Hvordan tok du opp at du ville skilles?

[AnonymBruker]

Jeg tror ekteskapet mitt er over, og det gjør meg veldig vondt. Jeg er veldig glad i mannen min, men det er ikke den kjærlighetsrelasjonen det burde være. Jeg ser mer på ham som en veldig god venn. Vi har nesten aldri sex, og samlivet vårt er mer som romkamerater enn ektepar. Jeg savner å bli begjært, ha mindblowing sex, føle kjærlighet og nærhet, og generelt det å elske noen på en kjærestemåte. Jeg vet ikke om vi noen gang kommer tilbake til det punktet, og jeg tror ikke det er noe håp om å redde dette lenger. Jeg fantaserer om andre menn hele tiden (men har aldri vært utro), og jeg er misunnelig på forholdene til de rundt meg, da de virker livlige og full av kjærlighet. Mitt har føltes dødt i flere måneder, kanskje til og med år. Jeg husker ikke lenger. 

Jeg vet ikke om mannen har tenkt i de samme baner som meg, og jeg ønsker ikke å såre ham. Som kanskje er en av grunnene til at jeg har blitt så lenge som jeg har. Vi har ingen barn, men vi har en hund, og jeg vet han er veldig glad i den, men hunden er min på papiret, og jeg kommer til å ta ham med meg om jeg går. Men jeg har ikke lyst å utsette mannen for den smerten å bli fratatt hunden sin. Samtidig er det jeg som har betalt for ham, tatt alle veterinærregninger, og som ordner lekestunder og lange turer. Mannen må nesten tvinges til å gå turer lenger enn 15 minutter. Så jeg føler virkelig at jeg har mer "rett" på hunden enn ham. 

Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal ta dette opp med ham. Jeg vet jeg kommer til å såre ham, særlig om jeg bestemmer meg for å flytte og ta med meg hunden. Jeg har tenkt på dette i flere måneder, men har ikke gjort noe med det enda, fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal gå frem. Dette har ført til elendig sinnsstemning for meg, og jeg er trist veldig mye av tiden. 

Anonymkode: 59602...64a

[AnonymBruker]

Jeg fikk en mail fra mannen min om at han ville skilles. Vi hadde vært ilag i 24 år.😌

Anonymkode: d6033...11c

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig innlegget ditt ble litt rart på grunn av fokuset på hunden. Du har mer rett på hunden skriver du, men personlig hadde jeg ikke hatt fokus på å beholde hunden i din situasjon, med mindre du ikke klarer å leve uten den. Du nevner absolutt ingenting om dine følelser for hunden, så om mannen min var mer knyttet til hunden enn meg ville jeg antagelig gitt ham hunden, for å ikke gjøre det at jeg ville skilles verre enn absolutt nødvendig. Om den kunne være en trøst for ham i situasjonen ville jeg ansett det som en bra ting. Ikke hatt fokus på "rett til". 

Jeg har aldri skilt meg, men vært gjennom samlivsbrudd. Det var jeg som ville gå, så jeg prøvde å gjøre det så skånsomt som mulig. Min eks fikk det meste av møbler for eksempel, selv om kjøpt av meg, fordi han hadde dårligere økonomi enn meg, og så han skulle slippe å både miste meg og å sitte i en leilighet uten møbler. 

Hva man har rett til og hva som er rett er ikke nødvendigvis det samme. Det beste er stort sett å være såpass grei under et samlivsbrudd at sorgen over bruddet er hva den andre må gjennom, men slippe bitterhet og sorg over annet i tillegg. 

Forøvrig sa jeg det rett ut. Det er ingen greie måter å si slikt på. 

Anonymkode: 7737f...f14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg fikk en mail fra mannen min om at han ville skilles. Vi hadde vært ilag i 24 år.😌

Anonymkode: d6033...11c

Uff, det var dårlig gjort! Vi har vært sammen i 7 år, gift i 4. Jeg kommer til å ta det opp ansikt til ansikt, men jeg vet ikke hvordan. Det er heller ingen andre jeg føler jeg kan snakke med om dette, så jeg føler meg så enormt alene. Akkurat nå sitter jeg og sliter litt med å puste, samt at jeg er svimmel og susete. Vet bare ikke hvordan jeg skal gå frem.

