Svigers-problemer og baby

[AnonymBruker]

Nok en svigers-tråd. Beklager på forhånd...

Jeg har i flere år hatt et anspent forhold til svigerforeldrene mine og jeg skulle virkelig ønske at det ikke var sånn. Jeg er nå gravid og gruer meg til hva som kan komme i tiden fremover.

For å gjøre en lang historie så kort som mulig. Jeg og mannen er gift og har vært sammen i flere år. Problemene med svigers kom ca ett år ut i forholdet vårt så det har dermed holdt på en god stund. Jeg blir ikke respektert for valgene og beslutningene jeg tar i mitt privatliv og alt jeg gjør er "feil".

Det er mange hendelser som har skjedd men jeg har noen historier jeg vil trekke frem.
F.eks: Søker på en ny jobb (lederstilling). Svigers mener jeg er underkvalifisert og synes det er idiotisk at jeg en gang søker. (Jeg har tross alt ikke utdanning og de mener at man omtrent ikke kan gjøre annet enn å gå på NAV om man ikke utdanner seg.) Jeg får jobben og de sier ikke en gang gratulerer. Bare rynker på nesen og starter et nytt samtaleemne. 
Jeg selger leiligheten min hvor jeg har full tiltro til at megler har nok kompetanse til å gjøre en god jobb og legger det han mener er riktig som prisantydning. Svigers mener prisantydning er for høy og synes det er helt idiotisk. Leiligheten blir solgt til prisantydning etter en måned på markedet. Frem til da har svigers gått med en "hva var det jeg sa"-holdning, men når den ble solgt ble det stille.
 
Jeg kan stå å brette klær og svigermor kommer inn, tar over brettingen og forteller meg hvordan jeg skal gjøre det. Jeg hadde hverken spurt om hjelp, gitt uttrykk for eller sagt at jeg var inne på vaskerommet mitt for å brette klærne. 
Lignende eksempler kan skje med alt fra matlaging, hundelufting, ommøblering, vasking/rydding av hus, osv. Ingenting av det jeg gjør er "bra nok" for hun.

Så til poenget. Nå kommer baby snart og dette er i tillegg svigers sitt første barnebarn. På bakgrunn av alle tidligere hendelser er jeg så redd for at svigers skal "ta over" baby og fortelle meg alt jeg gjør feil, osv, osv. 

Jeg har snakket med min mann om mine følelser og alt som hører med. Han har selv hatt problemer med de i barndommen hvor han har følt på det samme som meg men har lært seg å leve med det. Gitt meg tips som fungerer for han til hvordan jeg skal deale med de men samtidig også sagt i fra til de flere ganger - uten hell. Føler det har blitt verre hver gang han har pratet med de.

De bor på andre siden av landet og besøk er begrenset. Veldig lite kontakt med hverken meg eller mannen når de ikke er på besøk. Er på besøk ca. to ganger i året, men de har sagt selv at de vil komme oftere nå når babyen kommer. Jeg forstår at de vil ha et forhold til barnebarnet sitt, men synes det er utrolig tungt og vanskelig å være rundt dem.. 😔 Jeg klarer å legge ting på avstand og glemme litt alt som har skjedd til de er på nytt besøk, men det tar ikke lang tid før stikk og meninger kommer frem og alt det vonde er tilbake igjen. 

Skal sies at jeg er konfliktsky ovenfor de og skulle virkelig bare ønsket at alt var bra og at vi hadde et godt forhold. Det første året hadde vi et godt forhold før mannen fikk jobb i en annen by og jeg ble med. 

Det har vært godt å tømme seg litt og håper noen kan komme med noen tips til hvordan få det bedre. Enten med meg selv eller med de.

Hilsen fortvilet svigerdatter..

Anonymkode: 02505...8ec

[AnonymBruker]

lykke til 🤐 ❤️

Anonymkode: e50ed...34d

[AnonymBruker]

Vel. Den «konfliktsky»- unnskyldningen kan du bare legge bort, spesielt må som du skal bli mor. En mamma som ikke står opp for og beskytter barnet sitt er ingen mamma.

