Vet ikke hva jeg skal gjøre! :(

[Gjest anonym nå]

Jeg og samboeren min har vært sammen i ett og et halvt år og har en sønn på allerede fem måneder. Jeg klarer ikke helt å se lyst på ting for tiden..

Venner og familie av meg kommenterer det til stadighet også, og dette gjør det vanskelig.

Jeg og samboeren min har hatt det helt ok, men har aldri hatt noe særlig felles interesser utenom å sitte på nett. Derfor er dette det eneste vi gjør sammen. Vi går noen ganger tur med den lille i vogna sammen, men det er alt.

Vi gjør ingen kjæresteting rett og slett..

Vi tar oss av sønnen på "skift". Det er som regel jeg som tar han og det kan høres ut som sambo synes det er et ork.

Han har blitt bedre den siste uka.. Og dvs at han har skiftet bleier på småen, passet han i noen timer mens jeg var ute, og lekt med han uoppfordret.

Jeg vet ikke hva jeg vil lenger.. For dette holder ikke for meg føler jeg.

"Alle" sier til meg at jeg hadde klart meg vel så bra alene, og spørr meg i vennlighet om hvorfor jeg egentlig er sammen med han. Og noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal svare utenom at jeg er utrolig glad i han. Men holder det i lengden?

Jeg vet også at sambo ikke har noe sted å gå om det skulle bli slutt mellom oss, og jeg vet at han er veldig glad i meg tilbake og at han bryr seg masse om gutten vår. Jeg får rett og slett dårlig samvittghet bare ved å skrive dette..

Han jobber ikke heller, så det er knapt med penger i familien. Men han gjør heller ikke noe særlig til innsats for å få seg en jobb, jeg betaler jo alt vi trenger...

Man kan vel si at han er en slask..

Men når det er sagt så er jeg som sagt ufattelig glad i han og jeg vet ikke om jeg vil ha det bra uten han heller

Vær så snill, kan noen gi meg noen råd?

[Gjest Bellatrix]

Hvorfor ble dere samboere hvis dere bare hadde det helt ok? Og hvorfor fikk dere barn sammen?

[Gjest Gjest]

Uff da...

Frøst og fremst; husk på at det ikke er sååå lenge siden fødselen, ikke la det påvirke avgjørelser, la de være veloverveid. Mye skjer med kropp og sinn etter en fødsel, og det kan ta tid å stabilisere alt.

Jeg ville tatt en prat med han jeg. Sagt at han må skaffe seg en jobb. (Får han ikke arbeidsledighetstrygd?). Få han til å melde seg arbeidsledig hvis han ikke allerede har gjort det, da vil Aetat også hjelpe til å pushe han i forhold til jobbsøkingen.

Dere har helt sikkert andre fellesnevnere enn data, det gjelder bare å finne de. Skjønner det ikke alltid er så lett. Men sett dere ned og snakk sammen, dere finner sikkert noe som kan være deres greie.

Jeg tror mange gutter/menn backer litt unna naturlig når det gjelder unger jeg... At det er "mors" territorie ihvertfall det første året liksom. Men du sier jo at han har bedret seg denne uken, så bare fortsett sli, ta deg noen turer ut så han er alene med ungen, dette løser seg nok naturlig.

[Gjest Bellatrix]

Kan du ikke foreslå at dere finner på noe sammen?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hvorfor ble dere samboere hvis dere bare hadde det helt ok? Og hvorfor fikk dere barn sammen?

←

Vi har/hadde det fint i forhold til omstendighetene da for å si det sånn. Hans bakgrunn er ikke den enkleste..

Jeg ville tatt en prat med han jeg. Sagt at han må skaffe seg en jobb. (Får han ikke arbeidsledighetstrygd?). Få han til å melde seg arbeidsledig hvis han ikke allerede har gjort det, da vil Aetat også hjelpe til å pushe han i forhold til jobbsøkingen.

Joda, han får penger frasosialkontoret og er jobbsøker hos aetat, men glemmer til stadighet å sende meldekort og blir dermed fjernet fra arkivene demmes.. Han tar ikke noe alvorlig nok :/

Dere har helt sikkert andre fellesnevnere enn data, det gjelder bare å finne de. Skjønner det ikke alltid er så lett. Men sett dere ned og snakk sammen, dere finner sikkert noe som kan være deres greie.

Vi har snakket sammen om dette så uendelig mange ganger og kommer ingen vei med det. Vi bor på et lite sted hvor det ikke er så mye å ta seg til. Utenom kino, festing ol. Men kino er han ikke noe glad i, og jeg har ikke den store interessen for å gå ut heller.. Han kommer ikke over ens med noen av vennene mine her, og er ganske sær så han har ikke funnet noen venner her heller som passer for han..

Jeg tror mange gutter/menn backer litt unna naturlig når det gjelder unger jeg... At det er "mors" territorie ihvertfall det første året liksom. Men du sier jo at han har bedret seg denne uken, så bare fortsett sli, ta deg noen turer ut så han er alene med ungen, dette løser seg nok naturlig.

Jeg ville trodd at alle gutter/menn ville vært overveldet over å få et barn? Siden han hele tiden har ment vi skulle beholde det. Kanskje jeg tok feil der.. Jeg vet at han er glad i gutten vår, det er han, men det er det der med å gjøre ting.. Hvorfor vil han ikke? Om det hadde vært omvendt, at han gjorde alt så ville jeg blitt veldig sjalu og hadde hatt LYST til å gjøre noe jeg også.

