Hvordan forholder dere dere til venner med borderline pf?

[AnonymBruker]

Hun veksler mellom å sette meg på en pidestall og å hate meg på bare 24 timer. Jeg er en stabil og rolig person og har ofte taklet det greit, men av og til har jeg følt meg som det er jeg som er den syke og rare, fordi hun har uskrevne regler jeg ikke skjønner og så skriker hun til meg at jeg er mentalt syk, giftig og ond fordi jeg ikke har gjort eller sagt noe hun har forventet. Og det er dette som gjør vennskapet vanskelig for meg.
Noen ganger har jeg fått så mye nerver av ustabiliteten hennes at jeg har sagt hun tråkker på meg og kan være helt grusom, da begynner hun å gråte. Hun har ødelagt enkelte relasjoner for meg, når jeg har møtt noen menn jeg har likt og hun har vært med har hun skreket at jeg ikke skal fokusere på menn når hun er med meg så har mennene stukket av. Hadde jeg gjort det samme hadde hun klikket.
Spør av og til venner etter slike episoder om jeg er unormal eller kjip og de sier jeg er den tryggeste og beste vennen de har, og blir forvirra hvorfor jeg spør om slike ting.  Har ikke samvittighet til å blokke venninnen min helt ut for hun sier hun har ekstrem frykt for at jeg skal forlate henne. 

Anonymkode: 05211...292

[AnonymBruker]

kom deg vekk!

Anonymkode: d821a...9ae

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

kom deg vekk!

Anonymkode: d821a...9ae

Alle sier det men har ikke samvittighet til det  

Anonymkode: 05211...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Alle sier det men har ikke samvittighet til det  

Anonymkode: 05211...292

Hva tenker du er løsningen da? Er det bedre at hun ødelegger livet ditt enn at du får litt dårlig samvittighet en stund?

Anonymkode: b28f8...460

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hva tenker du er løsningen da? Er det bedre at hun ødelegger livet ditt enn at du får litt dårlig samvittighet en stund?

Anonymkode: b28f8...460

Hun går til behandling for sykdommen så har tenkt det kanskje kan bli bedre, hun fikk diagnosen som 25 og er nå 30 så kanskje siden hun er motivert for å bli frisk så er det håp. Har bestemt meg for å trekke meg litt unna men er ikke så lett da hun må ha kontakt hver dag, og kan få utbrudd hvis jeg har lite tid til henne som jeg kvier meg for og prøver å unngå. 

Anonymkode: 05211...292

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig vanskelig å være i et forhold med en emosjonelt ustabil person, men noen av oss har jo andre i vår nærhet som sliter med borderline-trekk - barn, venner eller nær familie. Da er det ofte ikke et alternativ å kutte kontakten. Men det positive med borderlinere i forhold til andre med beslektede forstyrrelser, som narsissister, dyssosiale eller personer med histrionisk pf, er at borderlinere gjerne blir bedre med terapi og, ikke minst, har de en tendens til å bli friskere/bedre med alderen. De har altså bedre prognoser enn personer de andre clusterB-forstyrrelsene.

Anonymkode: b0287...ddb

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er selvfølgelig vanskelig å være i et forhold med en emosjonelt ustabil person, men noen av oss har jo andre i vår nærhet som sliter med borderline-trekk - barn, venner eller nær familie. Da er det ofte ikke et alternativ å kutte kontakten. Men det positive med borderlinere i forhold til andre med beslektede forstyrrelser, som narsissister, dyssosiale eller personer med histrionisk pf, er at borderlinere gjerne blir bedre med terapi og, ikke minst, har de en tendens til å bli friskere/bedre med alderen. De har altså bedre prognoser enn personer de andre clusterB-forstyrrelsene.

Anonymkode: b0287...ddb

Ja, det er sant. Før jeg fikk vite om diagnosen trodde jeg hun var narsissist pga det sykelige oppmerksomhetsbehovet og forventninger om at alle skal behandle henne som en dronning eller så smeller det. Da ønsket jeg å bryte vennskapet. Men så fortalte hun om diagnosen og all frykten for å miste meg, og siden har jeg følt at jeg er nødt til å holde ut og at jeg bør tåle dette. Så jeg ser jo litt håp iom at det faktisk kan bedres i motsetning til andre diagnoser som er verre å bli kvitt. Vet hun er en snill jente på bunn. 

