Første kjennetegn på at dere var iferd med å gli fra hverandre ?

[AnonymBruker]

Hvordan opplevde du første kjennetegn på at dere var iferd med å gli ifra hverandre i ekteskapet, / samboerskap, og som til slutt endte med samlivsbrudd. ?  Hvem av dere pakket kofferten å valgte å  flytte utfra  hjemmefra, og få seg ny sted å bo, og hvordan har kvardagen blitt etter samlivsbruddet ? Blei dere skilt som venner eller var dere bitre holdninger mellom dere, og ingen kontakter senere ?

Anonymkode: 1eb9f...920

[AnonymBruker]

At han ble sint for småting eller ikke-ting

Anonymkode: 455a9...6f1

[AnonymBruker]

Han ble sint uansett hva man snakket om, som kanskje ikke var det hyggligste temaet. Sinne sinne sinne, irritasjon og ingen interesse i å møte mine tanker og følelser.

Mindre nærhet.

Mer på telefonen sin.

Mer lyst å gjøre ting med andre, enn med meg.

Anonymkode: 8b835...574

[AnonymBruker]

Han ble irritert for småting. Sluttet å bruke emojis på meldinger. Jeg måtte jakte på han for å få nærhet og sex. Han sluttet å dele fra hverdagen sin. 

Jeg som tok opp at jeg ikke lenger følte at jeg var kjæresten hans. Han elsket meg ikke lengre, men hadde tenkt til å vente litt med å gjøre det slutt.

Vi skal selge hus nå. Jeg tror han allerede har kjøpt leilighet. 

Vi er ikke venner, men jeg er vennlig. Etter bruddet har han jaktet meg seksuelt. MYE mer ivrig enn før det ble slutt. 

Jeg har ikke noe ønske om å ha kontakt med han etter vi har flyttet. Har slettet han fra alt av sosiale medier. Men det er fordi jeg fortsatt elsker han og orker ikke være venner. 

---------

Med eksmannen var det jeg som gikk. Jeg ble en isdronning. Kald og avvisende. 

Jeg flyttet ut. 

Han var bitter i nesten 4 år. Nå har han fått seg dame og oppfører seg fint ovenfor meg igjen. Vi kan ta en kaffe sammen. 

Anonymkode: c18f3...522

[AnonymBruker]

De første tegnene kom ca midtveis i et 20+ år langt samboerskap. 

De lange kyssene ble bare korte nuss, hun forsvant ut døra uten å si farvel, hun kom hjem uten å si hei, eller gi en klem.  

Anonymkode: 7e0f1...fe2

[AnonymBruker]

Er ikke slutt enda, men tenker at for vår blir det det snart.  Nå ønsker han ikke sex lengre. Han vil heller ikke snakke om ting som er vanskelig, han ser ikke på meg slik han gjorde tidligere. Han er ferdig med meg, men er for konfliktsky til å gjøre det slutt. Snakker bare med meg hvis jeg er happy. Vi har barn og hus, så selvsagt er det mest praktisk å holde sammen. Flørter i steden med venninnene mine, og mener jeg er unødvendig sjalu. Kan ikke annet  enn å føle på svik. Jeg vil ha han, men han er nok emosjonelt ferdig. Vi har vært sammen siden tenårene. Er nå i 40-åra. 
tror det kunne ordnet seg om han var mer emosjonelt tilgjengelig. 

Anonymkode: bf912...222

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært lei meg pga manglende intimitet og dårlig kommunikasjon i flere år. Det var vondt å føle seg uønsket av han, og at han ikke satte pris på at jeg f.eks strøk på han eller ville klemme han.

Så gav jeg bare opp en dag. Og jeg gled ifra han. Orket ikke bry meg lengre. Syntes det var gøyere å gjøre ting alene. Begynte å tenke på et liv uten han eller med en annen mann. 

Så gjorde jeg det slutt. Jeg tror bruddet var værst for han. Men samtidig hadde jeg hatt det værre enn han over tid mens vi var sammen...

