Samboer som ikke forstår sykdom/sykdomsfølelse

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk lenge uten at jeg vet hvorfor og er endelig til utredning. Legene tar symptomene på alvor og det er ganske intensivt med utredning nå. 

Samboer har nulltoleranse for å late seg, som han kaller det. Jeg tar mange pauser i løpet av dagen når jeg driver med ting, men får alltid gjort det jeg skal selv om det tar lengre tid enn før. Jeg følger opp huset, jobb og barna som før, men sliter endel gjennom dagen. 

Det er ikke ofte jeg er syk eller lat eller hva man skal kalle det. Når jeg først går til legen for symptomer på noe så er det alltid noe svar å få. Sist jeg var jevnlig til utredning for noe så viste det seg at sterke blødninger, vondt å ha sex, vond mens og uregelmessige blødninger var cellegrad 3. Det førte til biopsi og deretter konisering før jeg ble erklært frisk. Jeg har ikke hatt problemer etter jeg ble konisert så det er fint. Mange år før jeg møtte han hadde jeg diverse plager i noen måneder før jeg dro til lege og fikk påvist nyrebekkenbetennelse. Det er det jeg har hatt av sykdom de siste 10 årene. 

Nå er symptomene ganske sterke på det jeg sliter med som fører til veldig lite energi og at jeg har veldig vektnedgang uten å prøve. Legene sier at det virker som om kroppen ikke tar opp næring, så noe er galt, men vi vet ikke hva ennå. 

Jeg søker vel litt forståelse ifra samboer og godkjenning på at jeg legger meg tidlig og hviler litt mer på dagtid. Hvordan få til det?

Anonymkode: 8ae47...a41

[SPOCA]

Dere må ta en skikkelig prat, og så må samboeren din skjerpe seg. Det er lov å bli syk og ha vondt, det gjør deg ikke til lat.

[kraftwerk]

Dere må prate sammen, og kommunisere bedre. Han må skjerpe seg, du er ikke lat selvom du må legge deg tidligere - har vondt og er syk. Så dårlig gjort. Dette bunner garantert i noe dypere i han selv, selvbilde kanskje. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har vært syk lenge uten at jeg vet hvorfor og er endelig til utredning. Legene tar symptomene på alvor og det er ganske intensivt med utredning nå. 

Samboer har nulltoleranse for å late seg, som han kaller det. Jeg tar mange pauser i løpet av dagen når jeg driver med ting, men får alltid gjort det jeg skal selv om det tar lengre tid enn før. Jeg følger opp huset, jobb og barna som før, men sliter endel gjennom dagen. 

Det er ikke ofte jeg er syk eller lat eller hva man skal kalle det. Når jeg først går til legen for symptomer på noe så er det alltid noe svar å få. Sist jeg var jevnlig til utredning for noe så viste det seg at sterke blødninger, vondt å ha sex, vond mens og uregelmessige blødninger var cellegrad 3. Det førte til biopsi og deretter konisering før jeg ble erklært frisk. Jeg har ikke hatt problemer etter jeg ble konisert så det er fint. Mange år før jeg møtte han hadde jeg diverse plager i noen måneder før jeg dro til lege og fikk påvist nyrebekkenbetennelse. Det er det jeg har hatt av sykdom de siste 10 årene. 

Nå er symptomene ganske sterke på det jeg sliter med som fører til veldig lite energi og at jeg har veldig vektnedgang uten å prøve. Legene sier at det virker som om kroppen ikke tar opp næring, så noe er galt, men vi vet ikke hva ennå. 

Jeg søker vel litt forståelse ifra samboer og godkjenning på at jeg legger meg tidlig og hviler litt mer på dagtid. Hvordan få til det?

Anonymkode: 8ae47...a41

Det høres ut som om du er ufør?

Anonymkode: 158a4...f64

[Daria]

At han har nulltoleranse for å "late seg" og du føler du trenger hans godkjennelse for å hvile deg og legge deg tidlig(?!) høres ugreit ut helt uavhengig av helsen din. Det er det da ikke opp til ham å bestemme uansett, særlig ikke når du likevel får gjort det du skal. 

Endret 23. juli 2022 av Daria

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare svart ham skarpt tilbake at jeg er syk. Han er ikke er barn som må ha ting inn med teskje.

Anonymkode: c53a5...cbc

[AnonymBruker]

Fortell ham at legen har sagt du skal ta pauser  

Anonymkode: 2ddb6...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har vært syk lenge uten at jeg vet hvorfor og er endelig til utredning. Legene tar symptomene på alvor og det er ganske intensivt med utredning nå. 

Samboer har nulltoleranse for å late seg, som han kaller det. Jeg tar mange pauser i løpet av dagen når jeg driver med ting, men får alltid gjort det jeg skal selv om det tar lengre tid enn før. Jeg følger opp huset, jobb og barna som før, men sliter endel gjennom dagen. 

