Kronisk dårlig samvittighet?

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor normalt dette er, men jeg føler dårlig samvittighet for alt, og har konstant skyldfølelse. Det kan være småting. Har et eksempel: var på middag med kjæresten min et sted på ferie, og han var ikke så begeistret over maten der, og begynte å klage litt på den, og umiddelbart der og da fikk jeg dårlig samvittighet og skyldfølelse for at jeg tok han til et sted der han ikke likte maten. Det kan være sånne småting. Andre ting kan være at dersom kjæresten min sover dårlig, tror jeg med en gang at jeg har gjort noe, bevegd meg for mye, eller at jeg har tatt for mye plass og dermed gjort at han har fått en dårlig søvn. Jeg vet ikke hva dette kommer av, men jeg sitter her med trillende tårer over at jeg er sånn.
 

Har opplevd ekstrem vold som liten, og da husker jeg at jeg alltid prøvde å gjøre den personen glad fordi jeg alltid var så redd for å bli møtt med vold, og nå ser jeg at det biter tilbake på meg igjen. Det er ikke bare mot min kjæreste det er sånn. Er sånn mot søsken også, men siden jeg bor med han så har flere eksempler på tilfeller som gjelder. Han er ekstremt snill og det er absolutt ikke hans feil 

Anonymkode: 40f27...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Vet ikke hvor normalt dette er, men jeg føler dårlig samvittighet for alt, og har konstant skyldfølelse. Det kan være småting. Har et eksempel: var på middag med kjæresten min et sted på ferie, og han var ikke så begeistret over maten der, og begynte å klage litt på den, og umiddelbart der og da fikk jeg dårlig samvittighet og skyldfølelse for at jeg tok han til et sted der han ikke likte maten. Det kan være sånne småting. Andre ting kan være at dersom kjæresten min sover dårlig, tror jeg med en gang at jeg har gjort noe, bevegd meg for mye, eller at jeg har tatt for mye plass og dermed gjort at han har fått en dårlig søvn. Jeg vet ikke hva dette kommer av, men jeg sitter her med trillende tårer over at jeg er sånn.
 

Har opplevd ekstrem vold som liten, og da husker jeg at jeg alltid prøvde å gjøre den personen glad fordi jeg alltid var så redd for å bli møtt med vold, og nå ser jeg at det biter tilbake på meg igjen. Det er ikke bare mot min kjæreste det er sånn. Er sånn mot søsken også, men siden jeg bor med han så har flere eksempler på tilfeller som gjelder. Han er ekstremt snill og det er absolutt ikke hans feil 

Anonymkode: 40f27...708

Det er ikke normalt å utøve vold i familien. Så det du føler er ikke normalen for flertallets samfunnet. De fleste vokser opp med snille omsorgspersoner. 
 

Men reaksjonen din er nok en normal reaksjon på vold, altså følelsene du opplever med st du har mye dårlig samvittighet , det er en konsekvens av det du har opplevd. Det er altså en normal respons på traume, vil jeg påstå. Dessverre. Det er no dritt å leve sånn. Men det kan gå over etter hvert❤️

Anonymkode: c361d...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er ikke normalt å utøve vold i familien. Så det du føler er ikke normalen for flertallets samfunnet. De fleste vokser opp med snille omsorgspersoner. 
 

Men reaksjonen din er nok en normal reaksjon på vold, altså følelsene du opplever med st du har mye dårlig samvittighet , det er en konsekvens av det du har opplevd. Det er altså en normal respons på traume, vil jeg påstå. Dessverre. Det er no dritt å leve sånn. Men det kan gå over etter hvert❤️

Anonymkode: c361d...19e

Det har vært sånn en god stund nå. Skulle gjerne ha visst det tidligere, og nå får jeg ikke behandling heller for det. Det har kommet på det nivået der jeg ikke får sove om det gjelder småting ❤️

Anonymkode: 40f27...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det har vært sånn en god stund nå. Skulle gjerne ha visst det tidligere, og nå får jeg ikke behandling heller for det. Det har kommet på det nivået der jeg ikke får sove om det gjelder småting ❤️

Anonymkode: 40f27...708

Klemmer til deg🐻 

Anonymkode: c361d...19e

[AnonymBruker]

Jeg har det likt som deg. Jeg vokste heldigvis ikke opp med vold, men hadde en far og en stefar som var veldig tydelige på at jeg var en dritt og ikke fortjente en plass i verden. I tillegg hadde jeg en gammeldags lærer gjennom hele barneskolen som valgte seg ut en håndfull mobbeoffer i klassen. Han også fortalte meg gang på gang hvor lite jeg er verdt og at verden hadde vært et bedre sted uten meg.
Moren min (som selv vokste opp under helt grusomme kår og dermed ikke klarte annet enn å velge elendige menn) prøvde så godt hun kunne å gi meg masse kjærlighet. Hun prøvde så godt hun kunne utifra sine forutsetninger, men dessverre var ikke det godt nok for meg og jeg sliter veldig med dårlig samvittighet, skyldfølelse, følelse av at jeg ikke er verdt noe og bare er til bry, pluss at jeg føler voldsom skam over alle disse følelsene.
Jeg har gått til flere psykologer, og jeg hører hva de sier om at disse følelsene ikke er rasjonelle og at alle mennesker er like mye verdt, men jeg klarer ikke ta det inn over meg og virkelig tro på det.
Så jeg fortsetter å unnskylde meg for alt mulig hele tiden. "Unnskyld for at været er så dårlig" Jeg blir så sliten av meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen tenker jeg, og så får jeg masse skyldfølelse over det…

Har altså ingen gode råd til deg TS. Ville bare skrive sånn at du skjønner at du ikke er alene. ❤️

Anonymkode: 3a2bf...0a6