"Etter barn nr4 betyr det ingenting hvor mange barn vi har. Er like mye jobb uansett. "

[AnonymBruker]

👆utsagn fra mamma.

J14

Med andre ord så betydde det ingenting om jeg, nummer 5, finnes eller ikke. Er like mye jobb uansett. Flott det... Jeg kan vel sette en dukke på plassen min ved matbordet så slipper de å telle meg.

Jeg skjønner at det ikke var det hun mente, men det er sånn jeg tolket det. Etter at jeg gjentok det for andre utenfor familien.

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

Etter 2 barn er all tiden uansett brukt opp. 3 og 4 barn blir ikke mer jobb, man må bare redusere servicenivået 

Anonymkode: a5c73...fa3

[AnonymBruker]

Er det ikke en fin følelse da? At foreldrene dine ikke ser på deg som «mer jobb»? Betyr ikke at de er mindre glade i deg selv om de synes 4 eller 5 er like mye jobb. 

Anonymkode: db1f5...f05

[Heip]

Det var nok bare positivt ment. Jeg har også fire barn og kan si sånn. Men da mener jeg at hadde jeg fått et femte barn så hadde jeg ikke syntes det var så slitsomt siden jeg er vant til at det går i ett med fire, bare koselig med en til ♥️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det ikke en fin følelse da? At foreldrene dine ikke ser på deg som «mer jobb»? Betyr ikke at de er mindre glade i deg selv om de synes 4 eller 5 er like mye jobb. 

Anonymkode: db1f5...f05

Men det gjør meg ubetydelig og usynlig. En som må telles, en i rekken både hjemme og på skolen. Da blir det lite plass til personlighet. Eller behov som klassekamerater har. Mine foreldre sliter med å finne gaver til meg til bursdag og jul fordi de vet ikke hva jeg liker eller gjør i løpet av uka (eller måneden for den saks skyld).

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

Har venner med fire barn. De mente at det ikke var forskjell på tre eller fire. For meg er det tydelig en forskjell. Man klarer ikke å gi hvert barn like mye oppmerksomhet 

Anonymkode: e9500...29b

[AnonymBruker]

Hvor mange søsken er dere da og i hvilken situasjon sa hun dette til deg?

Anonymkode: f9e26...471

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men det gjør meg ubetydelig og usynlig. En som må telles, en i rekken både hjemme og på skolen. Da blir det lite plass til personlighet. Eller behov som klassekamerater har. Mine foreldre sliter med å finne gaver til meg til bursdag og jul fordi de vet ikke hva jeg liker eller gjør i løpet av uka (eller måneden for den saks skyld).

Anonymkode: 8bfed...04d

Trist å høre at du opplever det sånn. Jeg har 5 barn, og har sagt mer eller mindre nøyaktig det samme som moren din har sagt bortsett fra "etter barn nr 3 merker en ikke stor forskjell". Med humor. Og ment det. For det går i ett uansett, og jeg var like sliten med 3 barn (nesten) som med 5 barn. Jeg vet likevel nøyaktig hva de liker, ikke liker, hvor de har sår på kroppen hen, hva slags dille de har for tiden, hva favoritten er på maten eller hva de overhode ikke vil ha og liknende. Jeg ser stadig vekk ting en og en av dem vil like, og jeg kan bruke timesvis på å forklare likheter og ulikheter, styrker og svakheter på dem alle. Ikke sikkert barna mine føler seg like sett bestandig, men jeg ser dem. Hele tiden og alltid. Og de er alle like mye verdt for meg. Anbefaler deg å fortelle dette til foreldrene dine så kanskje de kan forstå deg litt bedre og kanskje du får litt innblikk i hva de opplever. Du er nok minst like viktig for dem. 

Anonymkode: c1b69...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvor mange søsken er dere da og i hvilken situasjon sa hun dette til deg?

Anonymkode: f9e26...471

Vi er 6. Nummer 4 er en håndfull, for å si det forsiktig og det er ingen av oss søsken som liker nummer 4. Samtidig som de behandler denne som en skjør blomst. 

Det ble sagt som en humoristisk ting, tror jeg. 

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er 6. Nummer 4 er en håndfull, for å si det forsiktig og det er ingen av oss søsken som liker nummer 4. Samtidig som de behandler denne som en skjør blomst. 

Det ble sagt som en humoristisk ting, tror jeg. 

Anonymkode: 8bfed...04d

De - våre foreldre. 

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener, men jeg tror du tar feil. Og ikke for å ta over din tråd, men for å forklare deg hvordan det er å vokse opp som et usynlig barn kan jeg fortelle deg min situasjon.

