Jeg har aldri vært veldig forelsket i henne.

[AnonymBruker]

Da jeg møtte kona for 35 år siden, hadde vi en liten sommerflørt.
Det var ikke slik at jeg hadde sterke følelser for henne, men hun var hyggelig blid og positiv, og vi hadde det hyggelig sammen.
Et par uker ut i sommeren spurte hun plutselig om ikke vi kunne være kjærester, jeg var jo egentlig da forelsket i en annen, men viste ikke om jeg hadde noe håp der. Så jeg tenkt ja hvorfor ikke inntil noe annet evt. dukker opp. Og sa ja til å bli kjærester.
Høres helt grusomt ut når jeg forteller det her nå, men det var faktisk mine tanker den gangen.
Vel forholdet varte det, vi hadde det godt sammen, og etter et par år giftet vi oss, fikk barn, og har nå levd sammen i 35 år.

Jeg tenker ofte på at jeg ikke var dypt forelsket den gangen, og allikevel har vi levd lykkelige sammen i mange år.

Så hva vil jeg med å skrive dette?
Vel vil vel fortelle at et forhold kan utvikle seg over tid, og bli ganske så perfekt, selv om man ikke er stormforelsket i starten.
Vi er jo et levende bevis på det, har levd gått sammen og hatt et aktivt samliv både i hverdagen og i "senga" 😉
 

Anonymkode: 2a76a...d10

[AnonymBruker]

Det blir nok kongens fortjenestemedalje skal du se. 

Å ikke være forelsket og blendet, kan nok ofte være et like bra utgangspunkt for å utvikle et forhold, istedet for at det får en jevn synkende kurve fra start.

Anonymkode: f9024...086

[AnonymBruker]

Har du aldri forelsket deg /blitt betatt av andre i andre i mellomtiden ? Tenker det er ekte vennskap og kjærlighet dere har, det er jo en tryggere og "bedre"  grunnmur, enn kun forelskelse i seg selv. 

Anonymkode: cfd0d...bf8

[AnonymBruker]

Jeg var heller ikke kjempe forelsket i starten da jeg traff mannen min som jeg nå er gift med. Men han hadde alle kvalitetene som jeg var ute etter og vi har levd egentlig ganske lykkelig. 
Før jeg traff mannen min for over tjue år siden, så ble jeg skikkelig såret av en annen mann som jeg hadde et av og på forhold til. 
Jeg var skikkelig forelsket i ham, men skjønte både da og nå i ettertid at jeg var bare ei han holdt på med til han traff noe bedre. Jeg kjenner enda jeg blir litt Mo i knærna når jeg ser ham.

Jeg har også vært trofast hele tiden selv om tankene mine har streifet andre menn. Min mann derimot var hodestups  forelsket i meg og satt hjemme og skalv med tanken på å ikke bli kjente med meg starten.

MEN… nå har det snudd litt. Jeg ser mannen min med nye øyner som jeg ikke så den gang og er mer forelsket i han den dag i dag. Aldri i livet om jeg slipper taket på han. Og han som jeg en gang var forelsket i har falmet litt og min mann er mye kjekkere. Sexlivet har også fått seg en real opptur og vi oppfører oss ofte litt sånn småforelsket slik man ofte er i starten av ett forhold 

Anonymkode: 9780f...524

[AnonymBruker]

Naturlig.  Hva spør du om?

Anonymkode: 95c65...33e

[AnonymBruker]

De beste, mest velfungerende forholdene er de hvor hun elsker ham, og han liker henne. Det er en velkjent sak. Tror det har noe å gjøre med at menn tenderer til å krype for damer de er hodestups forelsket i, og så mister dama respekten for mannen på grunn av det. Mannen blir rett og slett en bedre leder når han ikke er alt for emosjonelt investert, noe som fungerer til hele familiens fordel.