Det er ikke ofte jeg er syk eller lat eller hva man skal kalle det. Når jeg først går til legen for symptomer på noe så er det alltid noe svar å få. Sist jeg var jevnlig til utredning for noe så viste det seg at sterke blødninger, vondt å ha sex, vond mens og uregelmessige blødninger var cellegrad 3. Det førte til biopsi og deretter konisering før jeg ble erklært frisk. Jeg har ikke hatt problemer etter jeg ble konisert så det er fint. Mange år før jeg møtte han hadde jeg diverse plager i noen måneder før jeg dro til lege og fikk påvist nyrebekkenbetennelse. Det er det jeg har hatt av sykdom de siste 10 årene. 

Nå er symptomene ganske sterke på det jeg sliter med som fører til veldig lite energi og at jeg har veldig vektnedgang uten å prøve. Legene sier at det virker som om kroppen ikke tar opp næring, så noe er galt, men vi vet ikke hva ennå. 

Jeg søker vel litt forståelse ifra samboer og godkjenning på at jeg legger meg tidlig og hviler litt mer på dagtid. Hvordan få til det?

Anonymkode: 8ae47...a41

Nyrebekkenbetennelse går man ikke med i måneder, bare sånn til info.

Han er vel drittlei av at det alltid er «noe», lei av å ta hensyn, lei av å høre på klaging. Det er forferdelig slitsomt å være sammen med folk med kronisk sykdom eller udefinerbare tilstander.

Anonymkode: c0000...30b

[AnonymBruker]

https://www.statsforvalteren.no/nb/portal/Folk-og-samfunn/separasjon-og-skilsmisse/

Anonymkode: 9eabe...bb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har vært syk lenge uten at jeg vet hvorfor og er endelig til utredning. Legene tar symptomene på alvor og det er ganske intensivt med utredning nå. 

Samboer har nulltoleranse for å late seg, som han kaller det. Jeg tar mange pauser i løpet av dagen når jeg driver med ting, men får alltid gjort det jeg skal selv om det tar lengre tid enn før. Jeg følger opp huset, jobb og barna som før, men sliter endel gjennom dagen. 

Det er ikke ofte jeg er syk eller lat eller hva man skal kalle det. Når jeg først går til legen for symptomer på noe så er det alltid noe svar å få. Sist jeg var jevnlig til utredning for noe så viste det seg at sterke blødninger, vondt å ha sex, vond mens og uregelmessige blødninger var cellegrad 3. Det førte til biopsi og deretter konisering før jeg ble erklært frisk. Jeg har ikke hatt problemer etter jeg ble konisert så det er fint. Mange år før jeg møtte han hadde jeg diverse plager i noen måneder før jeg dro til lege og fikk påvist nyrebekkenbetennelse. Det er det jeg har hatt av sykdom de siste 10 årene. 

Nå er symptomene ganske sterke på det jeg sliter med som fører til veldig lite energi og at jeg har veldig vektnedgang uten å prøve. Legene sier at det virker som om kroppen ikke tar opp næring, så noe er galt, men vi vet ikke hva ennå. 

Jeg søker vel litt forståelse ifra samboer og godkjenning på at jeg legger meg tidlig og hviler litt mer på dagtid. Hvordan få til det?

Anonymkode: 8ae47...a41

Forklar han at hvis du ikke lytter til kroppen din nå, så vil det bare bli verre. 

Hvis han har et så sterkt behov for å gjøre noe hele tiden, så får han bare gjøre ting hele tiden da. Men det skal ikke gå utover deg! Spør han om hvorfor det plager han at DU slapper av..🤔 Det er bare bra at du tar ansvar for egen helse, og ikke pusher deg for mye nå. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for❤️ Og han burde virkelig respektere at det er det som er best for deg, akkurat nå.

Skjønner godt at det er tungt for deg, når du opplever at han ikke støtter deg nå❤️ 

 

Anonymkode: b28fd...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nyrebekkenbetennelse går man ikke med i måneder, bare sånn til info.

Han er vel drittlei av at det alltid er «noe», lei av å ta hensyn, lei av å høre på klaging. Det er forferdelig slitsomt å være sammen med folk med kronisk sykdom eller udefinerbare tilstander.

Anonymkode: c0000...30b

Hun skriver at hun følger opp jobben, barn og hus, som før. Høres ikke ut som at hun gjør mye. 

Det kan selvfølgelig bli tappende med mye klaging osv. - men da må man kommunisere og sette grenser. 
 

Og nå vet du ingenting om hvordan det er for ts og mannen heller, og om ts i det hele tatt klager noe særlig.

Problemstillingen er at mannen ikke liker at ts «later seg». 

Anonymkode: b28fd...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun skriver at hun følger opp jobben, barn og hus, som før. Høres ikke ut som at hun gjør mye. 

Det kan selvfølgelig bli tappende med mye klaging osv. - men da må man kommunisere og sette grenser. 
 

