Snakker du om deg selv i 3.pers til barnet?

[AnonymBruker]

Typ "kom her så skal mamma hjelpe deg". Det er ganske vanlig, jeg hører i alle fall flere venner som snakker slik og jeg tar meg selv i det rett som det er. Men så leste jeg i forbifarten at man ikke skal gjøre det, men heller bruke jeg.

Hva gjør du? Og er det et bevisst valg eller bare blir det sånn?

Anonymkode: a8f38...988

[AnonymBruker]

Jeg begynte å bruke jeg når barnet begynte å skjønne hva jeg betyr

Anonymkode: 5fe70...07a

[AnonymBruker]

Jeg bytter på, bare blir sånn.

Anonymkode: 03e0c...a8b

[Kaisada]

Absolutt ikke! Det skaper jo full forvirring hos barnet. 

Vrir seg i ørene når jeg hører det.

[AnonymBruker]

Prøver å bruke «jeg», men tar meg stadig i å bruke «mamma»

Anonymkode: 4f6cd...e4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg begynte å bruke jeg når barnet begynte å skjønne hva jeg betyr

Anonymkode: 5fe70...07a

Aha. Når er det sånn ca.?

Anonymkode: a8f38...988

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (34 minutter siden):

Absolutt ikke! Det skaper jo full forvirring hos barnet. 

Vrir seg i ørene når jeg hører det.

Hvorfor skapet det forvirring? 

Det som skaper forvirring er jo å bruke "jeg" i stedet for mamma, når barnet også skal bruke "jeg" om seg selv. Da blir de ofte forvirret. 

Anonymkode: 6dca2...1a6

[AnonymBruker]

Jeg har også hørt man ikke skal gjøre dette uten at jeg er sikker på hvorfor. Jeg tar meg i å gjøre det på jobb, men prøver å la være. Jeg jobber med utviklingshemmede, og kan si ting som skal du og Kari gå en tur? Samme med; skal vi gå på do? VI går ikke på do, han/hun går på do, jeg bare bistår litt. (skjønt, noen ganger benytter jeg sjansen til å gå på do selv )

Anonymkode: 3b0d3...2bc

[AnonymBruker]

Jeg omtaler meg selv som "mamma" til barnet. Ikke noe pedagogisk vissvass får meg til å slutte med det, før barnet er modent nok. 

Det er slik vi naturlig og intuitivt snakker til barn som ikke har noe konsept om "jeg" ennå. 

Anonymkode: 5a9ef...98c

[Regnbuefisk]

Jeg har alltid sagt jeg. Ikke noen annen bakeliggende tanke enn at det føles mye mer naturlig for meg. La ikke merke til noen forvirring knyttet til dette. Snakket til barnet som du/deg også, uten at det ble noe vanskelig. Han omtalte aldri seg selv i 3. person.

Snakk sånn som du føler deg komfortabel med. Grammatikken ordner seg selv etter hvert uansett

[Ænema]

jeg bruker det når jeg snakker med bikkja.

[solmåneogstjerner]

Gjorde det frem til de var kanskje to-tre-fire år. Etter det var det 'jeg'. Noe lengre holdt jeg på med å si f eks 'da jeg var liten gjorde mormor ditt og datt', nå sier jeg heller 'min mamma'. 

Gjør det samme med tantebarn. Først 'tante hjelper deg', senere 'jeg hjelper deg'. 

[Puny]

Jeg prøver å være bevisst på å ikke gjøre det. Både lærer det barnet riktig grammatikk, og det du sier til barnet er mer virkningsfullt. «Jeg er glad i deg» er mer personlig enn «mamma er glad i deg». 

[Drizzt]

Puny skrev (2 minutter siden):

Jeg prøver å være bevisst på å ikke gjøre det. Både lærer det barnet riktig grammatikk, og det du sier til barnet er mer virkningsfullt. «Jeg er glad i deg» er mer personlig enn «mamma er glad i deg». 

Mine barn har aldri hatt problemer med å omtale seg selv som ''jeg'' selv om jeg sier ''mamma elsker deg''. Ingen forvirring og perfekt grammatikk. De forstår ''jeg'', bruker ''jeg'' og blir ikke forvirret av at de hører ''mamma hjelper deg straks''. De vet det er meg og de skjønner at jeg snakker om meg selv. De svarer alltid med ''jeg''.

Jeg brukte ''mamma'' istedet for ''jeg'' mye da de var mindre, men nå veksler jeg mellom de to. Jeg synes det er en mer effektiv trøst å si ''mamma er her'' enn ''jeg er her'' når barnet gråter og skal trøstes. Jeg elsker ordet ''mamma'' - både å si og å høre det fra barnemunn 

[AnonymBruker]

Nei, aldri. Sier sjelden « Pappa» om faren heller. 

Anonymkode: 65e7f...e4f

[Puny]

Drizzt skrev (10 minutter siden):

Mine barn har aldri hatt problemer med å omtale seg selv som ''jeg'' selv om jeg sier ''mamma elsker deg''. Ingen forvirring og perfekt grammatikk. De forstår ''jeg'', bruker ''jeg'' og blir ikke forvirret av at de hører ''mamma hjelper deg straks''. De vet det er meg og de skjønner at jeg snakker om meg selv. De svarer alltid med ''jeg''.

Jeg brukte ''mamma'' istedet for ''jeg'' mye da de var mindre, men nå veksler jeg mellom de to. Jeg synes det er en mer effektiv trøst å si ''mamma er her'' enn ''jeg er her'' når barnet gråter og skal trøstes. Jeg elsker ordet ''mamma'' - både å si og å høre det fra barnemunn 

Det var ikke det jeg mente. Selvsagt lærer alle «normale» barn seg veldig fint vanlig grammatikk, poenget var bare at jeg ønsker å lære dem det rette fra starten av. 
 

Jeg har helt motsatt erfaring her. Merker det når  jeg sier det selv også at «jeg» er vanskeligere/tyngre å si enn «mamma», for meg er «mamma» en distansering. For meg er «jeg» er mer personlig og mer nært, men der er man jo forskjellig. 

[AnonymBruker]

Har gjort det ja. Hun har aldri omtalt seg selv om tredjeperson likevel. 

Anonymkode: eba8f...a4e

[AnonymBruker]

Moren min gjør det med meg og jeg er 25 år gammel😂 «Bare vent litt, så kommer mamma snart.» Det verste er at jeg la ikke merke til det før en venninne av meg kommenterte det. 

Anonymkode: 684a3...855

[Heydayotheinterweb]

Nei, det er totalt uakseptabelt.
Jeg sier selvfølgelig: "Kom hit så skal udefinert, potensiell transperson hjelpe deg!"
Jeg har blitt fortalt at den slags retorikk er korrekt tankegang i vår frie verden og overhode ikke skadelig for barnet i det hele tatt.

[AnonymBruker]

1 hour ago, Puny said:

poenget var bare at jeg ønsker å lære dem det rette fra starten av. 

Hvorfor?

Anonymkode: 33074...9af