Anonymkode: dce98...ba5

[Kattugla]

Jeg tror du har noe mange jakter på hele livet uten å lykkes. Folk forbinder kjærlighet ofte med hodestups forelskelse og det er jo gjerne slik det blir fremstilt i bøker og filmer, men jeg tror at det finnes mange forskjellige veier til ekte kjærlighet. Og det virker som du har funnet en av de, det å ha en god livspartner er uendelig verdifullt og det virker som du vet å sette pris på det. Ønsker dere minst 35 gode år til 😊💕

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da jeg møtte kona for 35 år siden, hadde vi en liten sommerflørt.
Det var ikke slik at jeg hadde sterke følelser for henne, men hun var hyggelig blid og positiv, og vi hadde det hyggelig sammen.
Et par uker ut i sommeren spurte hun plutselig om ikke vi kunne være kjærester, jeg var jo egentlig da forelsket i en annen, men viste ikke om jeg hadde noe håp der. Så jeg tenkt ja hvorfor ikke inntil noe annet evt. dukker opp. Og sa ja til å bli kjærester.
Høres helt grusomt ut når jeg forteller det her nå, men det var faktisk mine tanker den gangen.
Vel forholdet varte det, vi hadde det godt sammen, og etter et par år giftet vi oss, fikk barn, og har nå levd sammen i 35 år.

Jeg tenker ofte på at jeg ikke var dypt forelsket den gangen, og allikevel har vi levd lykkelige sammen i mange år.

Så hva vil jeg med å skrive dette?
Vel vil vel fortelle at et forhold kan utvikle seg over tid, og bli ganske så perfekt, selv om man ikke er stormforelsket i starten.
Vi er jo et levende bevis på det, har levd gått sammen og hatt et aktivt samliv både i hverdagen og i "senga" 😉
 

Anonymkode: 2a76a...d10

For å si det slik! De verste forholdene jeg har hatt er da jeg var ekstremt forelsket. Tok ekstremt dårlige valg og det endte ikke godt. Det forholdet jeg har nå var jeg aldri veldig forelsket, men elsker henne nå veldig dypt! Så til poenget! Forelskelse er ekstremt oppskrytt og det sier også forskningen. De forhold der forelskelsen styrer alt ender i brudd! Det er rett og slett ikke noe god pekepinn.  Det er i seg selv logisk, fordi forelskelse er en tilstand der man er nærmest "utilregnelig" og tar masse dårlige valg. Mine beste forhold har vært der jeg ikke var hodestups forelsket, men over litt tid elsket vedkommende og det er viljestyrt. Forelskelse er aldri noen god indikasjon på at et forhold vil vare, det går for de aller fleste over etter et års tid, er det ikke noe annet grunnleggende tilstede en dette i et forhold vil det aldri gå bra.

Anonymkode: 1f698...9b3

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige.. Fint om det funker for deg, for meg så trenger jeg den helt store forelskelsen.

Det tok meg mange flere år å finne da, for de som vil ha ektefelle, barn, Volvo og hund innen de er 35 så er det kanskje greit å ikke drømme seg bort i fantasier, og være litt mer pragmatisk. Men jeg ville aldri det, var egentlig ikke så interessert i en kjæreste engang.

Men nå har jeg møtt en mann som bare gjør at jeg skjønner alle klisjeene, forstår alle kjærlighetssangene, som jeg nærmest blir ruset av lykkehormoner bare av å være nær. Jeg synes det er litt trist om andre ikke har opplevd dette, samtidig så er vi jo som sagt forskjellige.

Anonymkode: 41248...933

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

...nå har jeg møtt en mann som bare gjør at jeg skjønner alle klisjeene, forstår alle kjærlighetssangene, som jeg nærmest blir ruset av lykkehormoner bare av å være nær. Jeg synes det er litt trist om andre ikke har opplevd dette, samtidig så er vi jo som sagt forskjellige.

Anonymkode: 41248...933

De fleste av oss har ooplevd dette og ble mest idiot av det. 

Anonymkode: 62c87...588

[AnonymBruker]

Høres ut som du har levd sammen med en venn i 35år av en eller annen grunn. Kanskje mest i frykt for å være alene eller skammen med å gå. Du skriver 35år så da er dere vel hvertfall 55+ så å bli singel i den alderen vil jo ingen så da gir det jo mening å fortsette forholdet med en venn da det sikkert føles bedre ut en ingenting!

Anonymkode: 3b40f...d33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

De fleste av oss har ooplevd dette og ble mest idiot av det. 

Anonymkode: 62c87...588

Hehe ja.. ekstrem forelskelse er jo å være tilnærmet sinnsyk. 

Men en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Anonymkode: 41248...933

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hehe ja.. ekstrem forelskelse er jo å være tilnærmet sinnsyk. 

Men en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Anonymkode: 41248...933

Ja...det er ikke like moro sett i ettertid. Det er jo av de man kan bli lettest såret. 

Anonymkode: 62c87...588

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Naturlig.  Hva spør du om?

