Bli/gå i ekteskapet? Å skape skilsmissebarn/bli fordi en ikke makter å ikke se barna hver dag

[AnonymBruker]

Er midt i et forferdelig dilemma, om jeg skal bli eller gå i ekteskapet. Er det mest egoistisk å;

1) bli i ekteskapet for at jeg makter ikke tanken på å ikke se barna hver dag

2) forlate ekteskapet og skape skilsmissebarn 

Jeg føler det blir feil uansett 😥

Ved 1) vil jeg forbli ulykkelig i mitt eneste liv. Barna vil vokse opp med foreldre som ikke er sammen i ekteskapet. Og det vil kanskje prege oppveksten deres.

Ved 2) vil ungene (og oss) måtte selge huset, de vil da få 2 helt nye hjem, flytte att og fram hver uke, savne den andre forelderen når de er hos den ene, og jeg kommer til å måtte leve med at jeg dro resten av livet

 

 

 

Anonymkode: 6acf9...3c6

[AnonymBruker]

Har stått i det samme. Konkluderte først med Nr 1. holdt ut ett par år. Klarte til slutt ikke mer. Er på vei ut nå. Barna fortjener en lykkelig mamma, og jeg fortjener et lykkelig liv

Anonymkode: 97fd8...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er midt i et forferdelig dilemma, om jeg skal bli eller gå i ekteskapet. Er det mest egoistisk å;

1) bli i ekteskapet for at jeg makter ikke tanken på å ikke se barna hver dag

2) forlate ekteskapet og skape skilsmissebarn 

Jeg føler det blir feil uansett 😥

Ved 1) vil jeg forbli ulykkelig i mitt eneste liv. Barna vil vokse opp med foreldre som ikke er sammen i ekteskapet. Og det vil kanskje prege oppveksten deres.

Ved 2) vil ungene (og oss) måtte selge huset, de vil da få 2 helt nye hjem, flytte att og fram hver uke, savne den andre forelderen når de er hos den ene, og jeg kommer til å måtte leve med at jeg dro resten av livet

 

 

 

Anonymkode: 6acf9...3c6

Det er det evige skilsmisse dilemmaet.. Hvis jeg tar utgangspunkt i at du har prøvd å fikse og er helt sikker på at det ikke er liv laga

Hvis du blir;

- Du får se ungene hver dag, følge dem opp, du slipper å føle på at du splitter familien (og det føles jævlig å gjøre det - ganske lenge.. men så blir det bedre)

- Du slipper å gjøre noe som er tøft og vanskelig, både det å skille seg, skuffe andre og å jobbe med deg selv

- Du får bo i huset 

- Du blir sannsynligvis mer og mer ulykkelig, kanskje deprimert

- Du lærer barna dine at ekteskap bryter man ikke - selv om man kanskje ikke er lykkelig (barna merker det - selv om de ikke vet hva det er eller kan sette ord på det)

- Du fratar deg selv muligheten for å bli lykkelig - og en lykkelig mamma er faktisk en bedre mamma..

 

Hvis du går skjer dette;

- Det blir kjipt å si det til mannen, masse styr med deling av hus, ting, unger blir lei seg osv

- Du må fikse masse praktisk - hvor skal dere bo, samværsavtale, Familievernkontoret 

- Du, eksen og unger er lei dere en stund, unger kan utagere en periode, det er kjipt

- så blir det bedre. Ungene kommer over endringen. Du blir vant til at de ikke er hos deg hele tiden og etterhvert klarer du til og med å nyte fritiden. Kanskje du begynner å få litt mer energi

- Du har sjansen til å finne en my partner som du kam bli lykkelig med

- Du lærer barna at alle må ta ansvar for seg selv og sin egen lykke - og at det er lov til å være lykkelig.Et ekteskap skal man ta på alvor men det er ikke et fengsel

- du får det bedre med deg selv, og derfor får du et bedre forhold til barna og er et faktisk forbilde for dem.