Anonymkode: 59602...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes egentlig innlegget ditt ble litt rart på grunn av fokuset på hunden. Du har mer rett på hunden skriver du, men personlig hadde jeg ikke hatt fokus på å beholde hunden i din situasjon, med mindre du ikke klarer å leve uten den. Du nevner absolutt ingenting om dine følelser for hunden, så om mannen min var mer knyttet til hunden enn meg ville jeg antagelig gitt ham hunden, for å ikke gjøre det at jeg ville skilles verre enn absolutt nødvendig. Om den kunne være en trøst for ham i situasjonen ville jeg ansett det som en bra ting. Ikke hatt fokus på "rett til". 

Jeg har aldri skilt meg, men vært gjennom samlivsbrudd. Det var jeg som ville gå, så jeg prøvde å gjøre det så skånsomt som mulig. Min eks fikk det meste av møbler for eksempel, selv om kjøpt av meg, fordi han hadde dårligere økonomi enn meg, og så han skulle slippe å både miste meg og å sitte i en leilighet uten møbler. 

Hva man har rett til og hva som er rett er ikke nødvendigvis det samme. Det beste er stort sett å være såpass grei under et samlivsbrudd at sorgen over bruddet er hva den andre må gjennom, men slippe bitterhet og sorg over annet i tillegg. 

Forøvrig sa jeg det rett ut. Det er ingen greie måter å si slikt på. 

Anonymkode: 7737f...f14

Jeg skriver litt dårlig rett og slett fordi jeg er kjempestressa, susete og dårlig med tanke på hele situasjonen. Beklager det. 

Jeg elsker hunden min, og det er derfor jeg vil beholde ham. Hunden min betyr alt for meg, har vært der for meg når jeg har vært alene på kvelden og grått fordi jeg vet hva som er nødt til å skje, og han er absolutt en av grunnene til at jeg fremdeles sitter her. Jeg elsker å gå turer med ham og leke med ham, og han gir meg livsglede. Og jeg kommer til å ta ham med meg når jeg en gang drar. Men jeg vet det kommer til å såre mannen veldig, og det er derfor jeg tok det med i innlegget. 

Når det gjelder møbler, tror jeg at jeg kommer til å la mesteparten bli igjen, og bare ta med meg et par greier som jeg har fått av mine foreldre, kjøpt for bursdagspenger og lignende, samt en del kjøkkenutstyr jeg hadde med meg inn i ekteskapet. Mannen kan få resten om han vil ha det, eller vi kan selge det og dele pengene. Opp til ham, føler jeg. 

Anonymkode: 59602...64a

[Fremmed fugl]

Jeg hadde bestemt meg at neste gang jeg oppdaget at hun fortsatt drev på med sin elsker, skulle jeg ikke som tidligere tilgi henne når hun begynte gråtte å snakke om hvor viktig vårt ekteskap var, men at jeg måtte sikre meg selv videre.

Så fortalte henne at jeg kom å søke separasjon, at besluttet var endelig, neste gang jeg oppdaget at fortsatt drev på med sin elsker.

[AnonymBruker]

Forholdet har føltes dødt i noen måneder? Har du prøvd å snakke med ham, eller prøvd parterapi? Vet han noe som helst om at du savner noe?

Anonymkode: ddc3e...286

[AnonymBruker]

Du kan si at dere må prate sammen, så setter du deg ned med ham og sier mye av det du skriver i HI: At det kjennes ut som om dere er romkamerater, venner, at dere ikke har sex lenger, at du ønsker deg kjærlighet og lidenskap i livet ditt og at har mistet troen på at dere to kan fikses. At du ønsker å skille deg.

Anonymkode: f05c1...ccc

[AnonymBruker]

Du elsker hunden mer en din mann, og når forelskelsen er over så blir hunden å sjjå som din beste venn, og du finner trøsten  i han.  Du skriver ikkje noe om hvor lenge dere har vert saman, og om dere m.a. har egen bolig.  At dere ikkje har barn gjør selvsagt eit samlivbrudd lamgt  mindre komplisert.  Før du tar det endelige skrittet  å foreslå skilsmisse bør du ha en "plan".  Hvem skal beholde  boligen, hytta , bilen, og alt dere har av felleseige m.m 

Anonymkode: 1c235...a9f

[AnonymBruker]

Høres ut som 7 års krisa! Det går over! 

Du bør bli en mer stayer enn dette. 