Kan du ikke foreslå at dere finner på noe sammen?

Been there done that... :/

[Gjest Gjest]

Da må du være litt hard mot han da, men det har du kanskje vært?

Si at nå er det nok, han må skjerpe seg mht arbeidssøking/meldekort?

Er det ingen kurs dere kan melde dere på da? Små steder pleier jo å ha gode kulturtilbud, mye dugnadsånd osv? Dansekurs, et eller annet?

Kanskje få litt fokus på forholdet dere i mellom igjen? Skaff barenvakt, gå ut og kos dere, finn tilbake litt romantikk i dagliglivet?

[Gjest Gjest]

Det første som slår meg er at du har møtt den store hverdagen etter den rosenrøde forelskelsen. Dette er noe alle par møter på etterhvert som de blir langvarige forhold.

Jeg tror at par har som regel to veier å gå når de møter denne hverdagen og tar et oppgjør med den: Finne ut at forholdet var bygt på feil grunnlag/man har sklidd for langt fra hverandre eller så bestemmer man å redifenere forholdet og legge et nytt innhold i det. (kan hende jeg ubevisst siterer noen samlivsterapeuter her - ikke saksøk meg) Ingen av de to veiene er feil, ikke om man er ærlig. Helt ærlig, både ovenfor seg selv og for partner.

Det kan hende dere egentlig ikke passer sammen, eller at dere ikke kjente hverandre godt nok. Kan hende at følelsene dine har forandret seg for godt, eller at du i utgangspunktet ikke fulgte følelsene dine godt nok. Hva vet jeg? Du bør i mine øyne ikke fortsette i et forhold hvis du ikke ønsker det. Ikke fortsett forholdet for alle andres skyld, og heller ikke hvis det er frykt for å såre den andre, eller frykt for å være alene.

På en annen side skal du ikke slutte forholdet fordi alle andre sier det. Ønsker du oppriktig å fortsette så gjør det, men jeg tror for all del at dere må arbeide med forholdet. Først: Husker du hvorfor du ble sammen med ham? Regner med du hadde grunner til det. Er disse grunnen borte i dag? Er det i bunn og grunn at denne første tids forelskelsen som er borte, så betyr det ikke slutten på forholdet. For den forsvinner etterhvert, samme hvem du innleder forhold til. Nå er tiden inne for at forholdet skal bli trygt, stabilt og at partnerene må arbeide for å ha et romantisk forhold. Romansen, nærheten og seksuallivet kommer ikke av seg selv lengre.

Noen ting ser jeg på som "stoppere" i forholdet deres.

For det første så vil jeg nevne at det faktisk ikke er så lenge siden det har kommet en ny en inn i livet deres, og det forandrer hele forholdet. Dette er veldig vanlig! Plutselig har begge nye roller, flere roller, og flere personer som man skal dele tid og oppmerksomhet på. Du må også tenke over (som nevt tidligere) at det er mange hormoner som løper, danser og hopper, mange forandringer i kroppen din og ammetåke har du sikkert også. At både du og far vil bruke tid på å falle på plass i de nye rollene tror jeg du kan regne med. Spesielt far. De er liksom ikke så flinke som kvinner til å forberede seg, komfortable med dette nye, ikke spesielt flinke til å innrømme/føle på/ si ifra at dette er skremmende, noe de ikke takler, noe de gruer seg til o.s.v. Så fører det til at de blir passive, gjerne fordi de føler mor klarer det så bra (og tilsynelatende uten å streve). Kanskje du burde finne ut hvordan han faktisk tar det. Finn ut hvorfor han er så inaktiv.

Og det glir over i det andre punktet mitt. Har dere snakket med hverandre om hvordan dere vil ha et forhold? Typiske viktige spørsmål å avgjøre er f.eks. Hvem skal ha ansvar for økonomien? Hvem skal ta seg av barna? Hvordan skal vi oppdra barna? Hvem skal ha ansvar for de dagligdagse gjøremålene? Hva forventer du av partneren? Vet han om dine forventninger som far, "husholder, venn, elsker osv. så er det lettere for han å oppfylle forventningene dine. Og vice versa. Ikke minst må man her helt sikkert finne ut at man a) har urimelige/urealistiske forventninger b) må inngå kompromiss/finne løsninger felles

Og til sist: Jeg antar at du synes det er slitsomt at han ikke tilfører noe økonomisk til familien. Jeg tror nok at han egentlig ønsker å være i arbeid, jeg tror mennesker trives i å være produktive og mistrives når de ikke er det. Kan hende han har kommet inn i en dårlig spiral, der hvor han blir mer og mer komfortabel med å være passiv og at han faktisk tror han bare kan være hjemme. Denne passiviteten er utrolig smittsom, men også "farlig", mange arbeidsledige blir deprimerte. Jeg forstår veldig godt at dette er anstrengende for deg, og økonomi er faktisk en grunn til mange konflikter i forhold. Jeg vil anbefale deg at du forteller han at du sliter med dette, men jeg tror ikke mas eller anklagelser hjelper han på fote. Støtt og oppmuntre han i å bli aktiv igjen.

Uff, dette ble masse skriv og mye rot. Kort sagt:

Finn ut hva du vil.

Finn ut hvordan han har det.

Fortell dine forventinger til han.

Finn løsning på dette sammen.