Sliter med å regulere meg som mamma

[AnonymBruker]

Jeg er mamma til en gutt som nettopp har fylt 4 år. Mammarollen var fullstendig uplanlagt, og jeg ble kastet i det. Visste egentlig ingenting om det å være mor, og ble på mange måter overrasket over hvor tøft det er. 

Jeg elsker barnet mitt over alt, men følelsesregisteret mitt har aldri fått gjennomgått så mye som etter jeg fikk han. På godt og vondt. 

Tålmodighet har aldri vært min sterkeste side, og tålmodighet er kanskje noe av det viktigste man har i rollen som mamma. Om barnet tester meg på noe vis, enten ved å ikke høre eller slå seg vrang, merker jeg at det bruser inni meg og jeg sliter litt med å regulere meg.

Jeg kjefter sjeldent og blir skikkelig sint (selv om det har skjedd det også, og jeg har reparert etterpå), men jeg blir stresset, irritert, begynner å prate fortere og sliter rett og slett litt med å beholde roen. Sliter litt med å stå i følelsene med barnet, uten å la mine egne følelser ta over. Føler meg til tider som verdens verste mamma. 

Jeg har i løpet av disse årene som mamma tatt kurs, lest meg opp, fulgt diverse brukere på sosiale medier og rett og slett lært meg mer om hvordan forstå barnet og takle ulike situasjoner. Jeg synes likevel ikke det er lett der og da, når jeg står i det og det koker som verst, og ser ofte ikke en situasjon klart før etterpå når den har roet seg. Først da ser jeg hva jeg burde ha gjort og hva som utløste det for barnet. 

Jeg sliter rett og slett med å tenke klart når en situasjon står på fordi jeg blir trigget og det skjer så mye i eget hode og egen kropp. 

Jeg har også litt lett for å bli irritert/trigget over småting. At barnet kaster ting i gulvet, kaster noe som er mitt under sofaen (en lipsyl eller vannflaske), at barnet med vilje søler overdrevent når han vasker hendene, at barnet ber om noe som vi ikke har, og nekter å gi seg med mas. 

Små situasjoner som jeg noen ganger takler bra, men om jeg er sliten, stresset e.l lignende ikke takler like bra og blir irritert istedenfor å holde motet oppe. 

Noen tips til hvordan bli bedre på å regulere seg selv? Hvordan ikke la seg trigge? Hvordan bevare roen, selv om man koker innvendig? Å telle til 10 hjelper ikke for meg, og å trekke meg unna littegranne, går heller ikke, da barnet følger etter og fortsetter med hva enn situasjonen er. 

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

Kan også legge til at om barnet for eksempel nekter å bli med fra lekeplassen (helt klassisk situasjon, jeg vet), og gjemmer seg i lekehus osv hvor det ikke er mulig for meg å få fysisk tak i han, blir jeg oppriktig irritert til slutt, og lar barnet få høre når jeg omsider har fått han med meg at jeg ikke setter pris på at han oppfører seg sånn.

Jeg blir for det første irritert for at jeg ikke får han med meg etter x antall beskjeder hvor jeg prøver å være rolig og forståelsesfull (jeg skjønner du vil leke mer, men nå MÅ vi dra osv), og for det andre veldig flau og ukomfortabel med tanke på de rundt som vitner det hele.

Ts

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mye kan forebygges ved å være på forskudd. I situasjoner hvor det erfaringsmessig ender opp med irritasjon, f.eks den med lekeplassen, forebygg ved å forberede barnet på at "snart må vi hjem". Dvs ikke avbryt barnet i leken, men gi barnet tid til å avslutte ved at du snakker litt rundt at dere skal pakke sammen og gå hjem. Plutselige endringer kan være vanskelig for barn og voksne og skape irritasjon. 

I det store og hele vil det hjelpe deg å være "lederen" som forklarer og forbereder før handling/tilsnakk. Barnet vet ikke det du vet. Og du er bedre på å lese situasjoner og redusere hendelser som kan oppstå. Ser du at det ligger an til gris og rot i sofa eller utover kjøkkengulvet, så stopper du situasjonen før det går så langt. 

