Har psykiatrien gjordt folk til psykiatriske passienter ?

[AnonymBruker]

 

Har ofte undret meg over hvor går gtensen for å sette en "psykisk diagnose" ? 

Eg angst for å holde en tale i en offentlig forsamling.

Eg hadde engang  angst for å fly.

Angsten er eindel av  vår sperremekanisme for  å  utsette oss sjølv for farer,og kan samanlignes med  det å  kjøre  en  bil med eller  uten bremser.      

En psykiater hadde nok satt en psykisk diagnose på en rekke angstsymtomer ,men eg  selv anser det å ha en eller annen form for agnst  som heilt hverdagslige utfordringer som  alle møter før eller siden i  kvardagen.  Det handler i stor grad om å lære seg å  kunne takle press, og motgang  i livet, og her har det utvilsamt skjedd en holdningsendring.  Folk "før" måtte i langt større grad lære seg å takle motgang  i kvardagen en det mange opplever idag,  

 

Anonymkode: 842ed...a94

[AnonymBruker]

"Psykriatrien" gir ikke folk diagnosen angst, men diagnoser for angstlidelser. Stor forskjell. Det er google-pasienter som gir seg selv uoffisielle diagnoser på angstlidelser. For diagnoser, og spesielt angst og depresjon er så på moten og kult. Du er kjedelig om du er frisk ifølge de fleste unge i dag. 

Angst er noe alle mennesker har og skal ha, og det er verken en sykdom eller en lidelse. En god psykiater hadde ikke gitt deg diagnoser kun basert på "angst symtpomer" på hverdagslige småproblemer som oppstår i livet. 

Btw, du burde lære deg å lage fullverdige hovedinnlegg. Virker som at du glemte å skrive ferdig det du ønsket å skrive og publiserte en uferdig kladd. Eller var det en "Jeg har en mening jeg ønsker å dele, ikke noe å diskutere, ville bare gi mine ufiltrerte viktige tanker om saken"? Hva vil du med tråden? Hva er spørsmålet? Hva er målet? 

Anonymkode: 7b229...bad

[Purple_Pixiedust]

De setter ikke diagnoser før det er i så stor grad at det hemmer en i hverdagen. 

Jeg har bipolar og mine opp- og nedturer er langt mer kraftig enn "livets normale opp- og nedturer" slik noen liker å si, at bipolar er sykeliggjøring. 

Mange slike eksempler. Det er graden av plagene og hvor mye det går ut over funksjonsnivå, arbeid og det sosiale som kan føre til en diagnose eller ei. 

[Turkis Sau]

Jeg har angst for å fly, og angst for å gå til tannlegen. Dette påvirker min hverdag lite, det er overkommelig, jeg har klart å stå i det på egenhånd.

Min PTSD, og sosiale fobi derimot, har påvirket hverdagen min mye. Heldigvis gikk jeg til DPS, ble diagnostisert, og har dermed fått korrekt hjelp til å også kunne komme dit at jeg har verktøy til å håndtere disse. En diagnose er et veldig godt hjelpemiddel til å kunne gi individet best mulig hjelp til å fungere og håndtere - det er ikke en "kjip merkelapp".

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (2 timer siden):

De setter ikke diagnoser før det er i så stor grad at det hemmer en i hverdagen. 

Jeg har bipolar og mine opp- og nedturer er langt mer kraftig enn "livets normale opp- og nedturer" slik noen liker å si, at bipolar er sykeliggjøring. 

Mange slike eksempler. Det er graden av plagene og hvor mye det går ut over funksjonsnivå, arbeid og det sosiale som kan føre til en diagnose eller ei. 

Har familiemedlemmer  som har fått  diagnosen bipolar, og  har vert ut/ inn av psykiatriske avdeling.  Bipolar er  eit navn troleg  satt av en psykiater som har utfordringer med å takle   "opp-og nedturer".   Psykiatrien, og psykiatere   skriver ut resepter i "hytte og pine" ,og   personer blir brukt som forsøkskaniner i behandlingen, og de fleste medikamenter har sine bi-verkander.  Hvilke oppfølgning får passienter etter at de  er blitt utskrevet fra en psykiatrisk avdeling.  Da er de oftest overlatt til  utslitte pårørende som  skal forsøke å følge dem opp hjemme.   

Poenget :   Motgang -og medgang er eindel av livets runddans, og motgang kan deffineres utifra en skala fra 1- 10- Detv intrs. -er  å sjå at folk   har  ulike måter å takle motgang på,  komme seg igjennom den, og det er noe psykiatrien i langt større grad bør legge metr vekt på.  Samanhengen mellom det psykiske, og det fysiske er lite dokumentert innenfor psykiatrien.           

Anonymkode: 842ed...a94

[AnonymBruker]

I noen tilfeller? Absolutt.

