Fra ECT til PHD

[AnonymBruker]

For ti år siden var jeg på vei ut av en lang periode med psykisk sykdom, innleggelser, overdoser, selvmordsforsøk, ECT-behandling og hele pakka. Jeg ble syk når jeg var rundt 16 år og jeg var 28 år da jeg startet å studere for ti år siden - så jeg traff en mann, fikk to herlige gutter med han, tok en master og i går fikk jeg tilbud om en doktorgradsstipendiat ved UiO! 

Jeg er så stolt av meg selv! Dette hadde jeg virkelig aldri trodd for 10 år siden - da var jeg bare helt overlykkelig når jeg klarte å gjennomføre første semester. Livet kan virkelig forandre seg! 

 

Anonymkode: 2a82e...0a2

[AnonymBruker]

Oj😁 Så kult, gratulerer! Noen av oss blomstrer sent men godt🥰

Anonymkode: 14e24...094

[AnonymBruker]

💜💜💜

Anonymkode: f61da...e9f

[AnonymBruker]

Så fint å høre og gratulerer så mye! Likte forresten overskriften din, hehe 😊

Anonymkode: 4a927...d7f

[AnonymBruker]

Veldig bra, godt jobbet! 
 

Som tidligere PhD-stipendiat vil jeg bare advare deg om psykisk helse og PhD. Det er veldig mange som sliter psykisk mens de tar en PhD. Siden du har en historie med psykisk sykdom, vær ekstra på vakt. Det er beinhardt å ta en doktorgrad, og det kan være helt ekstremt utmattende, ensomt, fortvilende, og frustrerende. Det er veldig annerledes enn masterstudier. Så ta vare på deg selv og familien din, ikke hør på veiledere som mener at «ferie betyr bare at du jobber fra et annet sted», at «familien sender du bort på ferie, så jobber du selv» (selv om man ammer…), eller bare insisterer på at «sånn er det i akademia». Akademia er litt Stockholm-syndrom, det framstilles som et privilegie som bare er de aller smarteste forunt, men sannheten er jo at akademia ikke funker. Det er svært få som får fast jobb, og mange stipendiater kjøres knallhardt, langt utover det som er vanlig i arbeidslivet ellers. 
 

Bare husk å ta vare på deg selv! 
(og det finnes gøye ting med stipendiatlivet og 😛)

Anonymkode: 43105...8eb

[Fru2020]

Gratulerer, så spennende 😊