Min søster sliter

[Gjest Mzfire]

Har en søster, rettere sagt min tvilling som har kommet dårligere ut i livet enn meg. Jeg har alltid tatt meg av henne og vært storesøster for henne. Vi er jo nå voksne begge to og hun er alenemor med en datter på snart 6 år.

Det som er vanskelig er at hun klarer å rote til livet sitt.

Hun er veldig avhengig av hjelp for å klare seg. Får hjelp av sosialen og barnevern. Er arbeidsledig og har vært det i flere år.

Det er trist og stå på sidelinjen og se på at hun ikke takler livet sitt.

Er vondt at hun så vidt har mulighet til å bo og leve. Så vidt penger til mat.

Så det er mangel på leker, klær og mat pluss andre goder som hårklipp, tannlege osv.

Det som da har skjedd er at hun har vist at hun ikke makter å stå på egne bein og ordne opp i livet sitt. Hun er ikke aktiv nok til å søke på jobb. Hun prøver ikke å ta seg sammen for å bygge opp et liv for dem selv.

Som tvillingsøster står jeg på sidelinjen og støtter henne. Men hun vil ikke høre på meg. Da med tanke på praktiske opplysninger og råd som hadde vært til stor hjelp for henne.

Vi har kommet i en ond sirker hvor hun lener seg på oss i familien og tar ikke oppgjør med seg selv.

Jeg føler at jeg blir preget av hennes situasjon. Jeg har familie selv og egentlig nok med meg selv. Men klarer ikke lukke øynene for henne.

Jeg tar på meg hennes problemer og bekymrer meg på hennes vegne. Det tar på i lengden. Jeg vil så gjerne slippe å gå rundt som jeg nå har gjort i så mange år.

Slippe å føle ansvar for henne og dattern. Slippe å være en slags mamma som må bry seg og prøve å ordne opp for henne.

Nå er alt igjen kaos i livet hennes. Sagt opp bosted og så ombestemt seg på halvveien. Sagt opp barnehageplass og sagt ja til en ny på et nytt sted. For så og ombestemme seg. Nå har hun en uke på seg til å finne et bosted for seg selv og dattern. Jeg blir så oppgitt. Klarer ikke la vær å bekymre meg. Mannen min har fått min søster opp i halsen. Han ser hvor dårlig jeg blir behandlet av henne.

Hun viser meg ikke respekt og varme for alt jeg gjør. Jeg forventer ikke noe takk.

Men takknemmlighet hadde ikke gjort noe. At hun setter pris på den hjelpen hun får. Min mann vil nå ikke at de skal flytte inn til oss midlertidig om de nå ikke har et sted å bo. Og jeg støtter min mann. Jeg vil ikke splitte min egen familie for at jeg må passe på søstern min.

Det som er problemet mitt er, Hvordan skal jeg forholde meg til min søster? Hvordan skal jeg bli fri fra mitt ansvar som jeg pålegger meg selv? Jeg får dårlig samvittighet siden jeg har det bedre enn henne. Men vi lever jo hvert vårt liv. Vi er eneggede tvillinger.. Føler at hennes mislykkede liv som har vart i så mange år sliter på meg. Vet ikke hva jeg skal tenke eller føle mer om dette.

Noen som har opplevd noe lignende eller har erfaring med dette?

Endret 19. november 2005 av Mzfire