ADD hos jenter (i barndommen) hvordan er det?

[AnonymBruker]

Vurderer om datter har ADD. Jeg har ADHD selv og kjenner meg igjen, bortsett fra den hyperaktive delen som hun ikke har. Jeg er sånn som ikke kan sitte stille et sekund. Datter har allerede vært under en lengre utredning tidligere for autisme, hvilket ikke var tilfelle. Hun var veldig liten da, og de var inne på tanken om en diagnose innen ADD/ADHD- men mente hun var for liten den gang til å si noe sikkert. Det kan jo hende at hun er innenfor autisme spekter likevel- men jeg merker ikke så mye til akkurat autistiske trekk- men hva vet jeg. 

Jeg tenker at det nå er på tide med ny utredning innen ADD/ADHD ettersom det har gått et par år siden forrige utredning. 
 

symptomer; problemer med hukommelse, problemer med å orientere seg i fysiske omgivelser (f.eks prøver å presse seg igjennom trang port samtidig som andre, feilberegner tid det tar fra A til B - det samme gjør jeg), drømmer seg mye bort. Ikke så store problemer faglig (lavere trinn barneskole) men har noe utfordring og trenger ekstra oppfølging hjemme. Er generelt treg til å få ting gjort, vanskelig å fokusere og konsentrere seg om en ting. 
 

Så er spørsmålet; I hvilken grad vil en diagnose hjelpe henne? Medisiner vil muligens da være aktuelt, men finnes det andre måter å hjelpe henne? Jeg går ikke på medisiner selv men er bevisst på min egen diagnose og de utfordringer som jeg har med fokus og konsentrasjon. Så jeg overkompenserer mye for å fokusere skikkelig. Det er selvsagt slitsomt til tider, men jeg liker også all energien ADHD gir meg og alt jeg får gjort sålenge jeg kanaliserer det riktig. 
 

Hva er deres erfaringer?
 

 

 

Anonymkode: 1d158...0a2

[AnonymousBruker]

Hei! Jeg er selv ganske ung voksen og fikk diagnosen Asperger som er innenfor autisme-spekteret. Jeg har vært på mange utredninger som barn gjennom barneskolen og u-skolen, men det var ikke før på vg1 jeg ble diagnostisert fordi slike diagnoser, spesielt hos jenter er vanskelig å oppdage. Jeg skulle selv ønske at jeg fikk diagnosen for lenge siden, fordi jeg har hatt veldig mange trøblete og vanskelige år. Jeg sleit spesielt med det sosiale (klarte ikke skaffe meg venner selv om jeg prøvde alt jeg kunne og ville), var alltid "den stille jenta", men også skoleflinke, og var tryggest blant voksne fremfor de på min egen alder. Jeg var liksom "voksen i hodet" som man sier - man kan se på det som noe fint utenfor, men å være den personen er svært sårbart og vanskelig. Jeg reagerer på høye lyder, berøringer, skvetter av så og si alt og blir kalt for en systematiker fordi jeg er helt opphengt i små detaljer, systemer og at alt skal stå riktig (OCD-lignende). Jeg trives også best i eget selskap, men tror dette er mer fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg blant andre OG trives med det - blir bare veldig ubekvem. 

Dette er mine erfaringer, og det er ikke sikkert dette gjelder datteren din, men jeg er veldig glad for at du tar tak i det og ønsker å finne svar - vi gjorde ikke det på samme måte like tidlig.😞