Anonymkode: 95c65...33e

Er vel lov å dele litt tanker i dette forumet?
Uten å måtte ha direkte spørsmål som må besvares?

Anonymkode: 2a76a...d10

[AnonymBruker]

Og du har ikke vært bort i noen andre? Virker som du har gått glipp av litt..

Anonymkode: 770c6...5b0

[Hippogriff]

Folk er forskjellige ser jeg, og det er jo helt greit. For min del er det helt uaktuelt å skulle bli sammen med en mann som ikke er forelsket i meg. Jeg hadde blitt helt knust om mannen min etter 35 år hadde fortalt meg noe sånt som det du skriver her. Hadde følt meg lurt. 

[AnonymBruker]

Men elsker du henne da? Eller har du noen andre dype følelser for henne som du kan beskrive for oss?

Det kan vel ikke være BARE vennskap?

Hva legger du egentlig i forelskelse? Det trenger vel ikke bare å være den voldsomme, vanvittige lengselen og tiltrekningen til en annen. Det kan være noe mindre flyktig, og dypere, men ikke så voldsomt? Eller?

Kanskje du har vært forelsket i henne i løpet av samlivet, men på en annen måte enn da ekstreme ungdomstids-forelskelsene?

Anonymkode: fa8ab...1ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2022 den 17.41):

De beste, mest velfungerende forholdene er de hvor hun elsker ham, og han liker henne. Det er en velkjent sak. Tror det har noe å gjøre med at menn tenderer til å krype for damer de er hodestups forelsket i, og så mister dama respekten for mannen på grunn av det. Mannen blir rett og slett en bedre leder når han ikke er alt for emosjonelt investert, noe som fungerer til hele familiens fordel.

Anonymkode: dce98...ba5

Det tror jeg er en sannhet fra incel-universet?

Anonymkode: 06fad...3b7

[AnonymBruker]

Jeg har vært forelsket i tidligere forhold, men ikke i mannen min.

Forelskelse er blendende, og jeg blir helt ærlig dårlig av den. Paranoid, kvalm, usikker...og da ender det jo ikke bra.

Da jeg møtte han som nå er mannen min så hadde vi en fantastisk kjemi, og jeg syntes han var veldig kjekk. Jeg følte aldri på de sommerfuglene eller forelskelsen med han, men det er likevel det beste forholdet jeg har vært i. Han er min beste venn, jeg er veldig tiltrukket av han, og vi har det kjempegodt sammen. Når forelskelsen forsvinner så er det jo det at man elsker hverandre som betyr noe, og jeg har elsket han fra start selv om vi ikke hadde den blendende forelskelsen.

For meg er forelskelse hvert fall den voldsomme følelsen, sommerfugler osv. som går over etter hvert. Å elske noen er mye dypere, og det er dessverre ikke alle som sitter igjen med den når forelskelsen dabber ut.

Anonymkode: 2d06c...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2022 den 15.36):

Da jeg møtte kona for 35 år siden, hadde vi en liten sommerflørt.
Det var ikke slik at jeg hadde sterke følelser for henne, men hun var hyggelig blid og positiv, og vi hadde det hyggelig sammen.
Et par uker ut i sommeren spurte hun plutselig om ikke vi kunne være kjærester, jeg var jo egentlig da forelsket i en annen, men viste ikke om jeg hadde noe håp der. Så jeg tenkt ja hvorfor ikke inntil noe annet evt. dukker opp. Og sa ja til å bli kjærester.
Høres helt grusomt ut når jeg forteller det her nå, men det var faktisk mine tanker den gangen.
Vel forholdet varte det, vi hadde det godt sammen, og etter et par år giftet vi oss, fikk barn, og har nå levd sammen i 35 år.

Jeg tenker ofte på at jeg ikke var dypt forelsket den gangen, og allikevel har vi levd lykkelige sammen i mange år.

Så hva vil jeg med å skrive dette?
Vel vil vel fortelle at et forhold kan utvikle seg over tid, og bli ganske så perfekt, selv om man ikke er stormforelsket i starten.
Vi er jo et levende bevis på det, har levd gått sammen og hatt et aktivt samliv både i hverdagen og i "senga" 😉
 

Anonymkode: 2a76a...d10

Jeg lurer på hva som skjedde med hun du var forelsket i.. Hvor er hun i livet? Har dere kontakt enda?

Anonymkode: 0fa8b...fce