Du må for det første ikke involvere den i dine private ærender, enten det gjelder jobbsøk eller salg av leilighet. Sånne ring forteller man om etter at resultatet er klart, ikke før.

I ditt eget hjem må du selvsagt sette grenser for hvordan du vil ha det. «Takk for tilbudet, svigermor, men jeg fortrekker å brette tøy alene. Gå og sett deg litt du». Eller så kan du delegere oppgaver: «Jeg lager denne gryta nå, men su kan gjerne få lage en salat hvis du vil?»

Sagt på riktig måte og med autoritet er det ingen som vil motsi deg. Øv foran speilet til det sitter.

Kjør også gjerne et par standard-svar som du gjentar om og om igjen: «Takk for forslaget ditt. Det skal jeg vurdere». Samme hva de mener noe om.

Ellers: Involver dem minst mulig i det aller meste dere gjør.

Anonymkode: aa23a...64a

[AnonymBruker]

*Ble en del skrivefeil der, sorry! Håper du skjønte hva jeg mente.

Anonymkode: aa23a...64a

[AnonymBruker]

Er du så unnvikende og konfliktsky som leder på jobb også så kommer du til å få det vanskelig.

Hvis du er annerledes der,så tar du med deg personligheten din fra jobb hjem og setter dama på plass.

Anonymkode: 59de8...fca

[kraftwerk]

At du er konfliktsky må du bare legge fra deg. Du skal bli mor, og du må klare å sette grenser for deg selv og barnet ditt. En forelder som ikke klarer å skjerme barnet sitt, og stå opp for hen - er absolutt ikke en god forelder. 
 

Likte forslagene til brukeren over her. Du må kontre svigermor med høflige-avvisnings-fraser. Og dere trenger ikke få besøk av de mer enn 2 ganger i året hvis det ikke passer for dere. 

[AnonymBruker]

TS her. 

Tror jeg trengte å høre det dere skriver. Takk.

Jeg skal absolutt øve litt foran speilet og ta med selvtilliten fra jobb. Det er kun de jeg har har det anstrengt med, rart nok.
Jeg ønsker jo kun å ha et godt forhold til de og skulle ønske situasjonen var annerledes. Jeg får dessverre ikke til det når de oppfører seg som de gjør. 
Jeg har forsøkt i "nyere tid" å ikke involvere de i noe og kommer til å fortsette med det, men akkurat det med salget av leiligheten så de selv på finn og var ikke noe jeg fortalte om. Det er ofte de som tar opp ting først. Gjerne et eller annet valg jeg gjorde for 8 år siden eller noe.

Det er sårt, men jeg må vel bare akseptere at jeg ikke får det forholdet til de som jeg skulle ønske at jeg hadde, men jeg skal selvfølgelig stå opp for barnet mitt og håper og tror jeg klarer det helt fint. 

Anonymkode: 02505...8ec

[AnonymBruker]

Har svigers som er ganske lik dine høres det ut som. Svigerfar er egentlig ok, men svigermor og søster til mannen er slik du beskriver. Kalde, fiendtlige , kommer med stikk og man føler at alt er en konkurranse..:/ har svelget mange kameler, men har også sagt i fra et par ganger. Ene gangen var etter jeg ble mor (også første barnebarn i familie osv) jeg sa da at det er meg og mannen som bestemmer - de kan like det eller ei, men sånn er det. 
Har også sagt i fra at de må snakke åpent dersom problemer eller noe de føler på i stedet for stikk - for det er utrolig slitsomt å forholde seg til. Vet desverre ikke om det hjelper men da har man sagt i fra. Føler med deg ts - jeg er ikke konfliktsky sånn i det daglige, men det betyr jo ikke at det er gøy å ta opp disse ting med svigerfamilie likevel . Men likevel vil jeg tipse deg til å ikke være redd for å si i fra hvor grensene dine går.+ være minst mulig og kortest mulig sammen med dem. Synd at det skal være sånn men her har også mannen alltid hatt et følelsesmessig distansert forhold til dem så er ikke så mye man taper

Anonymkode: b3220...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nok en svigers-tråd. Beklager på forhånd...

