Sosialisering ved alvorlig sykdom

[AnonymBruker]

Hvordan gjør man egentlig det? 

Er det noen her som har opplevd langvarig eller alvorlig sykdom, og hatt problemer med sosialisering og ensomhet? Jeg har ingen familie her jeg bor, og har vært alvorlig syk i et par år. Ikke noe dødelig eller smittsomt, men fortsatt alvorlig, og det gjør meg 100% ufør, og delvis pleietrengende. Problemet mitt er at jeg da ikke får veldig mye kontakt med mennesker, og jeg hører ikke særlig fra noen. Jeg har forsøkt å spørre mine nærmeste om hjelp, om de ikke kan ringe innimellom, eller komme på besøk, men hører ikke noe fra noen. Har ikke hatt besøk hjemme på 2 år, og er i ferd med å gå fra forstanden helt. Går som regel ukesvis mellom hver gang jeg treffer en venn eller noen jeg kjenner.

Hvordan kan man løse det? Noen som har tips?

Anonymkode: f5acc...477

[AnonymBruker]

Støttekontakt, psykologtimer og hjemmehjelp.

Du kan ikke belaste andre mennesker, det være naboer eller øvrige bekjente med dine problemer.  Særlig nå som du er pleietrengende. 

Det ville vært noe helt annet om du ikke var pleietrengende. 

Anonymkode: c90cf...8b1

[AnonymBruker]

Venner er ikke dine pleiere. Tenk over at du kanskje utnytter de så de gruer seg til å ta kontakt? Du vet at det har vært corona? De færreste med en eller annen sykdom har vært isolert like lenge. 

Anonymkode: 685cc...2ce

[AnonymBruker]

Selvsagt er ikke venner pleiere? At jeg kommenterer at jeg ønsker at venner ringer en gang i blant, og kommer på besøk, er da ikke å være pleier? Eller er man pleiere for andre når man drar på besøk og sitter og snakker også?

Her må jeg virkelig ha ordlagt meg helt vanvittig feil. Beklager. Venner og pleiere er naturligvis noe helt forskjellig. 

Anonymkode: f5acc...477

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Støttekontakt, psykologtimer og hjemmehjelp.

Anonymkode: c90cf...8b1

Takk for tips. Støttekontakt finnes dessverre ikke her, og venter på hjemmehjelp nå. Det tar bare litt tid. Psykolog har jeg forsøkt, men har gått tom for timer på forsikringen, og har ikke penger til å gå privat. Venter på timer via det offentlige, men det tar også evig lang tid.

Anonymkode: f5acc...477

[AnonymBruker]

Det er ikke lett nei. Her er konkrete planer bedre, folk er redde for å "forstyrre meg" med å sende melding selv om jeg oppfordrer til det. Jeg må alltid sende først. Og være den som sier "vil du komme på besøk en liten time?". Det gjør litt vondt at det er sånn, men er bare glad jeg har noen. Jeg kan heller ikke prate på telefon, så det går i meldinger eller faktiske korte besøk en gang eller to i mnd. Bruker snap, men har sjeldent noe å dele selv, men jeg svarer når jeg får så de forhåpentligvis ser at jeg er glad de holder kontakten.

Kan også anbefale å finne andre online med samme sykdom, da har man noen som forstår som man kan prate med om løst og fast. 

Anonymkode: 4ea7a...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for tips. Støttekontakt finnes dessverre ikke her, og venter på hjemmehjelp nå. Det tar bare litt tid. Psykolog har jeg forsøkt, men har gått tom for timer på forsikringen, og har ikke penger til å gå privat. Venter på timer via det offentlige, men det tar også evig lang tid.

Anonymkode: f5acc...477

Støttekontaktordning finnes da alle steder? Men ikke alle kommuner som har klar liste med personer som ønsker å være støttekontakt for voksne. Men det kan de skaffe, selv om det kan ta tid.

Billig ordning for kommunen er det også, så det er bare tøys fra deres side, om de påstår det.