Anonymkode: f3a75...1b9

[AnonymBruker]

Det er ikke lett med småbarn. Syns du er reflektert og det virker som du jobber med saken. Ikke pisk deg selv så mye. Jeg har ikke så mange pedagogiske råd, men di kan lokke med is om ingenting annet hjelper 🤭

Anonymkode: 3ddbb...afe

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at du ikke er alene. Jeg har over gjennomsnittet lang tålmodighet, er veldig rolig og mitt barn var planlagt, men jeg sliter også med å ikke bli irritert på mitt veldig viljesterke barn. Som med deg, går det fint til vanlig, men hvis jeg er veldig sliten, det er da det blir for mye for meg. Er du helt alene med barnet? Jeg fikk det inntrykket fra HI. Jeg er selv alene i praksis, men dog ikke på papiret. Prøver å se om vi kan fikse forholdet, men det ser ikke så lyst ut. Det er helt utrolig krevende å ha ansvar for et lite barn alene. Jeg har også det fulle og hele ansvaret for mitt barn, far kan strekke seg til å "se etter" barnet så jeg får tatt en dusj eller gått på do. Han har null ansvar for stell, mating, legging, aktivisering, alt som har med barnehagen å gjøre osv.

Jeg har egentlig ingen tips. Jeg prøver å minne meg selv på at det blir lettere når barnet blir eldre og mer selvstendig. 

Anonymkode: 6efdd...6bf

[AnonymBruker]

Synes du virker til å være en kjempeflink mamma!!❤️ Å være mor er beintøft, og man får så til de grader testet seg selv. Du greier å reflektere over at dette er vanskelig, og du tar grep for å kunne hjelpe din sønn best mulig. All ære til deg! Vis meg den mammaen som aldri har vært irritert og mistet besinnelsen!!

Jeg kjenner meg igjen i alle situasjonene du beskriver, og irritasjonen du kjenner på. Her hjelper det litt at jeg greier å forstå at barnet ikke gjør det for å irritere meg, men fordi han enten prøver å uttrykke noe jeg ikke forstår, eller fordi han vil teste hvor grensa går. Og barn vil jo gjerne mer eller mindre ubevisst forsikre seg om at mamma er glad i dem uansett hva de gjør og hvordan de oppfører seg. 
 

Det hjelper også litt at jeg forstår at raseriutbruddene hans ofte kommer av at han ikke vet hvordan han skal håndtere følelsene sine, eller for at han føler seg misforstått. 
 

På den andre siden er jeg også bare et menneske, og vi må bare godta at vi gjør feil. Det har hendt at jeg har holdt på å miste besinnelsen selv, men da må man bare låse seg selv inn på badet og puste noen minutter før man fortsetter. 
 

Dette er beintøft, men du gjør en kjempejobb, og du er den beste mammaen for DIN gutt!

Hilsen mamma med gutter på 14, 3 og 0,5 år. 

Anonymkode: 09e9e...368

[AnonymBruker]

Du er ikke den eneste. Ut fra det du skriver høres du ut som en alt i alt god mor, som ikke er perfekt (som alle andre). 
Kanskje du stresser for mye med å få barnet til å høre etter? At hvis barnet ikke oppfører seg, så gjør du noe galt? Du gjør jo ikke det, barnet er bare barn og oppfører seg som et barn.

Å være entusiastisk og lokke med noe positivt kan hjelpe. Feks å få sitte på ryggen, løpe om kapp, osv. 

