Følelsen av anger og mislykket etter samlivsbrudd.

[AnonymBruker]

Lang historie kort- vi har vært samme i 8 år, har 2 barn og har nå gått fra hverandre. Innerst inne vet jeg at dette er riktig- i hvertfall for meg. Det har vært mye gjennom disse 8 årene. Vi har mistet et barn, utroskap, jeg har gått med følelsen av å bli tatt for gitt og ikke vært bra nok lenge. Mine følelser er på bunn og jeg har ingenting å gi.. 

 

Men alikevel (innimellom) sitter jeg med følelsen av å angre. Men altså hvorfor angrer jeg? Angrer jeg pga «bildet av familien»? Jeg føler meg totalt mislykket som splittet opp familien, som ikke klarer å holde den sammen. Tenk at jeg utsetter barna mine for det..  «Ingen andre venninner har gått fra hverandre»…. Ser alle som gifter seg i sommer osv… Kommer den følelsen av at man er sikker på at samlivsbrudd er riktig?? Eller vil det alltid være en følelse av usikkerhet/ anger? 
 

Noen med lignende erfaring? Oppmuntrende ord? Hvordan ikke la disse tankene ta overhånd? 

Anonymkode: 029cf...1ae

[AnonymBruker]

Så lenge det er barn involvert tror jeg alltid det vil være en følelse av usikkerhet rundt om man har gjort det rette. De fleste vil tåle mye for å unngå å såre barna sine. Jeg gikk gjennom samlivsbrudd for 2 år siden, og jeg er fortsatt usikker innimellom. Heldigvis kommer realiteten og smekker meg i trynet innimellom, for eksen min er en dust. Jeg har det bedre nå enn jeg har hatt det på mange mange år, og det tenker jeg at du også snart kommer til å oppleve ts. Et forhold hvor du blir tatt for gitt og opplever utroskap er ikke verdt det. Du må gi det tid, ting vil falle på plass etter hvert. 

 

Anonymkode: 15f58...b85

[AnonymBruker]

Er du helt sikker på at du gjorde det rette? Kan grunnen til at du gjorde det slutt være at du var på en dårlig plass psykisk etter alt som har skjedd sånn at du fokuserer på det negative istedenfor det positive?

Anonymkode: d4686...78d

[AnonymBruker]

Jeg har vært på nøyaktig det stedet du er nå. Ja, alle normalt oppegående mennesker vil kjenne på anger og usikkerhet i en slik situasjon, men jeg er overbevist om at det som har fått deg til å bryte etter åtte år er vokst frem over tid, og er godt fundert. Når bruddet er forholdsvis ferskt, og en god stund etterpå, blir man innimellom overveldet av negative følelser, men det går seg gradvis til. Når du har fått litt avstand til det, kommer du til å være sjeleglad at du hadde mot og handlekraft til å gjøre som du gjorde!

Anonymkode: bbea3...539

[AnonymBruker]

Det er fire år siden jeg og x-mannen flyttet fra hverandre. Da hadde vi slitt i ekteskapet i mange år, og ikke hatt sex de siste seks. For meg var det 100 % riktig å gå. Men vi har tre barn sammen, og jeg har hatt så sykt dårlig samvittighet overfor dem. 💔 For at de måtte flytte fra stort hus til to leiligheter. For at de må flytte frem og tilbake annenhver uke. For at de savner den andre forelderen konstant. 

Og jeg føler likevel på dette, selv om faren og jeg samarbeider veldig godt, er venner og er ofte sammen på felles treff med venner, skole osv. Og selv om vi bor 50 meter fra hverandre og vi fortsatt bor i nærheten av der vi bodde før slik at de kunne fortsette på samme skole og holde på nettverket sitt. 

Jeg er livredd for at jeg på en eller annen måte har «skadet» dem følelsesmessig. 

Men samtidig så VET jeg at jeg ikke kunne bli i ekteskapet for deres skyld. Jeg ble rett og slett syk av det. Og de hadde heller ikke hatt godt av en ulykkelig og syk mor. 

Har dessverre ikke noen gode tips til deg, fordi samvittigheten gnager fortsatt hos meg. Men samtidig prøver jeg å leve mitt liv og gjøre ting som gjør meg lykkelig de ukene barna er hos faren. 

Også krysser jeg bare fingrene for at barna mine vokser opp til å bli gode voksne som er trygge på seg selv, og at de etter hvert kanskje forstår at jeg og faren ikke gikk fra hverandre for moro skyld. 

