Beskjed om alvorlig sykdom rett før skilsmisse - Hva ville du gjort?

[AnonymBruker]

Se for deg denne situasjonen:

Du er damen i forholdet. Dere har vært gift i ca. 20 år, og har 2 barn i tenårene. Du er ca. 45, han er ca. 50. Du har over lang tid gradvis mistet følelsene for mannen. Det meste av nærhet, kos og sex er dødt. Dere lever mer som et vennepar enn som kjærester. Etter mange måneder med vonde tanker, grublerier har du til slutt bestemt deg for at du ønsker deg ut av forholdet, og skal fortelle mannen at du ønsker å skilles. Du føler deg fanget, og du ønsker å LEVE, og du ser ingen annen utvei enn å skilles.

Du moter deg opp, og til slutt bestemmer du deg for å ta det i forbindelse med én spesiell kveld som passer bra. Men bare noen dager før denne dagen kommer, er mannen hos legen på en rutinesjekk p.g.a. at han har vært litt "slapp og overarbeidet" en tid. Der oppdager legen fort at noe er galt, og etter masse prøver og undersøkelser, får han en alvorlig kreftdiagnose bare noen dager etterpå, med svært usikkert utfall, og maks 50% sjanse for å leve mer enn 5 år. En vanvittig brutal beskjed å få.

Spørsmålet er da:
Ville du som kone blitt ved din manns side, eller hadde du stått for din avgjørelse, og tross den vanskelig situasjonen, gitt han beskjed om at du ikke elsker han legger, og ønsker å skilles?

Anonymkode: 7e9e5...af6

[AnonymBruker]

Ville blitt hos mannen og barna. 

Anonymkode: 24818...381

[AnonymBruker]

Jeg tror og håper jeg hadde tenkt at noe av grunnen til at jeg hadde mistet følelsene var at han hadde vært «slapp og overarbeidet» i det siste, og at sykdommen hadde noe av skylden for at forholdet gikk som det gikk. Så hadde jeg tenkt at vi har bygget et helt liv sammen, og at jeg en gang hadde elsket denne mannen mer enn noe annet. Nå trenger han meg mer enn noen gang, og kanskje kan dette være veien tilbake?

Anonymkode: 23edb...69f

[AnonymBruker]

Dersom det 'bare' var det at jeg hadde vært lei av forholdet, så tror jeg nok at jeg hadde blitt å støttet mannen når han trenger det mer enn noen gang. 

Anonymkode: c6816...ccb

[AnonymBruker]

Så sant følelsene for ham bare er døde, at han ikke hadde gjort meg urett, vært slem, vi hadde kranglet mye etc., så hadde jeg blitt,  både for hans del og egen del da jeg alltid ville sett tilbake og anger på at jeg dro fra en syk mann, men mest av alt pga barna. De skulle skjuler sorgen over skilsmisse når sorgen over fars sykdom antagelig er altoppslukende.

jeg ville likevel fortalt ham sannheten. At følelsene mine er døde, jeg hadde ønsker å skille meg, men at jeg nå ønsker å bli og at jeg håpet den siste tiden kan bli fin. Jeg ville sagt at jeg parallelt med sykdommen ønsker å finne tilbake til kjærligheten og at det aldri er for sent å jobbe for et godt forhold. Jeg ville forventet innsats av han også selvom han skal takle egen sykdom. Kanskje han har tenkt på det samme selv? At forholdet er født? 
 

dette hadde blitt tøft, så jeg ville antagelig betrodd meg til mine nærmeste venner og fortalt dem sannheten.

Anonymkode: d37ce...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så sant følelsene for ham bare er døde, at han ikke hadde gjort meg urett, vært slem, vi hadde kranglet mye etc., så hadde jeg blitt,  både for hans del og egen del da jeg alltid ville sett tilbake og anger på at jeg dro fra en syk mann, men mest av alt pga barna. De skulle skjuler sorgen over skilsmisse når sorgen over fars sykdom antagelig er altoppslukende.

jeg ville likevel fortalt ham sannheten. At følelsene mine er døde, jeg hadde ønsker å skille meg, men at jeg nå ønsker å bli og at jeg håpet den siste tiden kan bli fin. Jeg ville sagt at jeg parallelt med sykdommen ønsker å finne tilbake til kjærligheten og at det aldri er for sent å jobbe for et godt forhold. Jeg ville forventet innsats av han også selvom han skal takle egen sykdom. Kanskje han har tenkt på det samme selv? At forholdet er født? 
 

dette hadde blitt tøft, så jeg ville antagelig betrodd meg til mine nærmeste venner og fortalt dem sannheten.