Anonymkode: 5631a...42c

[AnonymBruker]

Sikkert ikke det du vil høre, men det kan høres ut som du gir opp for lett. En situasjon som din ville jeg kappet av meg høyrearmen for å få. Ikke tro gresset er grønnere på andre siden; man ender fort opp med å bli skuffet.

Anonymkode: f21d9...e4e

[AnonymBruker]

Først og fremst så vil jeg bare si at dette er alle ting som kommer og går i baner. 
Vi har vært sammen i 9 år, gift i 2 år. Har et barn sammen, tre hunder og to katter. 

Vi har skullet gå fra hverandre 3 ganger disse 9 årene. Sist gang for bare noen måneder siden. De sier det inntrer kriser ved 2/3 år, 5 år og 7 år. Vi har hatt det ved hver av dem! 
Noen uker senere har følelsene lagt seg, og vi elsker hverandres selskap - i stillhet eller i pratsomhet. Vi kan gå 1-2 mnd uten sex, og vi kan ha sex 4-5 ganger i uken. 

Først nå etter 9 år innser vi at disse periodene som kommer og går er helt normalt å føle på, men at å stå i dem og erkjenne dem for hva de er - nettopp dårlige perioder - hjelper mye. Okey, så er du mer en kompis for øyeblikket enn du er mannen min og en kjæreste - men jeg vet hva vi har og hva som kommer så denne perioden skal få fare forbi. Vi og fantaserer om andre, gjerne i de dårlige periodene fordi gresset kan virke grønnere. 
 

Hvorfor gi seg så lett? Dette er en mann du egentlig elsker - som du har tilbrakt 7 år med. Forventer du mindblowing sex og ekstreme kjærlighetsbudskap - undrer jeg om du gir og legger opp til det selv også? 
Hva tror du vil være på den andre siden av en skilsmisse?

Sånn hvis du har helt klart bestemt deg så må du jo bare si det - at du vil skilles, og at du vil ta med deg hunden fordi du har lagt mest penger i den så hva dere føler overfor den har ikke så mye å si. Det er jo bare en hund virker det som :’) 

Anonymkode: 7914a...bdb

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i 11 år. Det har til tider vært beintøft. Jeg har i perioder ikke hatt særlig følelser eller mye negative følelser. Jeg har flere ganger vært klar for å dra. 

Men vi har kjempet oss igjennom det. Parterapi, forståelse, respekt etc. Så lenge begge vil kjempe kan det gå. 

Nå er vi nyforelsket igjen. Lidenskapelig forhold. Det går i bølgedal og jeg forstår så godt den følelsen du sitter med. Men med neste mann vil dette dabbe ut igjen, med mindre begge jobber for det. 

Man må ut av komforsonen. Utforske. Se partneren sitt i ett nytt lys. Lære å kjenne  osv. Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke gitt opp helt enda. 

Anonymkode: 8361d...cc3

[AnonymBruker]

Takk for mange svar! Jeg føler jo selv at jeg har kjempet på ganske lenge, men jeg har kanskje ikke det likevel? Jeg har også selvsagt snakket med mannen om dette tidligere, og ting bedret seg en liten periode, før de døde igjen. Jeg er sliten av å prøve å holde forholdet i livet alene, mannen virker så utrolig lite interessert. Jeg har også luftet tankene mine til en god venninne tidligere, og hun mener jeg nevnte dette første gang for rundt halvannet år siden (det var før hun ble gravid, og barnet hennes er nå 9 måneder). Og jeg vet jeg hadde tenkt på det en god stund før jeg nevnte det til henne, siden hun på det tidspunktet var en ganske ny venninne. Dermet har jeg jo gått og tenkt på at jeg ikke er heøt fornøyd i forholdet i nesten to år.

Jeg har som sagt prøvd å ta det opp med mannen tidligere, flere ganger til og med, og sagt at jeg gjerne vil at vi skal gjøre mer kjærestegreier sammen, men han tar aldri initiativ til noe av det, som om vi skal finne på noe, er det jeg som må planlegge det/foreslå det. Han vil helst bruke all sin våkne tid på å spille, virker det som. 

Angående hvorfor jeg nevnte hunden i første innlegg, var det mest fordi han er det eneste av virkelig verdi vi har sammen, utenom en bil. Vi eier hverken hus eller noe annet, så hunden er liksom den ene "fordelingssaken" vi har. 