Anonymkode: c866e...528

[AnonymBruker]

Et par år ut i forholdet endret han seg. Ble kaldere, mer irritabel, nedlatende overfor meg, til tross for at han så at jeg ble såret og lei meg, eller forsøkte å kommunisere med han. Gikk fra å ønske mye nærhet og kos til å helst ikke bli tatt på av meg, ingen klem, ingen kyss. Sex skulle være på hans premisser, noe som var uholdbart for meg, og dermed ikke aktuelt. Jeg brukte et år på å mote meg opp til å gå, etter at jeg la merke til at jeg endret oppførsel for å ikke irritere han. Da jeg flyttet ut ble jeg klar over at det var aldri meg han ville ha, og vi to skulle aldri ha vært et par, da exen flyttet inn samtidig som jeg flyttet ut. 

Anonymkode: 07d0a...994

[Gjest Suzanne]

Jeg var den som gikk. Da var barnet 2 år. Vi bodde sammen i 6 år. Jeg gikk fordi:

Han ville ha 2 barn med 2- 3 års aldersforskjell. Jeg ville bare ha ett barn. Jeg mistrivdes med å være i mammapermisjon. Det var så kjedelig å ikke jobbe. Følte meg som en husmor, og at jeg mistet meg selv i forholdet. 

Jeg mistet sexlysten i noen år etter fødselen. Hadde pliktsex for å tilfredstille han. Han trengte den nærheten. Jeg fikk nærheten jeg trengte med babyen. Vi overkommuniserte dette problemet. Det forverret situasjonen. 

Jeg følte meg låst, og begynte å innse at likestilling er en utopi. Mødre vil alltid tape økonomisk når de får barn. Mannen kunne fortsette karrieren sin. Min ble satt på vent. Jeg ville gå i tap uansett ved et evt brudd. 

Han gjorde mindre innsats i hjemmet etter at vi fikk barn. Han ble også mindre opptatt av utseende sitt. Alt som var gøy før vi fikk barn var, i hans øyne, upassende. Vi hadde jo barn. 

Jeg var ikke klar for å slå meg til ro. Da var jeg 14 år mistet jeg eldste søsken (døde), og faren min (pga utroskap. Mor kastet han ut, og nektet han kontakt med barna i 10 år). Jeg fikk aldri "rast fra meg", men ble voksen over natta. Han hadde en "normal" ungdomstid, og levde livet i 20 årene. Jeg måtte passe på mamma og mitt yngre søsken, attpåklatten.

Han elsket og trodde på familielivet (veldig engasjert far). Jeg var desillusjonert og sliten. Ble som et trassig barn i forholdet, og behandlet mannen dårlig. Samvittigheten min tok knekken på meg. Han var for snill og en "stayer".

Han har et sinneproblem, og en natt tok han kvelertak på meg i frustrasjon. Jeg skjønner han godt for jeg var ufyselig mot han. Barnet ble klemt i midten i senga. Jeg fikk panikk og dro den natten (med barnet). Vi har hele tiden hatt 50/50. Barnet ble skjermet. 

Det var min skyld at samlivsbruddet skjedde. Det har jeg også fått betale for i bøtter og spann. Han fikk all sympatien. Det tok 3 år før forholdet vårt normaliserte seg.

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvordan opplevde du første kjennetegn på at dere var iferd med å gli ifra hverandre i ekteskapet, / samboerskap, og som til slutt endte med samlivsbrudd. ?  Hvem av dere pakket kofferten å valgte å  flytte utfra  hjemmefra, og få seg ny sted å bo, og hvordan har kvardagen blitt etter samlivsbruddet ? Blei dere skilt som venner eller var dere bitre holdninger mellom dere, og ingen kontakter senere ?

Anonymkode: 1eb9f...920

Hun fikk mindre sexlyst, jeg fikk mer sinne rettet mot meg, og fikk mye kritikk over uvesentlige ting. Det som var ok før ble plutselig ett problem, selv de faktiske forholdene ikke endret seg

Anonymkode: 04134...d07

[AnonymBruker]

Han pleide alltid å ringe minst en gang enten på ettermiddagen eller på kvelden om vi ikke kunne møtes (grunnet barn på hans side). Når disse telefonene stoppet visste jeg det var begynnelsen på slutten. 

Anonymkode: ff965...865