jeg på at foreldrene spurte meg nettopp pga jeg var blitt syk, at de spurte for å være snille. Men jeg kjenner de godt nok til at vi pratet om det. Og det endte med at jeg sa ja, selv om jeg ikke føler det er riktig ovenfor barnet. Men heldigvis så har han flere faddere om jeg skulle falle tidlig i fra 

Personlig så synes jeg familiemedlemmer er bedre å velge enn venner. Vennskap endrer seg med årene. Jeg har to voksne barn og da de ble døpt så hadde vi flere venner som faddere, i tillegg til noen familiemedlemmer. Flere av de vennene som var faddere mistet vi kontakt med i årenes løp. Og da barna konfirmerte seg så sendte vi likevel innbydelser, men det var flere som hverken kom eller sendte gave  

Så det er derfor man har faddere? For å sørge for gaver til barn gjennom barndommen og til konfirmasjon selv om man ikke har kontakt lenger? 

Anonymkode: 68987...258

[AnonymBruker]

Skjønner at det føles rart ut. Jeg har ikke hatt noen nytteverdi av mine faddere i oppveksten (vet jo knapt hvem de er, selv om det er tanter og onkler). De blir bare navn på et papir

Anonymkode: e7d55...d86

[AnonymBruker]

Fadder er vel ikke en stor greie?

Jeg vet helt ærlig ikke hvem som er/var mine faddere. 

Anonymkode: 1e7c9...a10

[Hengebuksvinet]

"Kan ikke komme".

"Ok, da velger vi noen andre. Det går helt fint".

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi skal ha flere faddere altså, likevel får jeg en klump i magen av å tenke på det..

 

ts

Anonymkode: 30647...766

Hvorfor? Faddere betyr svært lite i praksis. Ville valg å ikke tenke mer over det.

Anonymkode: d039e...e9d

[Gjest Hottentått]

Jeg hadde sagt noe som: hvis det ikke betyr veldig mye for dere å være faddere, så vil vi gjerne ha noen som kommer i dåpen. 

Det er jo vanlig at faddere feks leser noe i kirken eller tar av lua eller tørker hodet☺️