Røde kors, frivillighetssentral? Liknende? Begge steder kan ha besøksordninger, hvor en fast, frivillig kan komme innom. Kaffebesøk og skravling, eller lese høyt fra avisa om du er dårlig - litt opp til dere selv hva besøket skal inneholde.

Vurdert å flytte nærmere familie og kjente? Ja, jeg vet det virker som en nærmest uoverstigelig oppgave ❤️ men har flyttet selv, i liknende situasjon som deg. Det var knalltøft, litt og litt over lang tid. Men har økt livskvaliteten min så mye. Nå faller det seg mer naturlig for folk å stikke innom på kort besøk, og folk er mindre redde for ‘å bruke opp helsa mi’.

Og - ta kontakt først selv.

Det gjør det lettere for alle parter. Folk er redde for å forstyrre om en er dårlig. Så tar jeg kontakt selv når jeg har bedre perioder, så senker det terskelen. Det blir lettere for venner og familie og forholde seg til.

 

Anonymkode: 36852...eb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Selvsagt er ikke venner pleiere? At jeg kommenterer at jeg ønsker at venner ringer en gang i blant, og kommer på besøk, er da ikke å være pleier? Eller er man pleiere for andre når man drar på besøk og sitter og snakker også?

Her må jeg virkelig ha ordlagt meg helt vanvittig feil. Beklager. Venner og pleiere er naturligvis noe helt forskjellig. 

Anonymkode: f5acc...477

Oi. Jeg synes faktisk du blir litt mye prinsesse som venter på at andre skal fikse. Det er ikke unormalt at folk er travle og glemmer å ringe. De aller fleste har mye forpliktelser med jobb, barn, syke foreldre osv. Det er ikke vanlig å bare komme på besøk uten invitasjon.

Hvis du har lyst til å snakke med noen må du ringe dem selv. Hvis du vil ha folk på besøk må du komme med konkrete invitasjoner som «kaffe klokken syv på tirsdag», og ikke bare si at de kan stikke innom.

Jeg er helt enig med deg at venner og pleiere er to helt forskjellige ting. Men det virker som om du tenker at vennene dine har like mye tid å kjede seg og være ensom som deg. Og det stemmer nok ikke i det hele tatt.

Anonymkode: 48aa7...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Takk for tips. Støttekontakt finnes dessverre ikke her, og venter på hjemmehjelp nå. Det tar bare litt tid. Psykolog har jeg forsøkt, men har gått tom for timer på forsikringen, og har ikke penger til å gå privat. Venter på timer via det offentlige, men det tar også evig lang tid.

Anonymkode: f5acc...477

Vet du om det er Røde Kors og Frivillighetssentral i ditt område? Kan være at de sitter på nyttig hjelp eller tips du kan motta.

Anonymkode: c90cf...8b1

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Oi. Jeg synes faktisk du blir litt mye prinsesse som venter på at andre skal fikse. Det er ikke unormalt at folk er travle og glemmer å ringe. De aller fleste har mye forpliktelser med jobb, barn, syke foreldre osv. Det er ikke vanlig å bare komme på besøk uten invitasjon.

Hvis du har lyst til å snakke med noen må du ringe dem selv. Hvis du vil ha folk på besøk må du komme med konkrete invitasjoner som «kaffe klokken syv på tirsdag», og ikke bare si at de kan stikke innom.

Jeg er helt enig med deg at venner og pleiere er to helt forskjellige ting. Men det virker som om du tenker at vennene dine har like mye tid å kjede seg og være ensom som deg. Og det stemmer nok ikke i det hele tatt.

Anonymkode: 48aa7...bb7

Altså, du må gjerne gjøre antagelser, men det betyr ikke at du automagisk har rett. For meg virker du som en som leser et innlegg, og bestemmer deg for at jeg mener det du tror at jeg mener. Det må du gjerne gjøre, men igjen, det betyr ikke at du har rett.

Jeg har aldri sagt at jeg forventer eller venter på at andre skal fikse noe som helst. Jeg har ikke sagt noe som helst om årsak eller bakgrunn til det punktet du henger deg opp i. Allikevel så har du masse informasjon som ikke har kommet fra meg. Hvor henter du faktaopplysningene dine fra?