Anonymkode: d475e...384

[Tustetusta]

Hei ts😊

2 år siden her. 
Senest i dag kjente jeg etter, om jeg angrer. Når jeg leverte barna hos eksen i dag, tok jeg en tur inn. Jeg følte eksen flørtet litt med meg, men jeg vet ikke helt. Og jeg tok meg selv i å ha motstridende følelser etterpå. 
På ett vis kunne jeg så ønske meg at vi var samlet igjen. Så tenker jeg på eksen- jeg vil ikke kysse han, ikke være nær han, eller kunne stole på han. 
 

Jeg tror nok vi bare må lære oss å leve med disse motstridende følelsene. Det som blir enklere, hvertfall for meg, er å skille hva som er hva. Savnet etter barna og dårlig samvittighet er ikke det samme som å ville ha eksen tilbake. 
 

 

[AnonymBruker]

Tustetusta skrev (47 minutter siden):

Hei ts😊

2 år siden her. 
Senest i dag kjente jeg etter, om jeg angrer. Når jeg leverte barna hos eksen i dag, tok jeg en tur inn. Jeg følte eksen flørtet litt med meg, men jeg vet ikke helt. Og jeg tok meg selv i å ha motstridende følelser etterpå. 
På ett vis kunne jeg så ønske meg at vi var samlet igjen. Så tenker jeg på eksen- jeg vil ikke kysse han, ikke være nær han, eller kunne stole på han. 
 

Jeg tror nok vi bare må lære oss å leve med disse motstridende følelsene. Det som blir enklere, hvertfall for meg, er å skille hva som er hva. Savnet etter barna og dårlig samvittighet er ikke det samme som å ville ha eksen tilbake. 
 

 

Takk for svar ❤️ det høres ut som meg - jeg vil ikke kysse han, ha sex med han og det å stole på han kan jeg se laangt etter… Det er vonde følelser å sitte med… 

 

Det er akkurat det jeg prøver å si til meg selv, at jeg savner egentlig noe som ikke er der - savnet/ønsket om det familielivet jeg ville ha/ser for meg.. Så ja. Jeg må nok lære meg å skille disse tankene og følelsene. Og ikke la meg overtales av den dårlige samvittigheten som kommer.. Gi det tid rett og slett 🥵

Anonymkode: 029cf...1ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du helt sikker på at du gjorde det rette? Kan grunnen til at du gjorde det slutt være at du var på en dårlig plass psykisk etter alt som har skjedd sånn at du fokuserer på det negative istedenfor det positive?

Anonymkode: d4686...78d

Ts her - Helt sikker kan jeg jo ikke være - men per nå hadde jeg ikke noe å gi. Vi mistet barnet for 4 år siden- og det er klart dette tok på psykisk. Og vi håndterte dette svært forskjellig. Men jeg har fått hjelp etter dette, gikk til psykolog lenge. Utroskapen skjedde kort tid etter barnet døde - og holdt på en god stund… ja jeg fokuserer nok mye på det negative nå - men følelser og viljen til å jobbe (enda mer) er så ekstremt lav.. 

Anonymkode: 029cf...1ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ts her - Helt sikker kan jeg jo ikke være - men per nå hadde jeg ikke noe å gi. Vi mistet barnet for 4 år siden- og det er klart dette tok på psykisk. Og vi håndterte dette svært forskjellig. Men jeg har fått hjelp etter dette, gikk til psykolog lenge. Utroskapen skjedde kort tid etter barnet døde - og holdt på en god stund… ja jeg fokuserer nok mye på det negative nå - men følelser og viljen til å jobbe (enda mer) er så ekstremt lav.. 

Anonymkode: 029cf...1ae

Hvorfor ikke ta en pause da for å orientere dere? I steden for å gjøre der helt slutt?

Anonymkode: d4686...78d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.7.2022 den 9.03):

Hvorfor ikke ta en pause da for å orientere dere? I steden for å gjøre der helt slutt?

Anonymkode: d4686...78d

Fordi han desverre ikke kan gi meg tid til å sortere tanker og følelser 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 029cf...1ae

[AnonymBruker]

Jeg føler på akkurat det samme. Blir trist av å tenke på det som kunne ha vært, en fin og fungerende familie. Og da angrer jeg kanskje litt. Men så kommer jeg på at jeg satt med de sanne følelsene de siste par årene av forholdet også, tristhet og savn etter hvordan familien skulle være, men ikke ble. 

Anonymkode: fffae...648