Er så ufattelig redd for å dø akkurat nå

[AnonymBruker]

Jeg sitter her i mørket og klarer ikke sove fordi jeg er så ufattelig redd for å dø. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, men i perioder er bare så utrolig redd for døden. Det er jo uvisst hva som skjer når livet tar slutt, selv tror jeg der er ingenting. 

Noen som har noen metoder på hvordan en kan tenke for å bli mindre redd?

Anonymkode: 45f8c...154

[AnonymBruker]

Har hatt det sånn selv i perioder❤️
Søk opp  Ingvard wilhelmsen❤️
 

det går bra! Bare sov, hør på en koselig podcast mens du sovner😊

Anonymkode: 18274...8fe

[Sofakona]

Har du angst? Helse angst 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har hatt det sånn selv i perioder❤️
Søk opp  Ingvard wilhelmsen❤️
 

det går bra! Bare sov, hør på en koselig podcast mens du sovner😊

Anonymkode: 18274...8fe

Leit å høre at du også har det slik. Det skal jeg gjøre ☺️🧡

Anonymkode: 45f8c...154

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (8 minutter siden):

Har du angst? Helse angst 

Jeg kjenner jo på angst i forhold til døden, men jeg har ikke helse angst.

Anonymkode: 45f8c...154

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om dette. Jeg tror de aller fleste kjenner på eksistensiell angst innimellom. Hvis det overskygger annet i livet ditt bør du få snakket med noen om det. 

Anonymkode: 3ceac...001

[AnonymBruker]

Åhh, jeg får også sånne episoder. Egentlig synes jeg det er HELT SPRØTT at ikke absolutt alle går rundt og har skikkelig noia hele tiden fordi vi skal dø. Det er det skumleste og ekleste jeg vet om, helt grusomt. Altså ord kan ikke beskrive hvor ekkelt og fælt det føles å vite at jeg skal slutte å eksistere, og bare være ingenting i all evighet. Helt sykt. Ingen ekstra liv som i dataspillene, start nytt spill.

Men jeg tenker faktisk ikke på det hver dag, så lenge jeg holder meg travel nok og ikke er deprimert. Og faktisk passer på at jeg alltid har søvnunderskudd for da sovner jeg fort. Blir jeg liggende våken så kommer dødsangsten.

Jaja, alt dette bare for å si: Jeg ser deg, du er ikke alene om å være redd for dette.

Anonymkode: 73162...787

[AnonymBruker]

Jeg bruker å høre på podcast eller se youtube videoer der folk som har vært nær døden eller vært klinisk død forteller hva de opplevde. Samtlige av de jeg har hørt sa at det føltes fantastisk ut å dø. Og at de sluttet helt å frykte døden etter opplevelsene.

Føles litt trøstende ut. Jeg sliter ofte med dødsangst. Hvor går bevisstheten min når jeg lukker øynene mine for siste gang liksom.. Men man må akseptere at døden er en del av livet..  og det er ikke alltid så lett.

 

Anonymkode: aeda2...1df

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å dø fra barna mine. At de skal oppleve å miste en forelder, det traumet... Det er min største redsel. 

 

Anonymkode: 081eb...29a

[Gjest Ramona1970]

 

 

[Gjest Ramona1970]

Her er Sjelereiser på Engelsk: 

 

[AnonymBruker]

Jeg antar at du er hjemme (alene?), er relativt i ro og ikke bedriver noen farlige/fartsfylte/skumle aktiviteter som innebærer reell dødsfare når denne dødsangsten oppstår?

Hvis ja, er jeg litt nysgjerrig på hvorfor denne dødsangsten oppstår hos deg i de situasjonene. Har du faktisk vært tilstede når noen har dødd? Det har jeg (både min mor og far). Begge døde av sykdom, i en seng. Én ting som slår meg og det er at å dø i hjemmet i en seng, er ganske fredfylt. Tenker ikke at det er en type død å være redd for. (Og ja, har vært redd i andre situasjoner, f eks nesten-kræsj med buss, heftig turbulens med fly, alene i skogen om natten etc.. DA har man jo grunn til å være redd). Men hjemme, alene, med seg selv? Intet å frykte. 

Anonymkode: 8a736...05e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å dø fra barna mine. At de skal oppleve å miste en forelder, det traumet... Det er min største redsel. 

 

Anonymkode: 081eb...29a

What? Det er faktisk helt naturlig. Du skal dø fra barna dine. Det som er mindre naturlig, er at barna dine dør fra deg. 

Anonymkode: 8a736...05e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Åhh, jeg får også sånne episoder. Egentlig synes jeg det er HELT SPRØTT at ikke absolutt alle går rundt og har skikkelig noia hele tiden fordi vi skal dø. Det er det skumleste og ekleste jeg vet om, helt grusomt. Altså ord kan ikke beskrive hvor ekkelt og fælt det føles å vite at jeg skal slutte å eksistere, og bare være ingenting i all evighet. Helt sykt. Ingen ekstra liv som i dataspillene, start nytt spill.

