Litt bekymret for venninne

[AnonymBruker]

Jeg håper det er jeg som overtenker dette. Men jeg har en god venninne som er gift med en mann og de har et lite barn. I det siste har jeg fått litt rare "vibber" på en måte, og er redd for at det kan være noe psykisk vold inne i bildet. Venninna mi har aldri sagt noe stygt om mannen, så jeg har ingen god grunn til å tro dette

Så det eneste jeg belager det på er at hun ofte virker så stressa for å "skuffe" ham. Hvis vi er sammen på dagtid med barna, og mannen er på jobb, så er hun superopptatt av å rekke hjem i tide til han kommer hjem. Hun kan bli stressa når klokka nærmer seg slutt på arbeidsdagen, og hive seg brått hjemover. En annen gang hadde han ringt uten at hun merka det, og da hun oppdaga det virka hun veldig stressa og litt ute av det. I dag var vi sammen en hel gjeng på formiddagen og bestemte oss for å grille sammen i parken. Hun dro litt på det og var veldig opptatt av å få kontakt med mannen før hun kunne si om hun ville eller ikke. Mannen kom og møtte oss og vi ble værende alle sammen. Han skulle kjøpe med øl til oss, og noen begynte å si hvilken type de ville ha. Da sa hun at han sikkert ville bli irritert av å få mange beskjeder, så hun droppet å videreformidle noe til ham.

Føler at det er en gjenganger at hun blir stressa for å gjøre ting rett (komme hjem til rett tid f.eks.) så jeg ser for meg at han fort kan bli sur. Jeg syns han er hyggelig og har aldri oppfatta han som sur, men man vet jo aldri hvordan  noen er hjemme... 

Har forøvrig aldri sett ham være kjip eller kritisere venninna mi, annet en én gang hvor han nesten umerkelig fnøs av noe hun sa. Ellers kan han godt være uenig med henne og de kan ha diskusjoner om politikk o.l., men hun gir seg ganske fort, fortere enn hvis jeg og hun diskuterer.

Så, jeg baserer dette mest på en følelse jeg får av venninna mi. Hun er litt surrete og ofte sent ute, og har ikke opplevd at hun syns det er dumt å komme forsent til avtaler med meg. Kanskje hun bare er veldig opptatt av å ha et idyllisk familieliv hvor kona er hjemme før mannen og man spiser middag sammen hver eneste dag. Jeg tenker jo at dette absolutt ikke er "stort" nok til å ta opp med henne, men den følelsen jeg har er litt guffen.. noen som har noen gode råd til meg?

Anonymkode: 48753...6da

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg håper det er jeg som overtenker dette. Men jeg har en god venninne som er gift med en mann og de har et lite barn. I det siste har jeg fått litt rare "vibber" på en måte, og er redd for at det kan være noe psykisk vold inne i bildet. Venninna mi har aldri sagt noe stygt om mannen, så jeg har ingen god grunn til å tro dette

Så det eneste jeg belager det på er at hun ofte virker så stressa for å "skuffe" ham. Hvis vi er sammen på dagtid med barna, og mannen er på jobb, så er hun superopptatt av å rekke hjem i tide til han kommer hjem. Hun kan bli stressa når klokka nærmer seg slutt på arbeidsdagen, og hive seg brått hjemover. En annen gang hadde han ringt uten at hun merka det, og da hun oppdaga det virka hun veldig stressa og litt ute av det. I dag var vi sammen en hel gjeng på formiddagen og bestemte oss for å grille sammen i parken. Hun dro litt på det og var veldig opptatt av å få kontakt med mannen før hun kunne si om hun ville eller ikke. Mannen kom og møtte oss og vi ble værende alle sammen. Han skulle kjøpe med øl til oss, og noen begynte å si hvilken type de ville ha. Da sa hun at han sikkert ville bli irritert av å få mange beskjeder, så hun droppet å videreformidle noe til ham.

Føler at det er en gjenganger at hun blir stressa for å gjøre ting rett (komme hjem til rett tid f.eks.) så jeg ser for meg at han fort kan bli sur. Jeg syns han er hyggelig og har aldri oppfatta han som sur, men man vet jo aldri hvordan  noen er hjemme... 

Har forøvrig aldri sett ham være kjip eller kritisere venninna mi, annet en én gang hvor han nesten umerkelig fnøs av noe hun sa. Ellers kan han godt være uenig med henne og de kan ha diskusjoner om politikk o.l., men hun gir seg ganske fort, fortere enn hvis jeg og hun diskuterer.