Når det gjelder (mangel på) sex, har vi sex kanskje en håndfull ganger på et år. Og sånn har det vært siden like etter vi giftet oss. Jeg prøver å ta mer initiativ, men på grunn at helt motsatt døgnrytme pga jobb (en jobber turnus, en annen bare nattevakter), så er det ikke ofte det når frem. Og akkurat nå har vi helt sluttet å prøve, begge to, og i steden kjører vi runder for oss selv. 

Jeg begynner også å bli voksen nok til at om jeg skal ha barn, må jeg sette i gang snart, og det å få barn med mannen slik situasjonen er nå, er en særdeles dårlig idé. Samtidig bør jeg heller ikke vente for lenge, enten jeg velger å bli eller gå, da jeg nærmer meg 35 med stormskritt. Og det er jo ikke bare å gå ut og finne seg en ny mann heller. Det kan jo ta lang tid, om det i det hele tatt skjer. Jeg har heller ikke helt klart å "godta" ideen om å aldri få barn, men slik som ting ser ut i dag, er det det som kommer til å bli realiteten, og det gjør meg ganske trist. Jeg føler meg egentlig ganske ulykkelig i forholdet, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker å ha det sånn her. Hadde det ikke vært for at vi er gift, hadde jeg nok gått for lenge siden.  

Jeg bare er så fortvilet og føler meg virkelig alene.

Anonymkode: 59602...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for mange svar! Jeg føler jo selv at jeg har kjempet på ganske lenge, men jeg har kanskje ikke det likevel? Jeg har også selvsagt snakket med mannen om dette tidligere, og ting bedret seg en liten periode, før de døde igjen. Jeg er sliten av å prøve å holde forholdet i livet alene, mannen virker så utrolig lite interessert. Jeg har også luftet tankene mine til en god venninne tidligere, og hun mener jeg nevnte dette første gang for rundt halvannet år siden (det var før hun ble gravid, og barnet hennes er nå 9 måneder). Og jeg vet jeg hadde tenkt på det en god stund før jeg nevnte det til henne, siden hun på det tidspunktet var en ganske ny venninne. Dermet har jeg jo gått og tenkt på at jeg ikke er heøt fornøyd i forholdet i nesten to år.

Jeg har som sagt prøvd å ta det opp med mannen tidligere, flere ganger til og med, og sagt at jeg gjerne vil at vi skal gjøre mer kjærestegreier sammen, men han tar aldri initiativ til noe av det, som om vi skal finne på noe, er det jeg som må planlegge det/foreslå det. Han vil helst bruke all sin våkne tid på å spille, virker det som. 

Angående hvorfor jeg nevnte hunden i første innlegg, var det mest fordi han er det eneste av virkelig verdi vi har sammen, utenom en bil. Vi eier hverken hus eller noe annet, så hunden er liksom den ene "fordelingssaken" vi har. 

Når det gjelder (mangel på) sex, har vi sex kanskje en håndfull ganger på et år. Og sånn har det vært siden like etter vi giftet oss. Jeg prøver å ta mer initiativ, men på grunn at helt motsatt døgnrytme pga jobb (en jobber turnus, en annen bare nattevakter), så er det ikke ofte det når frem. Og akkurat nå har vi helt sluttet å prøve, begge to, og i steden kjører vi runder for oss selv. 

Jeg begynner også å bli voksen nok til at om jeg skal ha barn, må jeg sette i gang snart, og det å få barn med mannen slik situasjonen er nå, er en særdeles dårlig idé. Samtidig bør jeg heller ikke vente for lenge, enten jeg velger å bli eller gå, da jeg nærmer meg 35 med stormskritt. Og det er jo ikke bare å gå ut og finne seg en ny mann heller. Det kan jo ta lang tid, om det i det hele tatt skjer. Jeg har heller ikke helt klart å "godta" ideen om å aldri få barn, men slik som ting ser ut i dag, er det det som kommer til å bli realiteten, og det gjør meg ganske trist. Jeg føler meg egentlig ganske ulykkelig i forholdet, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker å ha det sånn her. Hadde det ikke vært for at vi er gift, hadde jeg nok gått for lenge siden.  

Jeg bare er så fortvilet og føler meg virkelig alene.

Anonymkode: 59602...64a

Det høres ikke bra ut, og om du har prøvd å snakke med ham og det ikke hjelper så forstår jeg godt du vil dra. Du setter deg ned med ham en dag og sier at du ikke er lykkelig og vil skilles. Bare få det ut, det er ingen god måte å si det på. 

Anonymkode: ddc3e...286