Men jeg tenker faktisk ikke på det hver dag, så lenge jeg holder meg travel nok og ikke er deprimert. Og faktisk passer på at jeg alltid har søvnunderskudd for da sovner jeg fort. Blir jeg liggende våken så kommer dødsangsten.

Jaja, alt dette bare for å si: Jeg ser deg, du er ikke alene om å være redd for dette.

Anonymkode: 73162...787

Du vet allerede hvordan det er å ikke eksistere. Du eksisterte ikke i billionvis av år før du ganske så nylig ble født.

Personlig tror jeg det blir godt å ikke lenger eksistere 😊

Anonymkode: c99ed...df0

[AnonymBruker]

Huff, dette kjenner jeg igjen fra da jeg var liten. Tenkte mye på dette da. Det dukker opp iblant nå også, men mye sjeldnere og er mindre redd.

Det jeg husker hjalp, var å avlede. Finn på noe å gjøre, sånn at sansene aktiveres og hjernen vris over på andre tanker. Feks: Sett på favorittmusikken din og dans i vei.... Da kjenner du at du lever her og nå, og kjemien i kroppen blir positiv. 

Anonymkode: f321b...6e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du vet allerede hvordan det er å ikke eksistere. Du eksisterte ikke i billionvis av år før du ganske så nylig ble født.

Personlig tror jeg det blir godt å ikke lenger eksistere 😊

Anonymkode: c99ed...df0

Nei, jeg vet det ikke. Jeg, med min personlighet og mine minner og alt det der. Meg, min bevissthet liksom. Jeg blir borte. 

Anonymkode: 73162...787

[AnonymBruker]

Ramona1970 skrev (17 minutter siden):

 

 

 

Ramona1970 skrev (15 minutter siden):

Her er Sjelereiser på Engelsk: 

 

For noe faktafritt svada.

Anonymkode: 7f8fa...cb1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

For noe faktafritt svada.

Anonymkode: 7f8fa...cb1

Det må du gjerne mene, men la nå andre få filosofere, tenke og tro som de vil rundt døden, om det kan være til støtte for dem.

Anonymkode: 04fde...362

[Gjest Ramona1970]

Da jeg leste boka som jeg postet over, Sjelereiser/Journey of Souls av Micahel Newton, så ble jeg helt sikker på at vi ikke forsvinner når vi dør. Det er noe jeg egentlig har trodd lenge at vi ikke gjør, men den boka vil jeg si er nesten bevis på det.

Samtidig gikk jeg kurs i telepatisk dyrekommunikasjon, og ble fortalt detaljer som jeg ikke kunne vite noe om, fra dyr som var gått over på andre siden. Jeg har hatt så mange fantastiske og uforklarlige opplevelser med det.

Og da hunden min døde hadde jeg en helt klar opplevelse av at hun kom og "besøkte" meg kun dager etter hun var død. Det var så virkelig, hun danset liksom rundt meg. Hun var blitt valp igjen, og var så glad som hun aldri hadde vært i livet, selv om hunder jo er generelt glade. Jeg var trist, men det var søren meg ikke hun! Da jeg gikk for å hente posten, og gikk forbi naboen som også hadde hund, kom den hunden med en pinne som den ertet meg med og ville jeg skulle kaste. Det har den hunden aldri gjort hverken før eller siden, og det var nøyaktig den oppførselen som hunden min hadde. Hun hang rundt meg noen timer, og så forsvant hun like plutselig som hun kom. 
Senere kom hun igjen noen ganger, men ikke like sterkt, og etter hvert fikk jeg kontakt med henne bare når jeg henvendte meg til henne. Det er slett ikke vanlig for meg å ha kontakt med andre siden på den måten, men hun var bare så påtagelig DER.

Jeg har også hørt på utallige nær døden-opplevelser de siste årene, særlig fra Tricia Barker's kanal på youtube, hun har samlet noen veldig fine.

Etter alt dette er det ingen som kan fortelle meg at vi forsvinner. Jeg mener at døden, slik som vi har blitt lært opp til å se på den i denne vestlige kulturen, eksisterer ikke, det går ikke an å forsvinne.

Jeg forsøker ikke å overbevise noen, jeg bare forteller om min reise. Jeg var også redd for døden før, men ikke nå lenger.

[AnonymBruker]

Det eneste man vet sikkert her i livet, er at man skal dø. Før eller siden. Det er livets gang. Om du ikke er veldig gammel eller alvorlig syk, er det lite sannsynlig at du dør. For å bruke logikk. Men angst følger sjelden logikkens lover, derfor må man jobbe med sine tanker rundt døden og tørre å utforske det.

Hva er det du er så redd for?

*selve dødsøyeblikket?

*å dø fra?

*hvorfor er dette så skummelt?

*hvilke følelser gir dette deg?

Hilsen kreftsykepleier, som ikke er redd for å dø selv om jeg har fulgt både familie og pasienter inn i døden.

 

Anonymkode: 6afcb...220