Anonymkode: 44213...672

[AnonymBruker]

Tenk tanken på at det finnes barn  som får det bedre som skilsmissebarn. 
Barn merker at far og mor ikke glade i hverandre lenger. 
Hva er poenget med å leve på en løgn? 
En blir vant til å ha dager uten barna, og så lenge  far er i stand til å ta vare på barna sine så vil det gå bra. 
Og så har en det veldig bedre sammen med barna når en har det bedre med seg sjøl 

Anonymkode: 4f607...ffa

[AnonymBruker]

Hvor gale er det? Er dere uvenner? Krangler dere? Er det vold? Husk at psykisk og materiell vold også teller!

Anonymkode: 0e6f6...d4a

[AnonymBruker]

Du forteller ikke så veldig mye så blir vanskelig å si..

Hadde det gått an å hatt en variant der dere bodde sammen som venner men hadde et åpent ekteskap f.eks? Kunne vært en win win situasjon.. 

Anonymkode: 706c6...dc7

[AnonymBruker]

Man bør bli lenge nok til at man senere føler på at man ble "for lenge", ellers vil følelsen av å ha sviktet familien alltid sitte i. 

Unntaket er selvfølgelig om årsaken til at du vil ut er vold, materiell eller fysisk, ordbruk og atferd som også skjer foran barna. Da går man umiddelbart, for å skåne barna.

Handler det kum om personlig lykke og selvrealisering, at man savner sommerfugler og slikt, da blir man, såpass skylder man barna man har valgt å få. 

Anonymkode: 81e2d...6d5

[AnonymBruker]

Hva ville du rådet ditt barn til å gjøre, hvis det var i samme situasjon?

Anonymkode: 130f4...ae8

[AnonymBruker]

Mine barn sier at de har det mye bedre nå etter skilsmissen enn de hadde det før. Det er ikke sikkert det blir så ille som du tror. Om far er en oppegående omsorgsperson som barna har det bra hos, hadde jeg ikke bekymret meg for dem, faktisk. Og alenetiden din blir du vant til. 

Anonymkode: 31559...c24

[AnonymBruker]

Det er ikke vold, men nå er det dårlig stemning, jeg syns mannen kjefter mye på barna, er utålmodig med dem, og jeg får et sinne mot han når han er sånn mot ungene. Det er langt i fra tiltrekkende og frastøter mer og mer. Vi kan heller ikke snakke ordentlig sammen, vi har kommunikasjonsproblemer. Det ender med høye stemmer etter barna har sovnet, altså vi kan kun snakke om dette  om natta siden ene barnet aldri sovner før 23...I tillegg føler jeg meg ikke tiltrukket av han mer. 

Jeg har ikke jobb og er ufør på minstesats og må også ta med dette i betraktning dessverre. Vil jeg ha råd til å bo alene .. Og mannen er muligens syk, det finner vi vel ut om noen måneder...

Jeg trekker meg på et annet rom om kveldene for jeg orker ikke sitte med han. Jeg sover i en annen etasje. Eldste lurer fælt på hvorfor.... Og i kveld sa hun, mamma du ser trøtt ut... Jeg vet jeg ser trist ut, det var vel hennes måte å si at jeg ser annerledes ut. Jeg husker også hun sa for en stund tilbake, hos Guro så KYSSA mamman og pappan! Jeg tenker mye på hvordan de opplever familielivet her hjemme....

 

Anonymkode: 6acf9...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er ikke vold, men nå er det dårlig stemning, jeg syns mannen kjefter mye på barna, er utålmodig med dem, og jeg får et sinne mot han når han er sånn mot ungene. Det er langt i fra tiltrekkende og frastøter mer og mer. Vi kan heller ikke snakke ordentlig sammen, vi har kommunikasjonsproblemer. Det ender med høye stemmer etter barna har sovnet, altså vi kan kun snakke om dette  om natta siden ene barnet aldri sovner før 23...I tillegg føler jeg meg ikke tiltrukket av han mer. 

Jeg har ikke jobb og er ufør på minstesats og må også ta med dette i betraktning dessverre. Vil jeg ha råd til å bo alene .. Og mannen er muligens syk, det finner vi vel ut om noen måneder...