Så, jeg baserer dette mest på en følelse jeg får av venninna mi. Hun er litt surrete og ofte sent ute, og har ikke opplevd at hun syns det er dumt å komme forsent til avtaler med meg. Kanskje hun bare er veldig opptatt av å ha et idyllisk familieliv hvor kona er hjemme før mannen og man spiser middag sammen hver eneste dag. Jeg tenker jo at dette absolutt ikke er "stort" nok til å ta opp med henne, men den følelsen jeg har er litt guffen.. noen som har noen gode råd til meg?

Anonymkode: 48753...6d

De tegnene der er veldig klassiske på at man lever med et kontrollerende menneske, kanskje ikke fysisk men den psykiske delen. Og magefølelsen din skal du høre på, er uansett bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Spør henne mer direkte ut om akuratt det og se hennes reaksjon. Om det ikke er noe og hun bare er surrete og vil være en god kone som du sier, så er det bra. Men om det faktisk er slik du sier så hjelper du henne kanskje på vei til å åpne seg opp. Jeg synes du er en god venninne som idet hele tatt tenker over ting og bryr deg om det du ser. 

Anonymkode: 185aa...a38

[Perfume]

👆 akkurat det der. 

Flott venn du er som bryr seg! Og man skal ikke kimse av magefølelsen... 

[AnonymBruker]

Det er som å lese om mine foreldre😔 Og uansett hvor mange ganger jeg har oppfordret mamma til å stå mer opp for seg selv, ikke la seg overkjøre, ikke la seg bli dominert, så fortsetter hun å være hans underdanige hustru. Jeg får ikke gjort noe med det, hun vil tydeligvis ikke ut av det selv (hun sier selv at hun vil være gift med ham).

Noen ganger lurer jeg på om hun nyter det hele...på en litt masochistisk måte😕

Anonymkode: a43a4...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

De tegnene der er veldig klassiske på at man lever med et kontrollerende menneske, kanskje ikke fysisk men den psykiske delen. Og magefølelsen din skal du høre på, er uansett bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Spør henne mer direkte ut om akuratt det og se hennes reaksjon. Om det ikke er noe og hun bare er surrete og vil være en god kone som du sier, så er det bra. Men om det faktisk er slik du sier så hjelper du henne kanskje på vei til å åpne seg opp. Jeg synes du er en god venninne som idet hele tatt tenker over ting og bryr deg om det du ser. 

Anonymkode: 185aa...a38

Ts her.

Takk for svar, men syns det er utrolig vanskelig å vite hvordan jeg skal gå fram. Er redd for å si noe som kan bli oppfatta som kritisk... venninnen klager aldri over noe ved forholdet, så jeg har ingen inngangsport der. Selv har jeg brukt henne som samtalepartner for alt som er dritt i mitt forhold, men hun er den eneste i gjengen som aldri sier noe vondt om mannen sin (ikke at vi andre bare klager altså, men småbarnslivet kan jo være hardt for allle forhold😅)

Så hvilket spørsmål kan jeg stille for å åpne litt opp for at hun evt kan prate? 

Anonymkode: 48753...6da

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts her.

Takk for svar, men syns det er utrolig vanskelig å vite hvordan jeg skal gå fram. Er redd for å si noe som kan bli oppfatta som kritisk... venninnen klager aldri over noe ved forholdet, så jeg har ingen inngangsport der. Selv har jeg brukt henne som samtalepartner for alt som er dritt i mitt forhold, men hun er den eneste i gjengen som aldri sier noe vondt om mannen sin (ikke at vi andre bare klager altså, men småbarnslivet kan jo være hardt for allle forhold😅)

Så hvilket spørsmål kan jeg stille for å åpne litt opp for at hun evt kan prate? 

