Stressa/friker ut ved akutte situasjoner..

[AnonymBruker]

Jeg er 43, kvinne, gift og har 2 barn. 

Gjennomgått kreftbehandling for 10 år siden, er nå ufør pga sterk kronisk fatigue og alt det medfører  Bl. a akutte situasjoner medfører for meg at jeg ikke klarer å tenke, blir fullstendig satt ut og mestrer ikke situasjonen i det hele tatt, Skikkelig stressa. Selv om det ikke er alvorlig. Høy puls. 

Har 2 barn, hvorav en med autisme, og en blir nå utredet for adhd. 

Pga min kroniske fatigue blir jeg tidvis veldig sliten av nesten ingenting. Når man har barn med særskilte behov i tillegg koster det endel ekstra. Men det flyter greit når ting er i rutine. 

 

Så blir da min syk med halsbetennelse og streptokokker. Høy feber og skikkelig dårlig. 

Og jeg klarer ikke takle det... Et (for meg) jævla styr.. få barna til besteforeldre(dvs de måtte komme å hente, for jeg var så stressa at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på), - slik at jeg kunne få kjørt min mann til legen. 

That's it. Nå er jeg helt ferdig. Det var bare 2 ting, og tankene og hodet tar helt av, og samtidig slår jeg liksom av helt.. 

Lurer på om jeg også kanskje har adhd, ettersom alt tar helt av i uventa akutte situasjoner som dette her.. 

 

Dessuten fikser jeg så utrolig dårlig når min mann  er vanlig syk også... mest ikke lyst å sitte ved siden av, eller klemme/stryke/gi en trøstekos eller sove i samme seng.. Men det er kanskje en annen diskusjon.. 🙄

Anonymkode: c4b7a...820

[Gjest Dustete]

.

Endret 6. august 2022 av Dustete

[AnonymBruker]

Ok. Takk for at du delte.

Anonymkode: ded6e...7a9

[AnonymBruker]

Det høres slitsomt ut!

Du beskriver ikke noen akutt situasjon så vidt jeg ser, det hastet vel ikke plutselig med å få barna til besteforeldrene? Mente du at mannen var ute for et uhell og det var derfor du måtte raskt ordne med barna og kjøre ham til legen, eller mener du en litt stressende/unormal situasjon, ikke akutt?

Å ikke synes at det er gøy å klemme/stryke/gi trøstekoser/sove i samme seng med en syk person er fullt forståelig, det høres ikke så unormalt ut. Det er dritkjedelig å sitte å stryke og kose på en syk person, og om de hoster og snufser og stønner er det ikke noe behagelig å ligge i senga med de heller. Vi sover alltid separat om en er syk. Mannen min klarer seg fint uten noe kos og stryk annet enn 2 sek når jeg gir han noe mat osv når han er syk, og jeg vil helst ikke bli tatt på når jeg er snørrete og fæl 😅

Anonymkode: ef106...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det høres slitsomt ut!

Du beskriver ikke noen akutt situasjon så vidt jeg ser, det hastet vel ikke plutselig med å få barna til besteforeldrene? Mente du at mannen var ute for et uhell og det var derfor du måtte raskt ordne med barna og kjøre ham til legen, eller mener du en litt stressende/unormal situasjon, ikke akutt?
 

Helt riktig. Det er dette stresset. Jeg havner helt bakpå. For meg er dette en “akuttfølelse", hvis det kan beskrives sånn

Jeg kan takle sykdom hos barna. Da koser og trøster jeg og er skikkelig hønemor. 

Så fort det blir noe mer, som at de må på legevakt, om de har brekt en lillefinger, eller fått øyebetennelse... da blir det for mye  for meg. Da må min mann ta det. (Han er by the way en veldig rolig, snusfornuftig, klok, snill, omtenksom og avslappa fyr.)

Jeg lurer på om det kan ha sammenheng med min plutselige og hastige avgang til sykehus når jeg fikk kreft. Alt skjedde på noen få timer. Jeg hadde fått mitt første barn 2 dager før, og lå fremdeles på barsel. Uvitende om denne beskjeden. Lå der og gledet meg til å komme hjem.. plutselig ble jeg kastet ut i et helvete

Den dag i idag hater jeg sykehus og den ekle lukta det har. Det trigger noe i meg. Med en gang jeg kommer inn blir jeg nervøs og kvalm og vil bare gråte.. Det kan man jo ikke når man har med seg barn, liksom.. 🙄 Same goes for om jeg/vi  skal til legen også.. 

Derfor har min mann tatt den biten. 

Men når _han_er syk... omg, 😅 Stønner og peser, klager og syter, krisemaksimerer og you name it. Jeg takler det ikke😅 Mest ikke lyst til å snakke og oppmuntre den klaginga.. 