Anonymkode: 05211...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ja, det er sant. Før jeg fikk vite om diagnosen trodde jeg hun var narsissist pga det sykelige oppmerksomhetsbehovet og forventninger om at alle skal behandle henne som en dronning eller så smeller det. Da ønsket jeg å bryte vennskapet. Men så fortalte hun om diagnosen og all frykten for å miste meg, og siden har jeg følt at jeg er nødt til å holde ut og at jeg bør tåle dette. Så jeg ser jo litt håp iom at det faktisk kan bedres i motsetning til andre diagnoser som er verre å bli kvitt. Vet hun er en snill jente på bunn. 

Anonymkode: 05211...292

Ja, så vidt jeg skjønner, hjelper det også på problemet å være sammen med stødige, stabile personer. Selv om vi må tåle  å bli vekselvis demonisert og idealisert, blir det ofte gradvis bedre, særlig hvis hun også får profesjonell støtte.

Anonymkode: b0287...ddb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, så vidt jeg skjønner, hjelper det også på problemet å være sammen med stødige, stabile personer. Selv om vi må tåle  å bli vekselvis demonisert og idealisert, blir det ofte gradvis bedre, særlig hvis hun også får profesjonell støtte.

Anonymkode: b0287...ddb

Ja, og jeg tenker at så lenge jeg ikke ser henne for mye klarer jeg og å holde meg rolig og stødig og da funker det jo. For egen mentale helse klarer jeg ikke mer enn det før hun blir bedre, har hatt så mye nerver rundt henne når hun har hatt sinneutbrudd at jeg nesten har kastet opp, og det skjer bare når vi ses ofte eller lenge av gangen

Anonymkode: 05211...292

[Maestro]

Ikke stå der og godta oppførselen hennes! Og ikke vær assistent for henne. Gikk på samme feilen selv, har to nære venninner med borderline. 

Hun ene fikk jeg så vondt av ettersom vi ble kjent. Lytta, hjalp, bidro og sånn. Men! Det var jo mat for henne. Og diskre manipulering at om hun gjør sånn og sånn, så havner hun i grava. Hun er ganske ung, men fikk diagnosen for lenge siden. Og har blitt bedre sier hun, at vi skulle sett henne før. Da var det utagerende atferd, sint, for så elske deg etterpå. Men sliter enda med og regulere følelser, som i og bli lei seg. Og har lært strategier for og håndtere sinne, nå er det mer fornærmet eller sur. Og selvskadene adferd. Men, hun ble så avhengig av meg at det ble usunt. Pressa meg og komme på besøk selvom jeg sa at jeg er veldig sliten(sliter psykisk selv) fordi at hun ikke klarer og være alene. At hun så over mitt behov, for og dekke sitt eget. 

Men, som sagt! Ikke løp etter henne for og hjelpe. Skal man leve med den diagnosen, krever det full innsats fra den som lider av dette. Men, de sliter med og klare tøffe ting, å ofte avskriver seg for ansvar både for seg selv og andre ting. Og da blir det vanskelig. Så jeg trakk meg unna. Vi er i en gjeng. Og jeg sa til henne, etter en lang og intens periode med henne, at nå er jeg ikke med deg uten at det er andre der. Og at jeg er ferdig med og være barnevakt og assistent og psykologen din. 

Må du ta avstand fra denne vennen, så er det helt lov! For det er vanskelig og være nære med de som har denne lidelsen. Og man får dårlig samvittighet, nettopp fordi de poengenterer at de er redd for og bli forlatt. Det er manipulering for og at nettopp du ikke skal forlate henne. 

[AnonymBruker]

Dwt en person med borderline trenger er venner som både kan vise at de bryr seg, og setter grenser. Og at det å sette grenser ikke betyr at den andre avviser en. Hvis du kan klare det for egen del vil dere begge få det bedre tror jeg. Hvis ikke,  så bør du droppe henne, av hensyn til dere begge.

Anonymkode: 0c009...718

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Maestro said:

Ikke stå der og godta oppførselen hennes! Og ikke vær assistent for henne. Gikk på samme feilen selv, har to nære venninner med borderline. 

Hun ene fikk jeg så vondt av ettersom vi ble kjent. Lytta, hjalp, bidro og sånn. Men! Det var jo mat for henne. Og diskre manipulering at om hun gjør sånn og sånn, så havner hun i grava. Hun er ganske ung, men fikk diagnosen for lenge siden. Og har blitt bedre sier hun, at vi skulle sett henne før. Da var det utagerende atferd, sint, for så elske deg etterpå. Men sliter enda med og regulere følelser, som i og bli lei seg. Og har lært strategier for og håndtere sinne, nå er det mer fornærmet eller sur. Og selvskadene adferd. Men, hun ble så avhengig av meg at det ble usunt. Pressa meg og komme på besøk selvom jeg sa at jeg er veldig sliten(sliter psykisk selv) fordi at hun ikke klarer og være alene. At hun så over mitt behov, for og dekke sitt eget. 