Anonymkode: 48753...6da

Selv om det skjer at hun oppfatter det kritisk, så er det så mye bedre enn å være etterpåklok. At hun aldri klager kan faktisk være fordi det er slik du oppfatter det, da gjemmer man gjerne på ting for hun er så redd han skal høre det. Hun vil sette pris på at du spør, graver og bryr deg, det er sjeldent man selv tør å si direkte at man trenger hjelp. Fortell henne først hva du har sett og hvordan du oppfatter det, og gi henne rom for å svare. Du vil fort se reaksjonen og ut fra det kan du stille flere spørsmål. Men spør direkte hele tiden, ikke pakk ting inn. Kan være ubehagelig med deg første men at du viser din bekymring viser henne at hun har deg❤️

Anonymkode: 185aa...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Selv om det skjer at hun oppfatter det kritisk, så er det så mye bedre enn å være etterpåklok. At hun aldri klager kan faktisk være fordi det er slik du oppfatter det, da gjemmer man gjerne på ting for hun er så redd han skal høre det. Hun vil sette pris på at du spør, graver og bryr deg, det er sjeldent man selv tør å si direkte at man trenger hjelp. Fortell henne først hva du har sett og hvordan du oppfatter det, og gi henne rom for å svare. Du vil fort se reaksjonen og ut fra det kan du stille flere spørsmål. Men spør direkte hele tiden, ikke pakk ting inn. Kan være ubehagelig med deg første men at du viser din bekymring viser henne at hun har deg❤️

Anonymkode: 185aa...a38

Helt enig,jeg var i et forhold hvor jeg ble psykisk manipulert, vanskelig å se det selv.etter jeg dro fikk jeg høre av flere at de hadde reagert på ham.skulle så gjerne ønske noen hadde sagt noe før.

Anonymkode: 379de...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De tegnene der er veldig klassiske på at man lever med et kontrollerende menneske, kanskje ikke fysisk men den psykiske delen. Og magefølelsen din skal du høre på, er uansett bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Spør henne mer direkte ut om akuratt det og se hennes reaksjon. Om det ikke er noe og hun bare er surrete og vil være en god kone som du sier, så er det bra. Men om det faktisk er slik du sier så hjelper du henne kanskje på vei til å åpne seg opp. Jeg synes du er en god venninne som idet hele tatt tenker over ting og bryr deg om det du ser. 

Anonymkode: 185aa...a38

Sånn var min far med min mor, bare mye verre. Han var grei ute så folk ikke skal merke det.Narsisst.. Pass på, kanskje prøve og snakke med hun alene, men sjekk at tlf ikke er avlyttet? 

Anonymkode: 2c4b0...67e

[AnonymBruker]

Skulle ønske du var venninnen min da jeg var sammen med eksen min...... Han var alltid sur for det jeg ikke hadde rukket å gjøre. Selv om jeg hadde stått på hodet i vaskebøtten hele dagen, så var det klaging på at jeg da ikke hadde gjort noe helt annet. Det var aldri godt nok. Jeg unnet meg aldri å slappe av, for jeg "hørte" stemmen hans i hodet som kalte meg lat. Eller spurte meg om jeg ikke hadde gjort noe i dag. Jeg ble så stresset når jeg ble spurt at jeg glemte alt jeg hadde gjort. Jeg spiste til og med lunch stående, eller satt maks 2 minutter. Jeg hadde fri to ganger i uken, så jeg gjorde alt i hus og med unger og mat. Også etter arbeidstid alle dager +i helger.

Anonymkode: cf2b9...780

[AnonymBruker]

Min eks var på samme måte. Jeg innså ikke helt alvoret i det før etter han var ute av bildet, men jeg skulle også ønske noen snakket med meg om det. Jeg snakket ikke med noen om det mens jeg var i forholdet, og jeg hadde nok bare satt pris på å kunne snakke med noen om dette her, og heller kanskje komme meg ut av det enda litt tidligere. Fremsto som en sosial og superhyggelig fyr, men var veldig kontrollerende. Enda kan jeg kjenner på det å stresse over å ikke være hjemme "tidlig nok" eller svare på telefoner og meldinger raskt nok, selv om jeg har vært sammen med nåværende samboer i snart sju år, og han er på ingen måte sånn i det hele tatt.

Man blir ganske ødelagt av det.

Anonymkode: 05c62...f59

[nordlending]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så hvilket spørsmål kan jeg stille for å åpne litt opp for at hun evt kan prate? 

Hvis dere er sammen og hun plutselig blir stressa over at arbeidsdagen hans nærmer seg slutt, hva med å spørre henne om de har noen spesielle planer? Hvis hun sier nei, men ikke noe mer, kanskje hør om hun vil være med å gjøre en gitt ting før hun drar, eller si at det er noe du må vise henne når dere er sammen (bør selvsagt ha noe konkret da 😅). Det kan hende det er enklere å si noe da, enn om man får veldig direkte spørsmål, eller bare spørsmål om alt går bra.