Anonymkode: d37ce...5d7

Hvorfor fortelle mannen noe så knusende når han skal ta sin livs kamp? Han trenger sikkert ikke å få høre i klartekst at ts har mistet følelsene, han har helt sikkert oppfattet at noe har endret seg i forholdet han og. 

Det med at ts sier at de kan jobbe med forholdet derimot, den skjønner jeg. 

Anonymkode: c6816...ccb

[AnonymBruker]

Når man har vært sammen i over 20 år er man familie. Jeg har vært med min mann like lenge, og selvfølgelig har det vært perioder der man tror følelsene er borte, og at gresset er grønnere på andre siden. Men den dype følelsen av å være hverandres nærmeste har alltid vært der. 

Jeg hadde aldri klart å forlate han i en slik situasjon, dette er jo en person du har levd tettere på og kjenner bedre enn dine egne foreldre. 

Anonymkode: 20161...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så sant følelsene for ham bare er døde, at han ikke hadde gjort meg urett, vært slem, vi hadde kranglet mye etc., så hadde jeg blitt,  både for hans del og egen del da jeg alltid ville sett tilbake og anger på at jeg dro fra en syk mann, men mest av alt pga barna. De skulle skjuler sorgen over skilsmisse når sorgen over fars sykdom antagelig er altoppslukende.

jeg ville likevel fortalt ham sannheten. At følelsene mine er døde, jeg hadde ønsker å skille meg, men at jeg nå ønsker å bli og at jeg håpet den siste tiden kan bli fin. Jeg ville sagt at jeg parallelt med sykdommen ønsker å finne tilbake til kjærligheten og at det aldri er for sent å jobbe for et godt forhold. Jeg ville forventet innsats av han også selvom han skal takle egen sykdom. Kanskje han har tenkt på det samme selv? At forholdet er født? 
 

dette hadde blitt tøft, så jeg ville antagelig betrodd meg til mine nærmeste venner og fortalt dem sannheten.

Anonymkode: d37ce...5d7

Huff, hadde jeg fått den beskjeden hadde det knekt meg fullstendig. Dette er vanskelig og veldig individuelt, men jeg hadde ikke villet hørt det der. Enten bli eller ikke bli. Samtidig er jeg enig i at ærlighet er best, men jeg hadde avsluttet forholdet på flekken om jeg fikk den beskjeden. Om partner blir for å gjøre siste tiden fin, så er det løgn og bedrag uansett. Om partner blir for å reparere oss, er det noe annet. Når man får en så alvorlig diagnose, er det naturlig med felles psykologhjelp, eventuelt noe parterapi, mulig det hadde hjulpet. 

Anonymkode: ed877...101

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått. Folk som får alvorlige diagnoser blir ikke lenger seg selv. Du vil oppleve han som veldig annerledes og ekstremt egoisitisk. Når du i tillegg har mistet følelsene for han, vil du ikke være i stand til å gi han den omsorgen han trenger.

Det er bedre å rive av plasteret nå så fort som mulig,  jo lenger du venter jo verre blir det og jo mer fanget vil du føle deg.

Anonymkode: fb23a...d21

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mannen trenger livsledsageren og at barna som plutselig har en dødssyk far trenger å ha en frisk mor og stabil familiesituasjon som er der for dem i hjemmet, ikke å forholde seg til at mor går fra dødssyk far for å leve livet, bryter opp familien, at de skal føle seg som omsorgspersoner på samvær hos syk far, redsel for at far skal dø, følelse av at mor sviker far og dem, osv. 

Sykdommen og det den røsker opp i, kan kanskje også føre til en utvikling hvor paret kommer nærmere hverandre igjen enn de har vært i de siste årenes hverdagstrivilialitet.

Jeg er glad for at jeg vokste opp i en familie hvor det var en selvfølge for foreldrene mine å prioritere familien først, og ikke gi familien på båten i tunge tider. Med ett barn med funksjonshemming kunne selvsagt en av dem fått et enklere og morsommere liv ved å stikke av og prioritere seg selv. 

Anonymkode: d14e0...48b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Se for deg denne situasjonen:

Du er damen i forholdet. Dere har vært gift i ca. 20 år, og har 2 barn i tenårene. Du er ca. 45, han er ca. 50. Du har over lang tid gradvis mistet følelsene for mannen. Det meste av nærhet, kos og sex er dødt. Dere lever mer som et vennepar enn som kjærester. Etter mange måneder med vonde tanker, grublerier har du til slutt bestemt deg for at du ønsker deg ut av forholdet, og skal fortelle mannen at du ønsker å skilles. Du føler deg fanget, og du ønsker å LEVE, og du ser ingen annen utvei enn å skilles.