Jeg trekker meg på et annet rom om kveldene for jeg orker ikke sitte med han. Jeg sover i en annen etasje. Eldste lurer fælt på hvorfor.... Og i kveld sa hun, mamma du ser trøtt ut... Jeg vet jeg ser trist ut, det var vel hennes måte å si at jeg ser annerledes ut. Jeg husker også hun sa for en stund tilbake, hos Guro så KYSSA mamman og pappan! Jeg tenker mye på hvordan de opplever familielivet her hjemme....

 

Anonymkode: 6acf9...3c6

Stor klem til deg TS! Hadde det ganske likt som deg, men mannen min var i tillegg manipulerende og stygg mot meg. Uansett er det skadelig for barn å se at mor og far er ulykkelige sammen. Når det kommer til den økonomiske biten, skjønner jeg deg godt, men det bør ikke i seg selv være grunnen til å bli.

Lykke til❤️

Anonymkode: 97fd8...f1f

[AnonymBruker]

Helt fantastisk å lese alle de gode historiene om det å skille seg. Nesten så man begynner å tro på det. 

Sannheten er derimot, barns stresshormon er betraktelig høyere for barn som opplever skilsmisse. Ikke bare de første månedene, men alle de månedene de må flytte mellom to hjem m.m. 

Denne utopien at "det som gjør mor glad, er bra for barnet" m.m. er tåpeligheter laget for at personer ikke skal ha dårlig samvittighet for å splitte opp familien. 

Det er litt som å måle CRPen til en person som ikke føler seg bra, vil dere fortsatt si at personen er frisk når CRPen er høy? 

Stresshormonet kortisol viser klare forskjeller mellom barn som har to foreldre under et tak, og barn som har to bosteder, og 3-4-5-6 forskjellige stefedre og stemødre før de endelig treffer den rette som de slår seg til ro med. 

Vurderingen du må veie opp i mot er om det psykososiale miljøet mellom mor og far er så dårlig at det ikke er bra for barna. Er livet kjedelig som hustru for din ektemann og visa versa, så er det ingen god nok grunn til å forlate partneren hvis du ønsker barnets beste. Din mistrivsel kan du gjøre noe med uten å flytte ut og samtidig påføre barnet høye nivåer av stresshormoner over en lang periode. 

Les deg opp om hvordan et kort liv i barndommen påvirkes av stresshormoner. Det får deg i hvertfall til overveie om det rette er å splitte opp familien. 

Anonymkode: 34696...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Din mistrivsel kan du gjøre noe med uten å flytte ut og samtidig påføre barnet høye nivåer av stresshormoner over en lang periode. 

Anonymkode: 34696...b32

Har du noen råd til hva jeg kan gjøre med mistrivselen uten å flytte ut?

Anonymkode: 6acf9...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har du noen råd til hva jeg kan gjøre med mistrivselen uten å flytte ut?

Anonymkode: 6acf9...3c6

Det er jeg ikke kvalifisert til å ha noen mening om. Men budskapet står likevel klart, du må veie opp hva som er til barnets beste, ikke bare kortsiktig men også kortsiktig. 

Vil et ekteskapsbrudd bli konfliktfylt? I så fall vil barna alltid ha et forhøyet nivå av stresshormonene.

Vil ekteskapet være konfliktfylt? I så fall vil barna alltid ha et forhøyet nivå av stresshormonene. 

Finnes det løsninger for å unngå at ekteskapet eller et ekteskapsbrudd blir så lite konfliktfylt som mulig? 

Den sosiale dynamikken mellom to personer er så unik at det sjelden er noen som kan påpeke hva som er den rette løsningen, det må man nesten være to om. Er kun den ene parten interessert i å ivareta familien, eller kun den ene personen som har et sterkt ønske om å bryte ut av ekteskapet? Vel, da blir det ingen løsning. 

Så løsningen er vel først og fremst at dere må bli enige om noe  - for at det skal bli minst mulig konfliktfylt. For barnas del. 

De som går sin vei, og gjør som de ønsker - uten at den andre parten er enig, så vil det som oftest alltid bli konfliktfylt. Derfor er det ingen god idè å bare gjøre som man ønsker. Og lage masse argumenter som passer det narrative. 

Anonymkode: 34696...b32