Ja, mine nærmeste har liv og ting å gjøre. Ja, de har også gått gjennom pandemi, og blitt påvirket på sin måte. Det har jeg virkelig null problemer med. Jeg inviterer til besøk, men de kan ikke komme. Jeg inviterer til å møtes på andre måter, men de kan ikke bli med. Spørsmålet er hva jeg da kan gjøre, for å klare å sosialisere meg, når jeg ikke har disse støttepilarene rundt meg. 

Jeg er forresten mann, så den prinsessekommentaren var ganske unødvendig. Dog ikke overraskende.

 

Anonymkode: f5acc...477

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kan også anbefale å finne andre online med samme sykdom, da har man noen som forstår som man kan prate med om løst og fast. 

Anonymkode: 4ea7a...21a

Ja, det skal jeg forsøke å se om jeg finner. Hadde vært best med noe som gjorde at jeg traff mennesker fysisk også, men det finnes virkelig ikke så mye sånt her hvor jeg bor, så må som regel benytte meg av private tjenester, og det er dyrt. Men å chatte og ha videosamtaler med folk er jo langt bedre enn ingenting. 😄 

Anonymkode: f5acc...477

[AnonymBruker]

Jeg har funnet litt trøst ved å ha kontakt med andre som sliter med samme sykdom som jeg, men det foregår digitalt, og er jo ikke det samme som å møtes. Vanskelig situasjon. Jeg har en lignende, dog ikke så ekstremt som du da. Kan du prøve å bli kjent med en nabo? Jeg har kaffeavtale med naboen innimellom, og det krever null planlegging. Ofte er det en terskel for andre å møtes; det krever planlegging, kanskje er de slitne av jobb, barn etc. Bare noe low key er lettere å møte opp på. Lykke til🌹🤞🌞

Anonymkode: c7999...699

[AnonymBruker]

Har ei venninne som ikke er alvorlig syk men som alltid snur seg mot meg når hun har nedetider eller noe å slite med. Jeg har blitt en evig klagemuligheter og vi har nå et vennskap hvor jeg kun gir og hun tar.

 

Det har gjort at jeg ikke lenger tar kontakt og ikke er like giret på å møtes særlig ofte. Svarer ikke alltid når hun ringer.

 

Bare en tanke.

Anonymkode: 9fe6c...bc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Har ei venninne som ikke er alvorlig syk men som alltid snur seg mot meg når hun har nedetider eller noe å slite med. Jeg har blitt en evig klagemuligheter og vi har nå et vennskap hvor jeg kun gir og hun tar.

 

Det har gjort at jeg ikke lenger tar kontakt og ikke er like giret på å møtes særlig ofte. Svarer ikke alltid når hun ringer.

 

Bare en tanke.

Anonymkode: 9fe6c...bc8

Så kjipt.

Er du også syk og pleietrengende?

Anonymkode: c90cf...8b1

[AnonymBruker]

Ser du er mann, det kan kanskje forsterke problemet ditt litt. Generalisering selvfølgelig, men ofte er vel menns vennskap og sosiale kontakter basert på at en gjør ting sammen? Aktiviteter? Så da faller en litt ekstra fra om en blir syk på en måte som hindrer en i å delta 😕 

Tror kanskje du må innstille deg på å bygge en ny omgangskrets, og orientere deg mot steder hvor du ikke nødvendigvis ville vanket tidligere.

Frivillighetssentral, sykehjem, ulike frivillige organisasjoner kan ha egne møtedager for bare menn. De kan ofte organisere kjøring/henting.

Kommunen skal ha lavterskeltilbud innen psykisk helse, med dagtilbud orientert rundt sosialt samvær. Hvor bra dette er avhenger nok litt hvor en bor. Men her funker det også for folk som er isolerte pga sykdom, pga rolige lokaler.

Engasjer deg i noe - interesseorganisasjon, politikk, pasientforening. Hva som helst. Idag foregår det mye via nett.

Sjekk ut Facebook grupper f.eks, for ting du er interessert i, engasjert i. Ofte et godt startsted.