Du moter deg opp, og til slutt bestemmer du deg for å ta det i forbindelse med én spesiell kveld som passer bra. Men bare noen dager før denne dagen kommer, er mannen hos legen på en rutinesjekk p.g.a. at han har vært litt "slapp og overarbeidet" en tid. Der oppdager legen fort at noe er galt, og etter masse prøver og undersøkelser, får han en alvorlig kreftdiagnose bare noen dager etterpå, med svært usikkert utfall, og maks 50% sjanse for å leve mer enn 5 år. En vanvittig brutal beskjed å få.

Spørsmålet er da:
Ville du som kone blitt ved din manns side, eller hadde du stått for din avgjørelse, og tross den vanskelig situasjonen, gitt han beskjed om at du ikke elsker han legger, og ønsker å skilles?

Anonymkode: 7e9e5...af6

Etter 20 år sammen, der vi fortsatt var venner, så hadde jeg nok blitt i forholdet. Men jeg ville nok og hatt noen samtaler om forholdet og hva jeg følte. 

Anonymkode: de5d1...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde gått. Folk som får alvorlige diagnoser blir ikke lenger seg selv. Du vil oppleve han som veldig annerledes og ekstremt egoisitisk. Når du i tillegg har mistet følelsene for han, vil du ikke være i stand til å gi han den omsorgen han trenger.

Det er bedre å rive av plasteret nå så fort som mulig,  jo lenger du venter jo verre blir det og jo mer fanget vil du føle deg.

Anonymkode: fb23a...d21

Hvordan tenker du det vil gå utover tenåringsbarna? Som da både vil føle et økt ansvar, samt være alene med en krevende og "annerledes" person? Og får "mamma og pappa skilles" på toppen av "pappa skal mulig dø"? 

Anonymkode: 20161...6de

[Tuppeluri]

Jeg personlig hadde blitt. Hadde det vært snakk om at han hadde vært utro eller har vært stygg med deg på noen måte så hadde saken vært en helt annen. Men her har du 'bare' mistet følelsene dine. Har dere det greit ellers? 

Å jeg er enig med det flere over her skriver, tenk på barna dine. Først "Pappa kommer til å dø senansen", så "Mamma og pappa skiller seg", det er ikke rimelig ovenfor de, og vil være ganske traumatisk.

[Ulrikke]

Jeg hadde ikke gått da.

Jeg hadde heller ikke fortalt mannen at jeg egentlig hadde bestemt meg for å skilles. Hva skal han med den opplysningen når han ikke vet om han kommer til å overleve? Hadde det vært omvendt, at min mann sa det til meg etter at jeg hadde fått en sånn diagnose, hadde jeg signert skilsmissepapirene før han hadde snakket ferdig....

Gitt at følelsene er døde, at nærheten er borte, men at man er gode venner og foreldre sammen, at ingen er slemme mot den andre eller svikter osv, så hadde jeg gitt det den tiden. Rett og slett for familien AS, og for å vite at jeg ga det en sjanse. Hvis han overlever kan det jo faktisk være at man finner tilbake til hverandre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvorfor fortelle mannen noe så knusende når han skal ta sin livs kamp? Han trenger sikkert ikke å få høre i klartekst at ts har mistet følelsene, han har helt sikkert oppfattet at noe har endret seg i forholdet han og. 

Det med at ts sier at de kan jobbe med forholdet derimot, den skjønner jeg. 

Anonymkode: c6816...ccb

Sånn at han også kan være obs på å få et skrantende forhold opp på beina igjen. Det kan ikke være HI sitt ansvar alene. Ja, det er han som kjemper kampen mot kreften, men det er ikke lett å være pårørende heller. Om HI velger å bli i forholdet setter hun seg selv til side i mange år til, det er ikke rettferdig for henne. Han må også ta ansvar for forholdet og sin oppførsel som har leder frem til HI sin beslutning om skilsmisse. Hun trenger ikke være brutal i samtalen med mannen, men sette ord på at den siste tiden har vært vanskelig, følelsene er borte, men hun vil jobbe fremover SAMMEN med ham. Hun kan ikke jobbe for å jobbe et dødt forhold alene, om han er aldri så syk.

HI, hvordan mann er han? Hvordan takler han dette? Er han sånn som graver seg ned i egen sorg, blir sur og bitter på verden? Eller klarer han å være optimistisk å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon?

Anonymkode: d37ce...5d7

[Snedig]

Jeg hadde nok blitt. 

Og jeg hadde nok ikke fortalt om at jeg tenkte på skilsmisse. Men jeg regner med han er klar over skrantende forhold? Håper du ikke har gått og grublet deg fram til skilsmisse på egenhånd uten at dere har hatt flere samtaler om forholdet siste året?! 