 

Anonymkode: 77b46...956

[AnonymBruker]

Høres ut som meg det her altså 🙈😅 Jeg hadde tre gutter og en dag ble jeg kjempesyk og slet veldig med kronisk sykdom i årene barna var små, så jeg hadde så kort lunte at fy.. følte jeg ikke gjorde noe riktig 🙈 Må legge til at jeg alltid har vist dem mye kjærlighet også da.  Nå er barna ungdom og skolebarn og jeg har har bare så snille og veloppdragne gutter at jeg må klype meg i armen av og til. Får bare skryt av bhg og skole, venners foreldre og andre barn også. De er altså så greie og omsorgsfulle, takknemlige, gode venner for vennene sine, høflige hjemme hos andre.. Maser lite, men veldig trygge gutter. De tør å vise både sinne og såre følelser også, men de er bare verdens greieste barn.. 🥰 Det er så harmonisk hjemme hos oss at det gikk fra å være beintøft å være mamma til verdens koseligste rolle  

Føler jeg gjorde alt feil, men at det gikk bra likevel. Så det er håp tross mye kjefting og smelling..  😅🙏🏻
 

si unnskyld, gi masse kjærlighet, vis at du er glad i dem - så blir det nok lettete når barnet er større❤️

Anonymkode: 79cc9...71c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Det er tøft å kjenne på egne følelser som oppstår når barna ikke hører etter og oppfører seg som vi vil. Og jeg tror at nettopp det at vi så lett kjenner etter hva vi føler er det som er problemet. Løsningen er nok å ha fokus på barnas følelser og å lese hva er det barnet vil nå, men samtidig må vi voksne vise at det er vi som bestemmer når en aktivitet skal ta slutt. F.eks på lekeplass kan du bestemme at barnet kan få leke 10 minutter til. Du lytter til barnas ønsker, dermed lærer barna at de blir hørt og de får øvet seg på å uttrykke hva de føler og ønsker. 
vi kan heller ikke forvente at barna har tillært seg egenskapen å håndtere sinne, skuffelse som oppstår når de ikke får gjøre som de vil. Da vil de vises i f.eks slåing, skriking, gjemme seg osv. Møt barna da med å hjelpe de med sine følelser og si at du forstår de ble skuffet eller lei seg og gi trøst. 
alt dette er råd jeg har lest, men ikke alltid praktisert selv. Jeg jobber med det daglig og jeg ser bedring. 

Anonymkode: edade...f15

[AnonymBruker]

Ja! Jeg kjenner meg igjen!

Jeg gjør mitt beste på å forberede barnet på hva vi skal og når vi må dra, de fleste ganger hjelper det, andre ganger ikke. Men føler vi får ordnet raskt opp etterpå så ser ikke på det som et stort problem. 

Når jeg kjenner at jeg blir sint hjemme bytter jeg med partner eller tar meg 2 minutter på badet.

Det dummeste (og verste?) er at jeg kan bli irritert over småting, som når barnet velter koppen for tredje gangen. Men da har jeg ofte i forkant måtte motivere for alt mulig som tannpuss, hårbørsting, påkledning, ut på tur med hunden osv. Og selv om jeg ofte ikke sier noe i situasjonen, merker barnet irritasjonen. Jeg prøver å huske på at barnet gjør sitt beste, og det hjelper, men irritasjonen kommer likevel med jevne mellomrom. 

Anonymkode: af086...751

[Caelyn]

Anbefaler COS kurs på det sterkeste

https://www.bufdir.no/familie/tilbud_regionene/circle_of_security/

[AprilLudgate]

Njæ…..var dette så uvanlig da?

Er du sikker på at du ikke stiller veldig høye og urealistiske krav til deg selv? 
 

Barnet løper bort etter beskjed hundre og du sier ifra at du ikke setter pris på det? Hva er feil med det, og hva tenker du er det ideelle å si? 