Jeg har i flere år hatt et anspent forhold til svigerforeldrene mine og jeg skulle virkelig ønske at det ikke var sånn. Jeg er nå gravid og gruer meg til hva som kan komme i tiden fremover.

For å gjøre en lang historie så kort som mulig. Jeg og mannen er gift og har vært sammen i flere år. Problemene med svigers kom ca ett år ut i forholdet vårt så det har dermed holdt på en god stund. Jeg blir ikke respektert for valgene og beslutningene jeg tar i mitt privatliv og alt jeg gjør er "feil".

Det er mange hendelser som har skjedd men jeg har noen historier jeg vil trekke frem.
F.eks: Søker på en ny jobb (lederstilling). Svigers mener jeg er underkvalifisert og synes det er idiotisk at jeg en gang søker. (Jeg har tross alt ikke utdanning og de mener at man omtrent ikke kan gjøre annet enn å gå på NAV om man ikke utdanner seg.) Jeg får jobben og de sier ikke en gang gratulerer. Bare rynker på nesen og starter et nytt samtaleemne. 
Jeg selger leiligheten min hvor jeg har full tiltro til at megler har nok kompetanse til å gjøre en god jobb og legger det han mener er riktig som prisantydning. Svigers mener prisantydning er for høy og synes det er helt idiotisk. Leiligheten blir solgt til prisantydning etter en måned på markedet. Frem til da har svigers gått med en "hva var det jeg sa"-holdning, men når den ble solgt ble det stille.
 
Jeg kan stå å brette klær og svigermor kommer inn, tar over brettingen og forteller meg hvordan jeg skal gjøre det. Jeg hadde hverken spurt om hjelp, gitt uttrykk for eller sagt at jeg var inne på vaskerommet mitt for å brette klærne. 
Lignende eksempler kan skje med alt fra matlaging, hundelufting, ommøblering, vasking/rydding av hus, osv. Ingenting av det jeg gjør er "bra nok" for hun.

Så til poenget. Nå kommer baby snart og dette er i tillegg svigers sitt første barnebarn. På bakgrunn av alle tidligere hendelser er jeg så redd for at svigers skal "ta over" baby og fortelle meg alt jeg gjør feil, osv, osv. 

Jeg har snakket med min mann om mine følelser og alt som hører med. Han har selv hatt problemer med de i barndommen hvor han har følt på det samme som meg men har lært seg å leve med det. Gitt meg tips som fungerer for han til hvordan jeg skal deale med de men samtidig også sagt i fra til de flere ganger - uten hell. Føler det har blitt verre hver gang han har pratet med de.

De bor på andre siden av landet og besøk er begrenset. Veldig lite kontakt med hverken meg eller mannen når de ikke er på besøk. Er på besøk ca. to ganger i året, men de har sagt selv at de vil komme oftere nå når babyen kommer. Jeg forstår at de vil ha et forhold til barnebarnet sitt, men synes det er utrolig tungt og vanskelig å være rundt dem.. 😔 Jeg klarer å legge ting på avstand og glemme litt alt som har skjedd til de er på nytt besøk, men det tar ikke lang tid før stikk og meninger kommer frem og alt det vonde er tilbake igjen. 

Skal sies at jeg er konfliktsky ovenfor de og skulle virkelig bare ønsket at alt var bra og at vi hadde et godt forhold. Det første året hadde vi et godt forhold før mannen fikk jobb i en annen by og jeg ble med. 

Det har vært godt å tømme seg litt og håper noen kan komme med noen tips til hvordan få det bedre. Enten med meg selv eller med de.

Hilsen fortvilet svigerdatter..

Anonymkode: 02505...8ec

Det var trist å lese og du er ikke alene. Noen er et hakk verre eller bedre. 

Min mobbet meg fordi jeg fikk en datter istedenfor gutt og mente jeg hadde gjort sønnen hennes ulykkelig. 

Og undertrykkelse og undervurderingen er der konstant , de bor 10 min unna med bil og vi blir ikke kvitt dem. Men jeg brukt alt mot dem. Jeg har utviklet meg med årene, både med utdanning, jobb og boligkjøp. Jeg  vet det svir for dem og jeg nyter suksessen min. 

Anonymkode: ade6b...0a7