[Humas]

Jeg tror jeg ville tenkt om jeg kanskje ville komme til å angre at jeg dro.. scenario; du forlater og finner ikke hva enn du egentlig søker, og ønsker deg tilbake men nå er han død eller har funnet en annen. 
Hvorfor ikke realisere deg på andre måter? Ny jobb. Hobby. Frivillig arbeid gir veldig mye mening. Tenker du litt feil? Evig eies kun det tapte, du vil gå lei evt ny partner også. 
Økonomien blir verre, det kan lønne seg å være to fremover. 
Klarer du ikke en gang frembringe litt varme følelser for en som har stilt opp for deg i 20 år? 
Kanskje sykdommen hans kom i grevens tid for dere. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk etter 15 års forhold. Vi hadde det ikke bra, og jeg måtte gå, men mannen ble utrolig såret og lei seg. Nå 3 år etter ser jeg fortsatt at jeg ødela noe for han den dagen jeg gikk.  Jeg kan fortsatt tenke at dersom eksmannen skulle bli alvorlig syk eller dø snart, er det fortsatt bruddet jeg var ansvarlig for som han vil huske som definerte livet hans.

Ingen alvorlig sykdom der altså, jeg klandrer meg bare for at jeg såret en person så mye. Ville absolutt ikke gått om det var 50% for at han kan dø, tror barna dine også vil klandre deg for dette. Vent til han forhåpentligvis blir frisk, vet det er tungt å bli lenger enn du må (jeg ventet for lenge), men tror du vil ha det bedre med deg selv om du prøver.

Anonymkode: e2ea5...3ff

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt, mest for barna sin skyld. 

Min mor var i nesten akkurat samme situasjon og gjorde det. Uten å si det før lenge etter han var død. Det var helt uvurderlig for far den siste tiden, og for oss barna. Hun tok på seg veldig mye, og det var ekstremt krevende for henne, men hun fikk skånet barna veldig.

OmMen om hun ikke hadde gjort det, så hadde far stått ganske alene, kanskje vi tenåringsbarna måtte dratt han rundt på legetimer, den eldste kanskje tatt friår fra studiene og flyttet hjem. Det hadde også vært knusende for oss å få høre at ikke bare skal far dø, men mor forlater han, han skal være alene og knust av den sorgen i tillegg.

Jeg legger mye på deg nå og det blir ikke lett, det kan fort bli et helvete for deg.. men tenk på barna.

Anonymkode: 2483d...c81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Se for deg denne situasjonen:

Du er damen i forholdet. Dere har vært gift i ca. 20 år, og har 2 barn i tenårene. Du er ca. 45, han er ca. 50. Du har over lang tid gradvis mistet følelsene for mannen. Det meste av nærhet, kos og sex er dødt. Dere lever mer som et vennepar enn som kjærester. Etter mange måneder med vonde tanker, grublerier har du til slutt bestemt deg for at du ønsker deg ut av forholdet, og skal fortelle mannen at du ønsker å skilles. Du føler deg fanget, og du ønsker å LEVE, og du ser ingen annen utvei enn å skilles.

Du moter deg opp, og til slutt bestemmer du deg for å ta det i forbindelse med én spesiell kveld som passer bra. Men bare noen dager før denne dagen kommer, er mannen hos legen på en rutinesjekk p.g.a. at han har vært litt "slapp og overarbeidet" en tid. Der oppdager legen fort at noe er galt, og etter masse prøver og undersøkelser, får han en alvorlig kreftdiagnose bare noen dager etterpå, med svært usikkert utfall, og maks 50% sjanse for å leve mer enn 5 år. En vanvittig brutal beskjed å få.

Spørsmålet er da:
Ville du som kone blitt ved din manns side, eller hadde du stått for din avgjørelse, og tross den vanskelig situasjonen, gitt han beskjed om at du ikke elsker han legger, og ønsker å skilles?

Anonymkode: 7e9e5...af6

For det første, utrolig trist situasjon. Men jeg hadde nok blitt om det kun var mine følelser som var lunket og samspillet, vennskapet ellers var inntakt. Det er tross alt pappaen til barna mine og ikke minst så vil jeg tro at en etter 20 år ekteskap omtrent har levd like lenge sammen, som en har vert alene før en giftet seg. Ergo et langt liv sammen. Jeg skulle sett barna i øynene etterpå også om dette skulle gå ille, og jeg valgte å gå på tross av at jeg visste hvilken kamp min mann skulle til med.

En kan snu situasjonen på hodet, hadde du ønsket at mannen din ble hos deg om det hadde vert du som fikk diagnosen, eller hadde du synest det var greit at du ble alene på toppen av alt.

En sånn kamp krever mye støtte og ikke minst omsorg. 

Anonymkode: e592f...5c7