Blir man noen sinne klar?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært interessert i barn, eller hatt lyst på, men også visst at jeg skal ha barn. Jeg har utsatt det og utsatt det, men er nå 35 og føler klokka går. Samtidig så passer det liksom aldri. Men alt er på plass, mannen, karrieren, økonomien. Så nå skal vi begynne å prøve. 

Men blir man noen sinne klar og sikker? Hvis man føler slikt nå?

Anonymkode: e7db4...5d3

[AnonymBruker]

Mei, tror ikke det. Følte det samme om å prøve på nr 2. 

Anonymkode: 0303c...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har aldri vært interessert i barn, eller hatt lyst på, men også visst at jeg skal ha barn. Jeg har utsatt det og utsatt det, men er nå 35 og føler klokka går. Samtidig så passer det liksom aldri. Men alt er på plass, mannen, karrieren, økonomien. Så nå skal vi begynne å prøve. 

Men blir man noen sinne klar og sikker? Hvis man føler slikt nå?

Anonymkode: e7db4...5d3

Jeg har aldri vært interessert i barn heller. Kjenner aldri det murrer i livmoren etter vi har vært på besøk hos noen med baby sånn som hos mange andre. Jeg er nå 41 og har funnet ut at det blir ikke barn på oss. Har hatt øyeblikk der jeg lurer på om jeg burde få barn siden tiden renner for alvor ut, men jeg tror ikke jeg kommer til å takle et barn. Man har ingen garanti for hvordan barnet blir heller. 

Anonymkode: a6e64...eee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har aldri vært interessert i barn, eller hatt lyst på, men også visst at jeg skal ha barn. Jeg har utsatt det og utsatt det, men er nå 35 og føler klokka går. Samtidig så passer det liksom aldri. Men alt er på plass, mannen, karrieren, økonomien. Så nå skal vi begynne å prøve. 

Men blir man noen sinne klar og sikker? Hvis man føler slikt nå?

Anonymkode: e7db4...5d3

Nei. Barn tilpasser man seg når de kommer. Enkelt og greit. Man har aldri fri til å bli mor. Men løser seg når man får barnet. Så hvis du venter på at det skal passe,  kan du bare glemme det

Anonymkode: 61bbf...ec5

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt meg klar heller. Jeg hadde heller noe sån spesiell interesse i andre sine barn. Syns det er vanskelig 😅 Har hatt mer lyst på barn etter jeg møtte samboer da men det har lite å gjøre med andre sine barn. Tror det har mest med at han er flink med barn og ønsker barn så jeg kan likksom mer realistisk tro at det hadde gått bra. Hadde jeg vært alene om det hadde det nok ikke blitt noe barn. 

Anonymkode: fbbd7...a03

[Småkaker]

Jeg var helt lik deg. Har aldri ønsket eller vært noe særlig interessert i barn. Men så begynte jeg å tenke på min alder og samboeren sin. Jeg blir 37 i år og han 40,og hvis vi skulle hatt barn så var det "now or never". Vi har snakket om det å ha barn leeenge, og jeg sa at jeg aldri kom til å bli klar og jeg hadde ingen forhold til mitt hypotetiske barn, så vi måtte enten bare gjøre det eller la være. Ikke tenke og gruble altfor lenge for det hjelper ikke. Og med en gang jeg ble gravid fikk jeg masse følelser for babyen i magen. Jeg gleder meg enormt til fødselen nå. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Småkaker skrev (27 minutter siden):

Jeg var helt lik deg. Har aldri ønsket eller vært noe særlig interessert i barn. Men så begynte jeg å tenke på min alder og samboeren sin. Jeg blir 37 i år og han 40,og hvis vi skulle hatt barn så var det "now or never". Vi har snakket om det å ha barn leeenge, og jeg sa at jeg aldri kom til å bli klar og jeg hadde ingen forhold til mitt hypotetiske barn, så vi måtte enten bare gjøre det eller la være. Ikke tenke og gruble altfor lenge for det hjelper ikke. Og med en gang jeg ble gravid fikk jeg masse følelser for babyen i magen. Jeg gleder meg enormt til fødselen nå. 

 

 

 

Samme her! 