Men, som sagt! Ikke løp etter henne for og hjelpe. Skal man leve med den diagnosen, krever det full innsats fra den som lider av dette. Men, de sliter med og klare tøffe ting, å ofte avskriver seg for ansvar både for seg selv og andre ting. Og da blir det vanskelig. Så jeg trakk meg unna. Vi er i en gjeng. Og jeg sa til henne, etter en lang og intens periode med henne, at nå er jeg ikke med deg uten at det er andre der. Og at jeg er ferdig med og være barnevakt og assistent og psykologen din. 

Må du ta avstand fra denne vennen, så er det helt lov! For det er vanskelig og være nære med de som har denne lidelsen. Og man får dårlig samvittighet, nettopp fordi de poengenterer at de er redd for og bli forlatt. Det er manipulering for og at nettopp du ikke skal forlate henne. 

Takk, dette var en nyttig erfaring. Kjenner meg igjen i det å være sliten, hun blir sur eller lei seg når jeg er sliten og har presset seg på også. Det er bra du klarte å sette slike grenser, har selv tenkt at jeg kan møte henne fremover når andre venninner er med for da får jeg mer frihet og går ikke på eggeskall. Men har ikke tørt å si det.

Det at hun ødela potensiale med en fyr jeg likte var litt dråpen for meg og grunnen til at jeg nå tenker jeg må sette egen mentale helse først. Er egentlig veldig lei meg for det og har aldri skjedd og kommer aldri til å skje at hun møter en hun liker og at jeg skal skrike til henne foran han at hun er psykopat når det var topp stemning sekundet før han kom. Vel, det er psykt, og det er jo tross alt sykdom vi snakker om, så er ikke bare hennes feil. Men kroppen min sier ifra med mye ubehagelige symptomer når vi er sammen så jeg vet jeg er nødt å få distanse og håper det skjer smertefritt 

Anonymkode: 05211...292

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Dwt en person med borderline trenger er venner som både kan vise at de bryr seg, og setter grenser. Og at det å sette grenser ikke betyr at den andre avviser en. Hvis du kan klare det for egen del vil dere begge få det bedre tror jeg. Hvis ikke,  så bør du droppe henne, av hensyn til dere begge.

Anonymkode: 0c009...718

Jeg setter grenser, helt rolig og behersket selv om det skriker på innsiden at jeg har følt meg grusomt behandlet. Hun sier hun føler jeg er som en mor for henne fordi hun elsker tryggheten og stabiliteten jeg gir. Men skal jeg klare det må det skje mye distanse og treffes enten sjeldent eller med flere andre for da går det bra

Anonymkode: 05211...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Alle sier det men har ikke samvittighet til det  

Anonymkode: 05211...292

Jo det har du. Ingen skal finne seg i å bli behandlet som søppeldunk av kjæresten. 

Det er forøvrig en stor appell til alle som lever med personer som bedriver mentalt spill. 

Anonymkode: 831a4...0ac

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jo det har du. Ingen skal finne seg i å bli behandlet som søppeldunk av kjæresten. 

Det er forøvrig en stor appell til alle som lever med personer som bedriver mentalt spill. 

Anonymkode: 831a4...0ac

Jeg har skrevet på feil underforum for er venninne og ikke kjæreste 😊 Men skal ta litt avstand fra nå av og tenker det er sunt 

Anonymkode: 05211...292

[Maestro]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk, dette var en nyttig erfaring. Kjenner meg igjen i det å være sliten, hun blir sur eller lei seg når jeg er sliten og har presset seg på også. Det er bra du klarte å sette slike grenser, har selv tenkt at jeg kan møte henne fremover når andre venninner er med for da får jeg mer frihet og går ikke på eggeskall. Men har ikke tørt å si det.

Det at hun ødela potensiale med en fyr jeg likte var litt dråpen for meg og grunnen til at jeg nå tenker jeg må sette egen mentale helse først. Er egentlig veldig lei meg for det og har aldri skjedd og kommer aldri til å skje at hun møter en hun liker og at jeg skal skrike til henne foran han at hun er psykopat når det var topp stemning sekundet før han kom. Vel, det er psykt, og det er jo tross alt sykdom vi snakker om, så er ikke bare hennes feil. Men kroppen min sier ifra med mye ubehagelige symptomer når vi er sammen så jeg vet jeg er nødt å få distanse og håper det skjer smertefritt 