Jeg er i midten av tre, det er 13 måneder opp til eldste og 14 måneder ned til yngste. Har aldri hatt et nært forhold til mamma. Egentlig ikke til noen. Og etter et utsagn mamma kom med til noen andre for litt siden begynner jeg å skjønner hvorfor. "Eldste var så krevende, heldigvis var hun i midten så grei. Kunne bare legge henne fra meg når eldste krevde meg. Stakkar, han var jo bare en baby og måtte plutselig dele." Og da hun fikk spørsmål om da nr tre kom: "Yngste var også svært krevende. Heldigvis var midterste så grei."

Sånn var det hele oppveksten. Eldste og yngste trengte så mye hjelp på skolen. Heldigvis var midterste så selvstendig.

Eldste og yngste trengte en del økonomisk hjelp i studietiden. Heldigvis er midterste flink med penger.

Jeg har aldri vært i en posisjon der mamma har latt meg kreve noe av henne, hun er opptatt med de andre. Og nå er hun sur fordi hun mener jeg ikke bryr meg om henne.

Jeg håper og tror du ikke har slike opplevelser, og at du ser og anerkjenner at du er synlig for foreldrene dine. Om jeg tar feil, er jeg lei meg på dine vegne. Vit i så fall at du ikke er alene.

Anonymkode: 51034...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår hva du mener, men jeg tror du tar feil. Og ikke for å ta over din tråd, men for å forklare deg hvordan det er å vokse opp som et usynlig barn kan jeg fortelle deg min situasjon.

Jeg er i midten av tre, det er 13 måneder opp til eldste og 14 måneder ned til yngste. Har aldri hatt et nært forhold til mamma. Egentlig ikke til noen. Og etter et utsagn mamma kom med til noen andre for litt siden begynner jeg å skjønner hvorfor. "Eldste var så krevende, heldigvis var hun i midten så grei. Kunne bare legge henne fra meg når eldste krevde meg. Stakkar, han var jo bare en baby og måtte plutselig dele." Og da hun fikk spørsmål om da nr tre kom: "Yngste var også svært krevende. Heldigvis var midterste så grei."

Sånn var det hele oppveksten. Eldste og yngste trengte så mye hjelp på skolen. Heldigvis var midterste så selvstendig.

Eldste og yngste trengte en del økonomisk hjelp i studietiden. Heldigvis er midterste flink med penger.

Jeg har aldri vært i en posisjon der mamma har latt meg kreve noe av henne, hun er opptatt med de andre. Og nå er hun sur fordi hun mener jeg ikke bryr meg om henne.

Jeg håper og tror du ikke har slike opplevelser, og at du ser og anerkjenner at du er synlig for foreldrene dine. Om jeg tar feil, er jeg lei meg på dine vegne. Vit i så fall at du ikke er alene.

Anonymkode: 51034...36c

Det er nøyaktig sånn for meg også. Mitt eldste søsken bor i underetasjen (som vanligvis leies ut) helt gratis så vidt jeg har skjønt. Mitt nest eldste søsken MÅTTE få min dobbeltseng (som jeg hadde i nøyaktig en uke etter jeg hadde kjøpt den av eldste. Eldste kjøpte ny) fordi de skulle bli foreldre, flytte inn i en liten leilighet og min seng passet. Det ble satt som et krav av mine foreldre. Men hva med hva jeg trenger? Eller vil ha??

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

Jeg er ingen. Jeg er ingenting. Har ingen behov. Ingen krav. Kunne likesågodt ikke eksistert, for alle involverte. 

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager velger du å tolke utsagnet som en krenkelse når du faktisk skjønner at det ikke er det hun mener?

Anonymkode: f63ec...37c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor i alle dager velger du å tolke utsagnet som en krenkelse når du faktisk skjønner at det ikke er det hun mener?

Anonymkode: f63ec...37c

Men hun forteller jo meg at jeg ikke gjorde noen forskjell. Jeg kunne likesågodt vært en abort og livet hennes hadde vært nøyaktig likt. Jeg er ingen byrde. Eller berikelse. Eller noe som helst.  Hvorfor er jeg her da?

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er ingen. Jeg er ingenting. Har ingen behov. Ingen krav. Kunne likesågodt ikke eksistert, for alle involverte. 

Anonymkode: 8bfed...04d

Det er jeg lei meg for å høre, for jeg veit hvordan det er.

Mitt råd til deg er å snarest mulig gjøre deg uavhengig av foreldrene dine, og finne folk som ser deg.

Når jeg skrev at jeg ikke har et nært forhold til noen, så er det ikke helt sant. Det som er sant er at barna mine er de eneste jeg har et uforbeholdent forhold til. Jeg har en mann jeg elsker, men jeg klarer ikke å gjøre meg avhengig på noe vis. Jeg har flotte svigerforeldre som jeg setter pris på, men jeg lærer aldri å ta for gitt at jeg hører til. Jeg liker ikke be andre om tjenester, selv om jeg gjerne gjør ting for andre. Dermed blir mine vennskap overflatiske, ingen liker slik skjevhet i rekasjonen. Jeg klarer bare ikke tanken på å være til bry. Jeg er så vant til å være usynlig.

