Hvordan få tilbake gnisten i parforholdet?

[AnonymBruker]

Vi gikk rett inn i hverdagesfella med familien AS.

Før vi fikk barn var vi flinke til å dyrke parforholdet, gjøre hyggelige ting sammen, spise, gå tur, ha sex, massere og være tilstede, latteren satt løst.

Så kom barnet for 1,5 år siden, og nå er det på krise stadiet. Vi har sjeldent sex, ingen "orker" eller tar initiativ. Når kvelden kommer, tar begge opp telefonen og sitter å scroller, eller så ser vi på serie. De daglige kyssene våre(hei, hade, god morgen, natta) er blitt en vane, og ikke de kjærlige kystene de var.

Det er nok mest min feil, jeg mistet totalt lysten på sex og nærhet fra han de første månedene etter fødsel pga smerter og klistermerke baby som bare godtok meg. Men så tok jeg meg sammen, men da var han blitt avvisende, naturlig nok.

Men nå må vi få snudd det her, jeg har ikke lyst til å miste den fine samboeren min gjennom åtte år. Jeg er jo vannvittig glad i han, og ser ikke for meg et liv uten han. 

Jeg har prøvd sexy undertøy, men det varer bare akkurat da, så er det tilbake til hverdagsmaset. Jeg har lagt fra meg telefonen på kvelden, men han sitter å trykker videre eller setter på en serie/film. Vi gir hverandre komplimenter hver dag, sier vi er glad i hverandre og et klask på rumpa her og der. Vi har meningsløse samtaler og gode, dype samtaler.

Jeg trenger noen tips av dere for hva jeg/vi kan gjøre for å finne tilbake til den gode gnisten. De tingene vi gjorde tidligere(ut å reise etc) går ikke da vi har barn nå, og begge er i full jobb.

Hva har dere gjort for å finne gnisten igjen, eller beholde den?

Anonymkode: 1ebc7...d13

[AnonymBruker]

Er litt i samme båt, jamngammelt barn.

Jeg har ikke noen fasit, men jeg tror det hjelper at vi snakker en del om det. Om at ting kan være litt annerledes i denne fasen. Vi sjekker jevnlig inn med hverandre og sier ifra hvis det har blitt mye telefon og andre skjermer i det siste. 

Jeg tror jeg ville tatt en alvorsprat og spurt om dere kunne tatt i et tak begge to. Det er jo litt bekymringsverdig at han ikke tar initiativ lenger (i det hele tatt?). Enten han kjenner på fraværende lyst eller blikket hans vandrer eller han er sliten, noe er jo ikke helt som det var.

Anonymkode: 0f3c2...fa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er litt i samme båt, jamngammelt barn.

Jeg har ikke noen fasit, men jeg tror det hjelper at vi snakker en del om det. Om at ting kan være litt annerledes i denne fasen. Vi sjekker jevnlig inn med hverandre og sier ifra hvis det har blitt mye telefon og andre skjermer i det siste. 

Jeg tror jeg ville tatt en alvorsprat og spurt om dere kunne tatt i et tak begge to. Det er jo litt bekymringsverdig at han ikke tar initiativ lenger (i det hele tatt?). Enten han kjenner på fraværende lyst eller blikket hans vandrer eller han er sliten, noe er jo ikke helt som det var.

Anonymkode: 0f3c2...fa7

Takk for svar!

Vi snakker jevnlig om det vi også, den såkalte "unntaksfasen". Så blir vi enige om å ta i et tak begge to, så går det noen dager så er vi brått familien AS igjen.

Og vi krangler/diskuterer. Jeg blir sint fordi han ikke bidrar hjemme, så lukker han seg, og så er vi tilbake i samme sirkel.

Akkurat nå føles det helt håpløst ut, at vi bare sitrer stille i båten og venter på den store bølgen som skal velte lasset i det fjerne.

Helt forferdelig vond følelse. Han vil ikke gå han heller, han vil være med meg, men akkurat nå er han sliten, mye med nu oppstart firma, begge i 100% jobb uten barnehageplass.