Anonymkode: 05211...292

Så leit ❤️ Må bare bite i det sure eplet, å gi beskjed til henne at du må trekke deg bort. Selvom det er sykdom, så skal man ikke godta og bli dårlig behandlet ❤️ Kanskje med tid og behandling hos henne, bedrer dette seg. Det tar tid. Er ikke en quick fix. MEN, hun må ønske selv og bli bedre og nå jobbe hardt for og få dette til, både med behandler og selv. Klarer eller ønsker hun ikke dette, da blir man ikke frisk eller overkommelig og være nær relasjon med heller. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Maestro said:

Så leit ❤️ Må bare bite i det sure eplet, å gi beskjed til henne at du må trekke deg bort. Selvom det er sykdom, så skal man ikke godta og bli dårlig behandlet ❤️ Kanskje med tid og behandling hos henne, bedrer dette seg. Det tar tid. Er ikke en quick fix. MEN, hun må ønske selv og bli bedre og nå jobbe hardt for og få dette til, både med behandler og selv. Klarer eller ønsker hun ikke dette, da blir man ikke frisk eller overkommelig og være nær relasjon med heller. 

Det har du helt rett i. Takk ❤️

Anonymkode: 05211...292

[Laraa]

Har en lignende erfaring. Ikke med borderline, men ekstrem sterk bipolar. Hun hadde veldig lik adferd som du beskriver. Tilslutt var min mentale helse sammen med henne veldig dårlig. Jeg var nervøs, hadde angst og ble stadig utsatt for gaslightning. Hun var ekspert på å forklare at hun var offer, at jeg må være takknemlig for at hun gidder å bruke tid på meg ( selv om det var hun som var som en skygge som aldri lot meg få fred) Hun isolerte meg fra felles venner ved å si at jeg ikke trenger dem fordi jeg har henne. Tilslutt begynte jeg å få mareritt om henne på natta og da forsto jeg at jeg må kutte kontakten. Hun responderte med å sette ut falske rykter om meg, men det var så verdt det. Jeg angrer ikke et sekund for jeg tør ikke tenke på hvor mye hun ville ødelagt meg om jeg ikke hadde brutt med henne 

[Maestro]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det har du helt rett i. Takk ❤️

Anonymkode: 05211...292

Masse lykke til❤️ Og du? Du er ikke en dårlig venn som trekker deg unna for og ivareta deg selv. Masken på seg selv først, før man tar den på andre ☺️

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Laraa said:

Har en lignende erfaring. Ikke med borderline, men ekstrem sterk bipolar. Hun hadde veldig lik adferd som du beskriver. Tilslutt var min mentale helse sammen med henne veldig dårlig. Jeg var nervøs, hadde angst og ble stadig utsatt for gaslightning. Hun var ekspert på å forklare at hun var offer, at jeg må være takknemlig for at hun gidder å bruke tid på meg ( selv om det var hun som var som en skygge som aldri lot meg få fred) Hun isolerte meg fra felles venner ved å si at jeg ikke trenger dem fordi jeg har henne. Tilslutt begynte jeg å få mareritt om henne på natta og da forsto jeg at jeg må kutte kontakten. Hun responderte med å sette ut falske rykter om meg, men det var så verdt det. Jeg angrer ikke et sekund for jeg tør ikke tenke på hvor mye hun ville ødelagt meg om jeg ikke hadde brutt med henne 

Takk for din erfaring. Har og følt jeg skal være heldig som får tid med henne når hun brått har tatt meg ned fra pidestallen, da er plutselig alle vennene hennes perfekt og jeg er er stort problem hun må holde ut med, og hun sier jeg er eneste vennen som gjør henne ulykkelig. Ofte sier hun dette hvis jeg har blitt interessert i en mann og ikke vært 100% fokusert på henne der og da. Så begynner jeg å lure på om jeg faktisk er en dårlig venn eller om det er noe galt med meg. Har aldri har krevd noe fra henne, tror ikke en gang jeg har spurt henne om råd til noe, er mest jeg som gir og hun tar. Så har jeg i bakhodet at faren var slem med henne når hun var liten og får vondt av henne. I kveld fikk jeg melding og fikk høye skuldre og tenkte «å nei», men så så jeg det var en annen venninne og ble lettet. Så kroppen sier kraftig ifra at noe er galt, slåss litt mellom kropp og sinn. Ser veldig frem til mer distanse fremover, glad på dine vegne at du fikk det bedre etter «bruddet» 😊

13 minutter siden, Maestro said:

Masse lykke til❤️ Og du? Du er ikke en dårlig venn som trekker deg unna for og ivareta deg selv. Masken på seg selv først, før man tar den på andre ☺️

Tusen takk, det hjelper å høre når jeg føler på dårlig samvittighet 😊

Anonymkode: 05211...292