Ikke helt det samme som å ha et annet menneske ved stuebordet. Men likevel en god form for kontakt og være del av noe, også når en er for dårlig til å orke noe særlig. En blir kjent med mennesker på ekte, selv om møteplassen er virtuell  

 

 

Anonymkode: 36852...eb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan gjør man egentlig det? 

Er det noen her som har opplevd langvarig eller alvorlig sykdom, og hatt problemer med sosialisering og ensomhet? Jeg har ingen familie her jeg bor, og har vært alvorlig syk i et par år. Ikke noe dødelig eller smittsomt, men fortsatt alvorlig, og det gjør meg 100% ufør, og delvis pleietrengende. Problemet mitt er at jeg da ikke får veldig mye kontakt med mennesker, og jeg hører ikke særlig fra noen. Jeg har forsøkt å spørre mine nærmeste om hjelp, om de ikke kan ringe innimellom, eller komme på besøk, men hører ikke noe fra noen. Har ikke hatt besøk hjemme på 2 år, og er i ferd med å gå fra forstanden helt. Går som regel ukesvis mellom hver gang jeg treffer en venn eller noen jeg kjenner.

Hvordan kan man løse det? Noen som har tips?

Anonymkode: f5acc...477

Røde kors har en ordning ang besøkshjem.  Kan du kontakte dem feks. Evnt sjekke andre muligheter i kommunen din.

Anonymkode: 7e961...179

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Altså, du må gjerne gjøre antagelser, men det betyr ikke at du automagisk har rett. For meg virker du som en som leser et innlegg, og bestemmer deg for at jeg mener det du tror at jeg mener. Det må du gjerne gjøre, men igjen, det betyr ikke at du har rett.

Jeg har aldri sagt at jeg forventer eller venter på at andre skal fikse noe som helst. Jeg har ikke sagt noe som helst om årsak eller bakgrunn til det punktet du henger deg opp i. Allikevel så har du masse informasjon som ikke har kommet fra meg. Hvor henter du faktaopplysningene dine fra?

Ja, mine nærmeste har liv og ting å gjøre. Ja, de har også gått gjennom pandemi, og blitt påvirket på sin måte. Det har jeg virkelig null problemer med. Jeg inviterer til besøk, men de kan ikke komme. Jeg inviterer til å møtes på andre måter, men de kan ikke bli med. Spørsmålet er hva jeg da kan gjøre, for å klare å sosialisere meg, når jeg ikke har disse støttepilarene rundt meg. 

Jeg er forresten mann, så den prinsessekommentaren var ganske unødvendig. Dog ikke overraskende.

 

Anonymkode: f5acc...477

Som alltid på forum tok jeg tak i ordbruken og skapte meg et bilde av personen bak. Noen som «kommenterer at de ønsker at venner ringer en gang iblant, og kommer på besøk» er for meg en som forventer at andre skal ta ansvar for hvordan de selv føler seg, men tar lite initiativ. Det er skikkelig utmattende og negativt å forholde seg til. Derav prinsessekommentaren.

Hvis du etter konkrete invitasjoner bare blir avvist - og er helt sikker på at du ikke er bare bittelitt passiv-agressiv eller stakkarslig i kommunikasjonen din er det vanskelig.

Er du medlem av en pasientorganisasjon hender det at disse arrangerer medlemssamlinger enten på dagtid eller med tilrettelagte turer, der kan du bli kjent med andre som har større forståelse for situasjonen din. Har du mulighet til å begynne med en ny hobby der funksjonsnedsettelsen din ikke blir av betydning kan det være en fin mulighet til å møte andre. Hva med å synge i kor eller gå på fotokurs?

Anonymkode: 48aa7...bb7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner piggene kommer litt ut når du klager over å ikke får besøk, men samtidig skriver  at er syk, pleietrengende og "ber venner om hjelp". Jeg har nemlig en kamerat i omgangskretsen som "ber venner om hjelp" til det punktet at han har mast i stykker alle som noensinne kunne tenke seg å hjelpe/omgås han. Folk er dritlei hele han og denne hjelpen han ber om, kan du uten å være klar over det å ha havnet i samme gate? Snakker du mye om sykdom? Det er ganske utmattende og kan få et veldig negativt fokus å høre på sykdomssnakk hver gang man møter en person. Og som en annen over her nevner så er vennskap noe der begge må gi og ta for å ivareta vennskapet, gir du dine venner noe eller tapper du dem for energi? Kan du forslå å heller gjøre noe sammen for å møte folk, gå tur, se hockey, spille spill ect?