Men livet mitt ble mye bedre etter at jeg ble synlig, etter at noen anerkjente behovene mine.

Jeg har kontakt med moren min, har ikke noe ønske om å bryte med dem. Jeg har bare innsett at jeg ikke kan gjøre mamma til et viktig mennesk i mitt liv, da det bare bringer sorg over at jeg ikke var viktig før hun plutselig fant ut at hun var trebarnsmor da jeg var godt voksen.

Faren min har jeg et greit forhold til, han har alltid behandlet oss likt. Han har ikke dekt opp for hennes mangler, og kan klandres for mye. På åttitallet med hjemmeværende kone var han på sidelinjen i våre liv. Ved å være mer tilstede kunne han hindret at min oppvekst ble som den ble, men han har ikke forskjellsbehandlet oss. Og det betyr litt.

Anonymkode: 51034...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er jeg lei meg for å høre, for jeg veit hvordan det er.

Mitt råd til deg er å snarest mulig gjøre deg uavhengig av foreldrene dine, og finne folk som ser deg.

Når jeg skrev at jeg ikke har et nært forhold til noen, så er det ikke helt sant. Det som er sant er at barna mine er de eneste jeg har et uforbeholdent forhold til. Jeg har en mann jeg elsker, men jeg klarer ikke å gjøre meg avhengig på noe vis. Jeg har flotte svigerforeldre som jeg setter pris på, men jeg lærer aldri å ta for gitt at jeg hører til. Jeg liker ikke be andre om tjenester, selv om jeg gjerne gjør ting for andre. Dermed blir mine vennskap overflatiske, ingen liker slik skjevhet i rekasjonen. Jeg klarer bare ikke tanken på å være til bry. Jeg er så vant til å være usynlig.

Men livet mitt ble mye bedre etter at jeg ble synlig, etter at noen anerkjente behovene mine.

Jeg har kontakt med moren min, har ikke noe ønske om å bryte med dem. Jeg har bare innsett at jeg ikke kan gjøre mamma til et viktig mennesk i mitt liv, da det bare bringer sorg over at jeg ikke var viktig før hun plutselig fant ut at hun var trebarnsmor da jeg var godt voksen.

Faren min har jeg et greit forhold til, han har alltid behandlet oss likt. Han har ikke dekt opp for hennes mangler, og kan klandres for mye. På åttitallet med hjemmeværende kone var han på sidelinjen i våre liv. Ved å være mer tilstede kunne han hindret at min oppvekst ble som den ble, men han har ikke forskjellsbehandlet oss. Og det betyr litt.

Anonymkode: 51034...36c

Takk for at du deler. 

Jeg synes det er vanskelig å se for meg å være uavhengig av foreldrene mine,  men det er mitt første mål.

Jeg har fått oppleve å (på en måte) delta i en annen familie, gjennom kjæresten min, der stemningen er en helt annen. De sier hei når jeg kommer og spør meg om hvordan jeg har det (og lytter)! 

Mine foreldre kan også spørre, men da kan jeg stoppe å prate halvveis i en setning og forlate rommet uten spørsmål fra noen av de. Det er som om de spør for syns skyld, men for hvem? Det er jo ingen som ser de.

 

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

En annen ting er at jeg lurer på hva som er galt med meg? Hvorfor blir jeg ikke prioritert som flere av søsknene mine blir? Hvorfor blir aldri jeg prioritert? 

Anonymkode: 8bfed...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

En annen ting er at jeg lurer på hva som er galt med meg? Hvorfor blir jeg ikke prioritert som flere av søsknene mine blir? Hvorfor blir aldri jeg prioritert? 

Anonymkode: 8bfed...04d

Det er akkurat dette som er grunnen til at du ikke kan ha nær og hyppig kontakt med mennesker som ikke ser deg. Disse tankene vil uunngåelig komme. 

Så langt mulig omgi deg med mennesker som anerkjenner deg. Da vil du etterhvert se at problemet ikke ligger hos deg.

Anonymkode: 51034...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

👆utsagn fra mamma.

J14

Med andre ord så betydde det ingenting om jeg, nummer 5, finnes eller ikke. Er like mye jobb uansett. Flott det... Jeg kan vel sette en dukke på plassen min ved matbordet så slipper de å telle meg.

Jeg skjønner at det ikke var det hun mente, men det er sånn jeg tolket det. Etter at jeg gjentok det for andre utenfor familien.

Anonymkode: 8bfed...04d

Dette er utelukkende positivt ment. Du er ikke mer jobb, men du er definitivt mer glede og kjærlighet! Tenk heller på at de fire andre søskenene dine var mye jobb, og så ønsket de på tross av dette å få ett (kjærlighets)barn til; deg. Men det positive resultatet at lykken har økt, men ikke slitet. 

 

Anonymkode: 0a986...2b9