Så med andre ord, akkurat nå tilsier alle brikkene på bordet et samlivsbrudd i nær fremtid, tross for at vi er kjempe glad i hverandre.

Anonymkode: 1ebc7...d13

[AnonymBruker]

Det du beskriver er ikke uvanlig. Det kan være fint å snakke sammen om det. Mest sannsynlig er det sånn pga mye slit. Og det kommer til å vare en stund. Men sett av litt tid hver kveld til hverandre. Bli enige om å slå av tv og telefon. 

Anonymkode: a954c...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar!

Vi snakker jevnlig om det vi også, den såkalte "unntaksfasen". Så blir vi enige om å ta i et tak begge to, så går det noen dager så er vi brått familien AS igjen.

Og vi krangler/diskuterer. Jeg blir sint fordi han ikke bidrar hjemme, så lukker han seg, og så er vi tilbake i samme sirkel.

Akkurat nå føles det helt håpløst ut, at vi bare sitrer stille i båten og venter på den store bølgen som skal velte lasset i det fjerne.

Helt forferdelig vond følelse. Han vil ikke gå han heller, han vil være med meg, men akkurat nå er han sliten, mye med nu oppstart firma, begge i 100% jobb uten barnehageplass.

Så med andre ord, akkurat nå tilsier alle brikkene på bordet et samlivsbrudd i nær fremtid, tross for at vi er kjempe glad i hverandre.

Anonymkode: 1ebc7...d13

Uff, det høres trasig ut. Det er jo mange ting i situasjonen deres som sammen bidrar til at det er en krevende periode. Nystartet firma liksom, det er jo kjempemye jobb😅

Har dere snakket om å gå og snakke med noen sammen? Enten det er på Familievernkontoret eller noen andre. Kanskje det kan være nyttig å få hjelp til å rydde litt før det går til helvete.

Og så rett og slett sette dere ned og legge en plan. Når får dere barnehageplass? Er det noe dere kan outsource av husarbeid? Har dere noen rundt dere som kan avlaste, kanskje ha barnet noen timer eller en overnatting, så dere får litt tid sammen?

Har han alltid bidratt (etter din mening for) lite hjemme? Hva er det som gjør at husarbeid er vanskelig for han (eller er det andre ting også, som gjøremål i forbindelse med barnet?)

Og så tror jeg at hvis dere tenker dere om så blir ikke livet nødvendigvis lettere om dere går fra hverandre. Det blir mer styr, mer logistikk, mindre tid, osv.

Anonymkode: 0f3c2...fa7

[AnonymBruker]

Dere høres da helt normale ut. Hva forventer du? Raketter og stjernedryss hver dag? Dere fungerer jo og hverdagen er slik for 98 % av oss. Nyt livet, mannen og barnet. Slutt å scroll på meningsløse filmer/tik tok/insta/snap. Spill et spill med din mann. Hva med fuel box? Det kan sprite dere opp litt. Ikke gi opp etter bare 1 år som foreldre. 

Anonymkode: fc558...a2b

[AnonymBruker]

Familierådgivings kontor?

Drikk litt alkohol med han en kveld og forfør han?

Få barnevakt og ta inn på hotell og ha sex og kos dere?

Anonymkode: d42c8...1cc

[AnonymBruker]

Er man glad i hverandre ønsker man hverandre det beste. Dvs, om han er sliten så klager vel ikke du på manglende bidrag. Samtidig som han forsøker å ta sin del og mer til fordi han er glad i deg. Nå har dere jo nettopp mistet dette. 

Og så må jeg spørre, ønsker dere å leve så hektisk? Er det to stk i full jobb og tidsklemma som er drømmen for deg og din familie? Kanskje må man ta noen valg for å beholde relasjonen. 

Anonymkode: 6445d...d55

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

 

Og vi krangler/diskuterer. Jeg blir sint fordi han ikke bidrar hjemme, så lukker han seg, og så er vi tilbake i samme sirkel.

 

Her har dere noe dere kan ta fatt i. Prøv å jobbe litt med akkurat dette. At han lukker seg når du blir sint er en ganske vanlig reaksjon, og endre sikkert med furting fra begge sider? Sinte kjerringer er det verste menn vet, og da lukker vi oss. 