Anonymkode: 9d830...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selvsagt er ikke venner pleiere? At jeg kommenterer at jeg ønsker at venner ringer en gang i blant, og kommer på besøk, er da ikke å være pleier? Eller er man pleiere for andre når man drar på besøk og sitter og snakker også?

Her må jeg virkelig ha ordlagt meg helt vanvittig feil. Beklager. Venner og pleiere er naturligvis noe helt forskjellig. 

Anonymkode: f5acc...477

Neida, er bare enkelte som ikke klarer å lese. 

Anonymkode: 3501a...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan gjør man egentlig det? 

Er det noen her som har opplevd langvarig eller alvorlig sykdom, og hatt problemer med sosialisering og ensomhet? Jeg har ingen familie her jeg bor, og har vært alvorlig syk i et par år. Ikke noe dødelig eller smittsomt, men fortsatt alvorlig, og det gjør meg 100% ufør, og delvis pleietrengende. Problemet mitt er at jeg da ikke får veldig mye kontakt med mennesker, og jeg hører ikke særlig fra noen. Jeg har forsøkt å spørre mine nærmeste om hjelp, om de ikke kan ringe innimellom, eller komme på besøk, men hører ikke noe fra noen. Har ikke hatt besøk hjemme på 2 år, og er i ferd med å gå fra forstanden helt. Går som regel ukesvis mellom hver gang jeg treffer en venn eller noen jeg kjenner.

Hvordan kan man løse det? Noen som har tips?

Anonymkode: f5acc...477

Det enkleste er jo foreningen for din diagnose eller din gruppering diagnoser. Det samme er grupper som driver med tilrettelagt aktivitet for folk med sykdom. I de grupperingene møter du folk som både har forståelse for begrensninger og interesse av å finne seg i plutselige avlysninger (fordi de selv vil måtte avlyse i siste liten), og en gjeng som til en viss grad ønsker snakke om sykdom, om ikke annet for å utveksle tips og triks.

Utover dette kan du selvsagt søke etter venner i ditt område. På kg, på Facebook etc. vær ærlig på egne evner til aktiviteter. Du kan også ta initiativ til mer løselige møter - feks kan du legge ut at du hver fredag klokka 10 vil sitte på din lokale kafé, og hvem som helst kan dukke opp, og så tar dere en prat. 

Mer uformelle arenaer er: strikkekafé (selv om du ikke har hender eller fingre som evner faktisk strikke), lesesirkler eller spillkvelder på biblioteket. Bok- eller diktlesninger på biblioteket. Du kan ta en interesse i det lokale hagelaget, du kan finne foredrag etc i lokalavisen og møte opp og prate med folk. 

At man inviterer folk og de takker nei er ikke dramatisk - trolig passer det ikke. Takker folk nei over lengre tid (som du sier - flere år) kan man trygt anta at de egentlig ikke ønsker mer enn sporadisk kontakt, og ikke kommer til å takke ja. Dette er selvsagt også helt greit og udramatisk. Da må du bare finne andre folk, heller enn å fortsette å spørre. Og sette inn innsats på å få dem til å takke ja mer enn en gang. At folk har vært venner før betyr ikke at de alltid vil ønske å fortsette å være venner alltid. 

Som en som har levd tett på mennesker med kronisk sykdom vil jeg også gi deg dette tipset: når folk takker ja, ikke snakk til dem om sykdommen din dersom de ikke spør. Og om de spør? Fortell kort og endre tema. En fin regel er at sykdommen ikke bør nevnes oftere enn en gang per måned til hver venn. Folk som snakker lenge om egen helse er som foreldre som forteller om sine barns sinneutbrudd: folk man takker pent nei til å treffe.

Anonymkode: b7723...0fb