Og nå vet du ingenting om hvordan det er for ts og mannen heller, og om ts i det hele tatt klager noe særlig.

Problemstillingen er at mannen ikke liker at ts «later seg». 

Anonymkode: b28fd...fe9

Høres ut som at hun fortsatt gjør mye* Skulle det egentlig stå!😅
 

 

Anonymkode: b28fd...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Han er vel drittlei av at det alltid er «noe», lei av å ta hensyn, lei av å høre på klaging. Det er forferdelig slitsomt å være sammen med folk med kronisk sykdom eller udefinerbare tilstander.

Anonymkode: c0000...30b

Er du seriøs nå? Ts er til utredning pga reelle symptomer og din respons er at sykdom er stress? 

Anonymkode: 2ddb6...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er du seriøs nå? Ts er til utredning pga reelle symptomer og din respons er at sykdom er stress? 

Anonymkode: 2ddb6...150

Ja, sykdom er stress for en partner. Pårørende blir svært ofte glemt. Det er ofte minst like tøft å være pårørende som kronisk syk. 

Anonymkode: c0000...30b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres ut som om du er ufør?

Anonymkode: 158a4...f64

Nei, absolutt ikke. Jeg jobber 100% og har utbetalt 36k i mnd. Jeg har alltid jobbet, før jeg fikk barn hadde jeg gjerne en dagjobb og en deltid på kveldstid. Jeg er sjeldent borte fra jobb, bruker ikke opp egenmelding per år eller noe. Om jeg er syk så er jeg likevel på jobb, om jeg er forkjølet så dropper jeg bare felles lunsj. Jeg jobber alene så det går ikke utover noen om formen ikke henger helt med. 

Anonymkode: 8ae47...a41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nyrebekkenbetennelse går man ikke med i måneder, bare sånn til info.

Han er vel drittlei av at det alltid er «noe», lei av å ta hensyn, lei av å høre på klaging. Det er forferdelig slitsomt å være sammen med folk med kronisk sykdom eller udefinerbare tilstander.

Anonymkode: c0000...30b

De kalte det betennelse i nyrene eller på vei opp til nyrene. Det føltes som en uvi med en gang så jeg drakk tranebærjuice ganske lenge før å prøve å slippe legesjekk. 

Anonymkode: 8ae47...a41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nyrebekkenbetennelse går man ikke med i måneder, bare sånn til info.

Han er vel drittlei av at det alltid er «noe», lei av å ta hensyn, lei av å høre på klaging. Det er forferdelig slitsomt å være sammen med folk med kronisk sykdom eller udefinerbare tilstander.

Anonymkode: c0000...30b

Udefinerbare tilstander? Det var jo en diagnose på det. 

Du er sikkert et kupp å være sammen med. Sikkert empati herifra og til himmelen 🚩

Anonymkode: c84a7...f33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nyrebekkenbetennelse går man ikke med i måneder, bare sånn til info.

Han er vel drittlei av at det alltid er «noe», lei av å ta hensyn, lei av å høre på klaging. Det er forferdelig slitsomt å være sammen med folk med kronisk sykdom eller udefinerbare tilstander.

Anonymkode: c0000...30b

Nå pleier aldri jeg å si noe om hvordan jeg føler meg og er igrunn sjeldent syk eller dårlig. Det er 1.5 år siden koniseringen. Ja, det har vært forkjølelser siden den gang, men jeg tar ikke fraværsdag og jeg følger opp alt hjemme uansett. 

Anonymkode: 8ae47...a41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, sykdom er stress for en partner. Pårørende blir svært ofte glemt. Det er ofte minst like tøft å være pårørende som kronisk syk. 

Anonymkode: c0000...30b

Sykdom er hardt for alle involverte, men unødvendig hardt for den syke om den pårørende oppfører seg som om sykdom er noe annet enn en FELLES fiende. 

Anonymkode: 2ddb6...150

[Daria]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, absolutt ikke. Jeg jobber 100% og har utbetalt 36k i mnd. Jeg har alltid jobbet, før jeg fikk barn hadde jeg gjerne en dagjobb og en deltid på kveldstid. Jeg er sjeldent borte fra jobb, bruker ikke opp egenmelding per år eller noe. Om jeg er syk så er jeg likevel på jobb, om jeg er forkjølet så dropper jeg bare felles lunsj. Jeg jobber alene så det går ikke utover noen om formen ikke henger helt med. 

Anonymkode: 8ae47...a41

Det høres jo litt ut som om både du og mannen egentlig synes sykdom er en svakhet man burde skamme seg over? Å være frisk handler ikke om karakterstyrke, men om flaks og tilfeldigheter, og å tvinge seg til å gjøre mer enn man har helse til gjør bare vondt verre. Første steg på veien for at han skal ta sykdommen og formen din på alvor og se på det som noe mer enn latskap og svakhet er jo at du gjør det selv.