[AnonymBruker]

Jeg er pedagog og har jobbet barn med adferdsvansker i mange år. Jeg har et ønsket og planlagt barn, som jeg er alene med. Jeg har lest og lært masse om barneoppdragelse. Jeg har masse øvelse i å stå i utfordrende situasjoner med barn gjennom jobben min. Allikevel kjenner jeg meg så godt igjen i alt du beskriver. Jeg lekker frustrasjon og blir irritert på det lille mennesket som raser og kommanderer og ikke vil det samme som jeg vil. Jeg vet om alt man skal si og gjøre. Forbered barnet på overgang, gi valg osv. Allikevel går det ikke etter boka. Tror jeg har kommet frem til at en konfliktfri, raserifri og harmonisk tilværelse nærmest er umulig med et viljesterkt barn. Jeg velger mine kamper, men noen ganger oppfører barnet seg ganske grenseoverskridende og da blir jeg jo faktisk sint, på ekte. Jeg sier alltid unnskyld og reparer, men er på ingen måte perfekt. Det er ikke lett. Noen ganger virker det som om det blir full kræsj uansett hva man gjør. Ingen gode råd å komme med egentlig. Beste rådet er vel egentlig å ikke ha dårlig tid, velg dine kamper og si unnskyld når du trår feil. Klem fra meg.

Anonymkode: 19028...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tenker at mye kan forebygges ved å være på forskudd. I situasjoner hvor det erfaringsmessig ender opp med irritasjon, f.eks den med lekeplassen, forebygg ved å forberede barnet på at "snart må vi hjem". Dvs ikke avbryt barnet i leken, men gi barnet tid til å avslutte ved at du snakker litt rundt at dere skal pakke sammen og gå hjem. Plutselige endringer kan være vanskelig for barn og voksne og skape irritasjon. 

I det store og hele vil det hjelpe deg å være "lederen" som forklarer og forbereder før handling/tilsnakk. Barnet vet ikke det du vet. Og du er bedre på å lese situasjoner og redusere hendelser som kan oppstå. Ser du at det ligger an til gris og rot i sofa eller utover kjøkkengulvet, så stopper du situasjonen før det går så langt. 

Anonymkode: f3a75...1b9

Dette med å forberede gjør jeg. Pleier alltid å si til barnet når vi for eksempel er på lekeplassen, at nå kan du skli noen ganger til, også skal vi dra. Nå kan du skli en gang til, så skal vi dra osv.

Likevel kan han bestemme seg for å ikke høre etter når vi er kommet til det at vi skal dra, og da er vi i gang. Skjer heldigvis ikke veldig ofte, men noen ganger.

Ts

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er ikke lett med småbarn. Syns du er reflektert og det virker som du jobber med saken. Ikke pisk deg selv så mye. Jeg har ikke så mange pedagogiske råd, men di kan lokke med is om ingenting annet hjelper 🤭

Anonymkode: 3ddbb...afe

Takk ❤️
 

Ts

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg vil bare si at du ikke er alene. Jeg har over gjennomsnittet lang tålmodighet, er veldig rolig og mitt barn var planlagt, men jeg sliter også med å ikke bli irritert på mitt veldig viljesterke barn. Som med deg, går det fint til vanlig, men hvis jeg er veldig sliten, det er da det blir for mye for meg. Er du helt alene med barnet? Jeg fikk det inntrykket fra HI. Jeg er selv alene i praksis, men dog ikke på papiret. Prøver å se om vi kan fikse forholdet, men det ser ikke så lyst ut. Det er helt utrolig krevende å ha ansvar for et lite barn alene. Jeg har også det fulle og hele ansvaret for mitt barn, far kan strekke seg til å "se etter" barnet så jeg får tatt en dusj eller gått på do. Han har null ansvar for stell, mating, legging, aktivisering, alt som har med barnehagen å gjøre osv.

Jeg har egentlig ingen tips. Jeg prøver å minne meg selv på at det blir lettere når barnet blir eldre og mer selvstendig. 

Anonymkode: 6efdd...6bf

«Godt» å høre at selv den mest tålmodige kan la seg vippe av pinnen  

Jeg er heller ikke på papiret alene, men mye alene i praksis. En samboer som jobber mye og er en del bortreist i forbindelse med jobb, og dessverre ikke alltid så flink til å bidra når han først er hjemme. 

