Omsorgssvikt som barn - godt liv som voksen?

[AnonymBruker]

Er det noen med erfaring med å være utsatt for omsorgssvikt/mishandling som barn som har opplevd å få et godt liv som voksen? Kan noen fortelle noen historier, hva skulle til for å få et godt liv? Jeg sliter med mye vonde tanker og minner fra oppveksten og jeg forstår ikke helt hva som gjør at livet skal være verdt å leve (ingen selvmordsplaner eller noe slikt). Går det noen gang over eller må man leve slik resten av livet?

Anonymkode: 48a42...638

[AnonymBruker]

Du må jo selv gjøre livet verdt å leve, hva vil du ha utav livet? Og så jobber du for det, som alle andre bortsett fra at vi ikke er bortskjemt med "god bagasje og heiagjeng". 

Anonymkode: bc2fb...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du må jo selv gjøre livet verdt å leve, hva vil du ha utav livet? Og så jobber du for det, som alle andre bortsett fra at vi ikke er bortskjemt med "god bagasje og heiagjeng". 

Anonymkode: bc2fb...6eb

Ts her. Jeg vet ikke om jeg vet hva jeg vil ha ut av livet. Jeg har den utdanningen og jobben jeg vil ha, jeg har en leilighet jeg trives i, jeg har en kjæreste og jeg har venner. Likevel har jeg en grunnleggende ensomhetsfølelse selv om jeg vet jeg har gode relasjoner i livet. Men selv om jeg er en normalt oppegående person føler meg som en alien blant kolleger, venner og kjæreste. Føler bare at jeg mangler selve livsgleden. En hyttetur med venner er jo i teorien hyggelig, men innerst inne føler jeg ingenting på en måte. 

Anonymkode: 48a42...638

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det og har et godt liv som voksen. I motsetning til deg, så føler jeg glede over de tingene du nevner. Jeg drømte faktisk om et rolig A4-liv, uten de store problemene, og det er akkurat det jeg har fått. Kanskje du bør snakke med noen profesjonelle for å få bearbeidet tankene dine? Det er jo ikke noe bra at livsgnisten din er borte.

Anonymkode: 8414b...3d7

[Maskinfører]

Jeg vokste opp under offentlig omsorgssvikt på 1990 tallet og kunne hatt det bedre som voksen savner min avdøde mor og mine søsken Mann 34 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det. Men det krevde seks år med traumeterapi for å komme dit jeg er i dag. 

Anonymkode: c3aac...e8d

[AnonymBruker]

Jeg jobber med saken. Er i 30-årene og har enda ikke klart å stable meg helt på bena. Eller, jeg har nettopp fullført høyere utdanning og har samboer, men jeg føler meg veldig alene og annerledes og klarer ikke helt å finne gleden. Virker som jeg har en grunnleggende følelse av ensomhet og å ikke være verdt noe som sitter så dypt i ryggmargen at det har blitt en del av meg. 

Går du i terapi, TS? Hvis du plages mye av vonde minner kan det kanskje være en ide? 

Anonymkode: 69d18...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ts her. Jeg vet ikke om jeg vet hva jeg vil ha ut av livet. Jeg har den utdanningen og jobben jeg vil ha, jeg har en leilighet jeg trives i, jeg har en kjæreste og jeg har venner. Likevel har jeg en grunnleggende ensomhetsfølelse selv om jeg vet jeg har gode relasjoner i livet. Men selv om jeg er en normalt oppegående person føler meg som en alien blant kolleger, venner og kjæreste. Føler bare at jeg mangler selve livsgleden. En hyttetur med venner er jo i teorien hyggelig, men innerst inne føler jeg ingenting på en måte. 

Anonymkode: 48a42...638

Anbefaler traumebehandling ❤️

Anonymkode: 25b24...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Er det noen med erfaring med å være utsatt for omsorgssvikt/mishandling som barn som har opplevd å få et godt liv som voksen? Kan noen fortelle noen historier, hva skulle til for å få et godt liv? Jeg sliter med mye vonde tanker og minner fra oppveksten og jeg forstår ikke helt hva som gjør at livet skal være verdt å leve (ingen selvmordsplaner eller noe slikt). Går det noen gang over eller må man leve slik resten av livet?

Anonymkode: 48a42...638

Vokste opp på den tiden det var "heilt vanleg " å gji  barna  juliing /klaps på reva om de har gjordt noen ulovleg  eller hadde  vert stygge med andre barn.  Det var en avstraffelse som mange foreldre nyttet, og displinen  i hjemmene var langt høyere en idag.  Mange gutter fekk   bruk for den disipilinen den dagen de møtte opp til pliktmessig førstegangstjeneset.  De fleste barn måtte tidleg lære sg å ta del i arbeidet saman med de voksne, og  fekk på den måten innblikk i både arbeid, voksenkontakten.  Mange barn opplevde en streng oppvekst tidligere som  barnevernet idag hadde sett på som omsorgsvikt, men de fleste barna fekk ein "ballast" med inn i voksenalderen som de har dratt store nytte av.  Lek å  idrett var noe barna må ta ansvar for sjølve, og det var ingen foreldre som la tilrette, og stekte vafler.  

Det hqr aldri vert så mye omsorgsvikt blandt  barn som det har skjedd i nyere tid,og noko m.a. omfanget av ungdomer som får en psykisk diagnose gjri svaret på.  Ingen vet forløbi hvilke utfordringer alle skilsmissebarna etterhvert vil på  veien inn o voksenalderen.

Anonymkode: b00dd...dd2