Teamet som behandlet meg fra jeg var 13 til jeg var 18 mer eller mindre lette etter symptomer. Alt jeg gjorde og sa (og ikke gjorde og ikke sa) ble sykeliggjort. Personlighetstrekkene mine ble sykeliggjort, interessene mine ble sykeliggjort. Da de fikk for seg at jeg var autist, var hovedargumentet at jeg ikke likte å høre på Justin Bieber, liksom.

Da jeg ble overført til DPS ble jeg utredet for absolutt alt på nytt, og så godt som alle diagnosene jeg fikk i BUP-systemet ble fjernet og medisineringen ryddet kraftig opp i. Jeg hadde altså gått på sterke medisiner i høyere doser enn store voksne menn fikk, for sykdommer jeg aldri hadde hatt. 🥴

Anonymkode: c6e1f...3c8

[AnonymBruker]

Vår opplevelse  i  møte dem psykiatrien er at   passientene blir brukt som kasteballer, prøvekaniner, og de har  mange forskjellige personer som de  hele tiden må forholde seg til.  Kommunikasjonen, og innformasjonsflyten  mellom pårørende, passient, og psykiatrien er høyst kretikkverdig.  Blir ein  råka av  en fysisk skade så medfølger gjerne en  oppfølgning med hjem etter besøket på sykehuset, legen,men slik er det ikkje når ein vert utskreven fra en psykiatrisk avdeling.  Mange som sliter med en fysisk / psykisk sykdom i Norge opplever også  større utfordringer  med   NAV  en å takle  sykdomen. 

Psykiatrien mangler kompetanse, og  det må  "tenkes nytt "  Kanskje hadde mange som får diagnosert er pyskisk diagnose hatt vel så stort utbytte av en fjelltur til fordel for å  proppe i dem fulle med en  mengde medikamenter.  

Anonymkode: 842ed...a94

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har familiemedlemmer  som har fått  diagnosen bipolar, og  har vert ut/ inn av psykiatriske avdeling.  Bipolar er  eit navn troleg  satt av en psykiater som har utfordringer med å takle   "opp-og nedturer".   Psykiatrien, og psykiatere   skriver ut resepter i "hytte og pine" ,og   personer blir brukt som forsøkskaniner i behandlingen, og de fleste medikamenter har sine bi-verkander.  Hvilke oppfølgning får passienter etter at de  er blitt utskrevet fra en psykiatrisk avdeling.  Da er de oftest overlatt til  utslitte pårørende som  skal forsøke å følge dem opp hjemme.   

Poenget :   Motgang -og medgang er eindel av livets runddans, og motgang kan deffineres utifra en skala fra 1- 10- Detv intrs. -er  å sjå at folk   har  ulike måter å takle motgang på,  komme seg igjennom den, og det er noe psykiatrien i langt større grad bør legge metr vekt på.  Samanhengen mellom det psykiske, og det fysiske er lite dokumentert innenfor psykiatrien.           

Anonymkode: 842ed...a94

Nei hypomani, mani og dyp depresjon er ikke normalt og det kan være direkte farlig. Eller mener du det er normalt at jeg fikk psykotiske symptomer også kanskje under hypomani? Eller at jeg er skadet for livet pga selvmordsforsøk og må ha operasjon nr 6 i den forbindelse snart? 

For det er slike ting som er konsekvensene av bipolaritet. Det skader dessuten hjernen å gå med ubehandlet depresjon og mani over tid. 

I periodene imellom hypomani og depresjon er det derimot et spekter av normale opp- og nedturer slik som hos alle andre. Du skulle prøvd å kjent denne elektriske følelsen i hele kroppen under mani. Det er ikke normalt for å si det sånn.

Det er bare svada det du skriver. 

Endret 30. juli 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

 

Har ofte undret meg over hvor går gtensen for å sette en "psykisk diagnose" ? 

Eg angst for å holde en tale i en offentlig forsamling.

Eg hadde engang  angst for å fly.

Angsten er eindel av  vår sperremekanisme for  å  utsette oss sjølv for farer,og kan samanlignes med  det å  kjøre  en  bil med eller  uten bremser.      

En psykiater hadde nok satt en psykisk diagnose på en rekke angstsymtomer ,men eg  selv anser det å ha en eller annen form for agnst  som heilt hverdagslige utfordringer som  alle møter før eller siden i  kvardagen.  Det handler i stor grad om å lære seg å  kunne takle press, og motgang  i livet, og her har det utvilsamt skjedd en holdningsendring.  Folk "før" måtte i langt større grad lære seg å takle motgang  i kvardagen en det mange opplever idag,  

 

Anonymkode: 842ed...a94

Det er helt normalt at en har noe angst, og du vil normalt sett ikke få noen diagnose før angsten er såpass ille at den blir ett problem i dagliglivet. På lik linje som at du ikke får diagnosen deprimert kun fordi du har en dårlig dag. 

Anonymkode: 79215...7d5

[AnonymBruker]

Ja, psykiatrien har gjort folk til psykiatriske pasienter på samme måte som fitnessindustrien har gjort folk overvektige.

Anonymkode: bc60a...9ec