Anonymkode: 3b583...b1a

[AnonymBruker]

Om alt er på plass, som du sier, så passer det så bra som det noengang kommer til å gjøre. Om du i tillegg er 35 så er det litt "nå eller aldri", spesielt om du ser for deg at dette hypotetiske barnet skal få muligheten til å få et søsken. 

Anonymkode: a2687...e0e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært særlig begeistret for barn, har alltid syntes at de er så travle og masete og irriterende. Men av en eller annen grunn har jeg likevel tenkt at jeg vil ha egne barn. Plutselig ble jeg gravid uten at vi prøvde, og selv om vi syntes det var litt tidlig (vi var 24 begge to), så var egentlig alt på plass. Vi hadde nettopp fullført utdanning og kjøpt oss leilighet, og begge hadde fast jobb. Det var liksom ingen argumenter imot lenger. Vi valgte å beholde, og det er jeg så inderlig glad for. Sitter her med gutten vår på 4 måneder og er stupforelsket. Opplever også at kjærligheten jeg føler til mitt eget barn har gjort at jeg har fått mye større tålmodighet overfor andres barn. Det skal mye til før de irriterer meg, og jeg har til og med begynt å synes at ungene til venninnene mine er skikkelig søte! 🤯 Var ikke i nærheten av det før jeg fikk min egen unge.

Anonymkode: bb6fa...0d6

[AnonymBruker]

Vi syns det er skummelt at vi plutselig skal ha ansvar for en baby fra desember, å sørge for at det blir et fornuftig menneske av denne babyen. Men her er det meste på plass (nok til at vi syns det er greit) og derfor fant vi ut at vi bare hopper ut i det. Man har noen mnd på å bli klare mentalt. Å vi har en fantastisk jordmor som vi kan sende meldinger til om vi lurer på noe ang graviditeten feks eller er bekymret for noe. Vi har litt «det går seg til» mentalitet  vi ønsket ikke å vente lenger grunnet alder, han er 36 og jeg er 31, så siden vi ikke kunne ane hvor lang tid vi ville bruke på å få spiren til å sitte feks og med tenke på at vi vil ha minst ett barn til, så kjører vi på. Resten ordner seg. 

Anonymkode: 2500e...b8a

[AnonymBruker]

Jeg var helt lik, aldri ønsket meg og aldri tenkt på det. Men alltid sett for meg at jeg skulle ha barn en gang uten å komme dit at jeg syntes det skulle være nå...tok sjansen på at jeg ville ta det når det kom og det gjorde jeg  Har to og aldri angret  

Anonymkode: 8eb1b...fe2

[AnonymBruker]

Tror ikke det. Jeg følte meg ikke klar seg om jeg til og med hadde alt «på stell» (hus, utdanning, jobb). Følte fortsatt at jeg hadde lyst til å reise og se verden, f.eks., men nå tenker jeg at det kan jeg ta med barna på når de blir litt større så jeg går jo ikke glipp av noe  var heller ikke klar mentalt, selv om jeg var 27 år da jeg ble gravid, hadde sikkert ikke vært det om jeg var ti år eldre heller😂

Anonymkode: 2b542...dc0

[Gjest Dustete]

.

Endret 6. august 2022 av Dustete

[AnonymBruker]

Dustete skrev (10 minutter siden):

40 her og ikke funnet, eller, jeg fant en men hun behandla meg som søppel. Så nei, jeg gir ingen drittkjerring unge uten at det er drømmedame og man "vet".

Hvordan "vet" du? 

Anonymkode: a9041...c6e

[Gjest Dustete]

.

Endret 6. august 2022 av Dustete

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har aldri vært interessert i barn, eller hatt lyst på, men også visst at jeg skal ha barn. Jeg har utsatt det og utsatt det, men er nå 35 og føler klokka går. Samtidig så passer det liksom aldri. Men alt er på plass, mannen, karrieren, økonomien. Så nå skal vi begynne å prøve. 

Men blir man noen sinne klar og sikker? Hvis man føler slikt nå?

Anonymkode: e7db4...5d3

Men ønsker dere barn da? 

For det virker som at det er noe dere skal ha, men egentlig ikke ønsker. Er veldig vondt og vanskelig å angre seg etterpå. 

[AnonymBruker]

Hvorfor SKAL du barn når du ikke er klar eller vil? 

Anonymkode: a73c2...c28