Når forstår jeg det slik at det er han som ikke vil ha sex? Hadde det vært motsatt kunne du jo ha fortalt han at du synes at menn som hjelper til hjemme er hot, og vist han at å hjelpe til gir resultater - i bingen. Eller på stua, eller på kjøkkenet. 

Hos oss var det omvendt; det var hun som ikke ville ha sex. Jeg ble litt furt og hun fikk dårlig samvittighet. Vendepunktet kom en kveld, etter at hun kvelden før hadde avvist meg. Jeg kom og la meg som vanlig sammen med henne, men tok frem kuken og begynte onanere ved siden av henne. Dette hadde jeg aldri gjort før. For henne ble dette en enorm lettelse - og tenning. Hun fikk lettet sin samvittighet fordi hun så at jeg kunne ordne meg selv. I tillegg tror jeg hun ble svært tent av å se på meg. Og til slutt tror jeg hun ble litt engstelig for å bli overføldig. 

Det høres kanskje rart ut, men dette ble et vendepunkt. Hele dynamikken mellom oss snudde til noe helt positivt. Prøv det med din mann 🙂

 

Anonymkode: 3f433...db1

[AnonymBruker]

Snakk om det!!!! Begge må ville. Nå er det unntakstilstand, pga små barn. Det ER slitsomt, men hvis begge er bevisste på det, ordner dette seg. Og ja, det er mer hverdager nå etter at dere fikk barn. Prøv å fokuser mer på nærhet enn sex; sett på en serie begge liker, men legg dere inntil hverandre, legg dere tidlig og bare stryk på hverandre, gå en tur der dere leier hender. Og hvis dere skaffer barnevakt, er det viktig at dere snakker sammen på forhånd så dere har de samme forventningene til kvelden/helga. 

Anonymkode: 3de24...d8e

[Isambard]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk for svar!

Vi snakker jevnlig om det vi også, den såkalte "unntaksfasen". Så blir vi enige om å ta i et tak begge to, så går det noen dager så er vi brått familien AS igjen.

Og vi krangler/diskuterer. Jeg blir sint fordi han ikke bidrar hjemme, så lukker han seg, og så er vi tilbake i samme sirkel.

Akkurat nå føles det helt håpløst ut, at vi bare sitrer stille i båten og venter på den store bølgen som skal velte lasset i det fjerne.

Helt forferdelig vond følelse. Han vil ikke gå han heller, han vil være med meg, men akkurat nå er han sliten, mye med nu oppstart firma, begge i 100% jobb uten barnehageplass.

Så med andre ord, akkurat nå tilsier alle brikkene på bordet et samlivsbrudd i nær fremtid, tross for at vi er kjempe glad i hverandre.

Anonymkode: 1ebc7...d13

Jeg blir litt overrasket over at du plutselig nevner samlivsbrudd. Er dere virkelig der?

Han har nok veldig mye å tenke på med oppstart firma og småbarn.

Når det gjelder å bidra i huset foreslår jeg at du kommer med et helt konkret forslag til hva hans oppgaver skal være.

Når man får kjeft er det greit å ha en tydelig vei ut.

Jeg skjønner at det optimale er om han ser selv hva som må gjøres, men akkurat der må du inngå et kompromiss.

[AnonymBruker]

Faste dater med barnevakt så dere kommer dere ut av huset får litt avstand fra dere som foreldre å finne mer tilbake til dere som par . 
 

Sånn i hverdagen kanskje finne en felles aktivitet etter barnet sover en morsom serie eller spille spill med ett glass vin. Kanskje bare sette opp en plan over hva du og han skal gjøre i huset. Også ikke masse på hverandre om det før eventuelt oppvasken hoper seg opp . 

Jeg drukna selv litt i mamma rollen og mistet meg selv . Tok en stund å finne ut hvem jeg var utenom mamma.Vi slutter jo ikke å være venner , kjærester og kollegaer når man får barn .

Som siste utvei hadde jeg prøvd parterapi siden dere ønsker dette begge to .

Anonymkode: 8b344...994