Jeg også trøster meg med at det forhåpentligvis blir enklere når barnet blir eldre. Sikkert andre utfordringer da, men merker allerede at han som 4-åring er enklere å ha med å gjøre enn da han var yngre. Synes alderen 1-2 år var noen hakk verre. 
 

Ts

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Synes du virker til å være en kjempeflink mamma!!❤️ Å være mor er beintøft, og man får så til de grader testet seg selv. Du greier å reflektere over at dette er vanskelig, og du tar grep for å kunne hjelpe din sønn best mulig. All ære til deg! Vis meg den mammaen som aldri har vært irritert og mistet besinnelsen!!

Jeg kjenner meg igjen i alle situasjonene du beskriver, og irritasjonen du kjenner på. Her hjelper det litt at jeg greier å forstå at barnet ikke gjør det for å irritere meg, men fordi han enten prøver å uttrykke noe jeg ikke forstår, eller fordi han vil teste hvor grensa går. Og barn vil jo gjerne mer eller mindre ubevisst forsikre seg om at mamma er glad i dem uansett hva de gjør og hvordan de oppfører seg. 
 

Det hjelper også litt at jeg forstår at raseriutbruddene hans ofte kommer av at han ikke vet hvordan han skal håndtere følelsene sine, eller for at han føler seg misforstått. 
 

På den andre siden er jeg også bare et menneske, og vi må bare godta at vi gjør feil. Det har hendt at jeg har holdt på å miste besinnelsen selv, men da må man bare låse seg selv inn på badet og puste noen minutter før man fortsetter. 
 

Dette er beintøft, men du gjør en kjempejobb, og du er den beste mammaen for DIN gutt!

Hilsen mamma med gutter på 14, 3 og 0,5 år. 

Anonymkode: 09e9e...368

Tusen takk for utrolig fin tilbakemelding. Det varmer ❤️

Jeg prøver mitt beste, men er mange ganger så innmari redd for at det ikke skal være bra nok.

Jeg kommer selv fra en søskenflokk hvor samtlige har hatt sine problemer i sitt voksne liv - dette sannsynligvis som følge av en ikke optimal oppvekst, så jeg er veldig redd for å gjøre de samme feilene.

Men må bare håpe at jobben jeg gjør er bra nok, og minne meg selv på at jeg ikke er foreldrene mine. Selv om jeg på mange måter kjenner meg igjen i foreldrene mine i morsrollen, er det mye jeg opplevde i min oppvekst som mitt barn ikke må oppleve. 
 

Ts

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Høres ut som meg det her altså 🙈😅 Jeg hadde tre gutter og en dag ble jeg kjempesyk og slet veldig med kronisk sykdom i årene barna var små, så jeg hadde så kort lunte at fy.. følte jeg ikke gjorde noe riktig 🙈 Må legge til at jeg alltid har vist dem mye kjærlighet også da.  Nå er barna ungdom og skolebarn og jeg har har bare så snille og veloppdragne gutter at jeg må klype meg i armen av og til. Får bare skryt av bhg og skole, venners foreldre og andre barn også. De er altså så greie og omsorgsfulle, takknemlige, gode venner for vennene sine, høflige hjemme hos andre.. Maser lite, men veldig trygge gutter. De tør å vise både sinne og såre følelser også, men de er bare verdens greieste barn.. 🥰 Det er så harmonisk hjemme hos oss at det gikk fra å være beintøft å være mamma til verdens koseligste rolle  

Føler jeg gjorde alt feil, men at det gikk bra likevel. Så det er håp tross mye kjefting og smelling..  😅🙏🏻
 

si unnskyld, gi masse kjærlighet, vis at du er glad i dem - så blir det nok lettete når barnet er større❤️

Anonymkode: 79cc9...71c

Det er betryggende å høre ❤️
 

Ts

Anonymkode: 3a54d...fdd

[AnonymBruker]

Det høres helt normalt ut og du er ikke alene. De som påstår de aldri har kjeftet eller hevet stemmen tror jeg juger. Det er menneskelig. 

Anonymkode: 16d6a...bb0