Jeg vet jeg burde være mer varm og omsorgsfull i de situasjonene, men jeg kringer  bare.. 

Kan det ha noe å gjøre med at når han, - som er et stødig anker i livet mitt (som har vært veldig kaotisk til tider), blir syk, så blir jeg så usikker og redd når jeg må styre skuta i disse situasjonene. Jeg mener.. jeg føler jeg har null kontroll på hva jeg skal gjøre og si.. 

Freakshow, I know 😄

 

Anonymkode: c4b7a...820

[AnonymBruker]

Dustete skrev (7 timer siden):

Er mannen din narsissist og misshandler deg psykisk? Er nok der det ligger.

Hvis ikke så vil nok terapi hjelpe da dette er psykisk, du blir overloadet med saker å gjøre og bare "shut down" som er en traume respons.

Åh, nei😊 

Han er den mest uselviske mannen jeg vet om. Rolig og avslappa

Stiller opp for oss dag ut og dag inn. 

Muntrer oss opp og klarer alltid å  se det humoristiske i enhver situasjon. 

Anonymkode: c4b7a...820

[Mezzosoprena]

Dustete skrev (12 timer siden):

Er mannen din narsissist og misshandler deg psykisk? Er nok der det ligger.

Hvis ikke så vil nok terapi hjelpe da dette er psykisk, du blir overloadet med saker å gjøre og bare "shut down" som er en traume respons.

Hvordan i all verden klarte du å snu dette innlegget til å handle om dette...

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Helt riktig. Det er dette stresset. Jeg havner helt bakpå. For meg er dette en “akuttfølelse", hvis det kan beskrives sånn

Jeg kan takle sykdom hos barna. Da koser og trøster jeg og er skikkelig hønemor. 

Så fort det blir noe mer, som at de må på legevakt, om de har brekt en lillefinger, eller fått øyebetennelse... da blir det for mye  for meg. Da må min mann ta det. (Han er by the way en veldig rolig, snusfornuftig, klok, snill, omtenksom og avslappa fyr.)

Jeg lurer på om det kan ha sammenheng med min plutselige og hastige avgang til sykehus når jeg fikk kreft. Alt skjedde på noen få timer. Jeg hadde fått mitt første barn 2 dager før, og lå fremdeles på barsel. Uvitende om denne beskjeden. Lå der og gledet meg til å komme hjem.. plutselig ble jeg kastet ut i et helvete

Den dag i idag hater jeg sykehus og den ekle lukta det har. Det trigger noe i meg. Med en gang jeg kommer inn blir jeg nervøs og kvalm og vil bare gråte.. Det kan man jo ikke når man har med seg barn, liksom.. 🙄 Same goes for om jeg/vi  skal til legen også.. 

Derfor har min mann tatt den biten. 

Men når _han_er syk... omg, 😅 Stønner og peser, klager og syter, krisemaksimerer og you name it. Jeg takler det ikke😅 Mest ikke lyst til å snakke og oppmuntre den klaginga.. 

Jeg vet jeg burde være mer varm og omsorgsfull i de situasjonene, men jeg kringer  bare.. 

Kan det ha noe å gjøre med at når han, - som er et stødig anker i livet mitt (som har vært veldig kaotisk til tider), blir syk, så blir jeg så usikker og redd når jeg må styre skuta i disse situasjonene. Jeg mener.. jeg føler jeg har null kontroll på hva jeg skal gjøre og si.. 

Freakshow, I know 😄

 

Anonymkode: c4b7a...820

Jeg synes ikke at det er urimelig at han tar seg av eventuelle sykehusbesøk etter det du har vært gjennom. Hvis jeg var deg ville jeg kontaktet en psykolog, som kan hjelpe deg med angsten du føler når han ikke er der. Du må øve på å styre skuta selv innimellom, men slik du har beskrevet mannen din, tror jeg han vil støtte deg og jeg tror han forstår deg bedre enn noen av oss her, om du får til å formidle til han hva du trenger for å føle deg trygg når han er borte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er 43, kvinne, gift og har 2 barn. 

Gjennomgått kreftbehandling for 10 år siden, er nå ufør pga sterk kronisk fatigue og alt det medfører  Bl. a akutte situasjoner medfører for meg at jeg ikke klarer å tenke, blir fullstendig satt ut og mestrer ikke situasjonen i det hele tatt, Skikkelig stressa. Selv om det ikke er alvorlig. Høy puls. 

Har 2 barn, hvorav en med autisme, og en blir nå utredet for adhd. 

Pga min kroniske fatigue blir jeg tidvis veldig sliten av nesten ingenting. Når man har barn med særskilte behov i tillegg koster det endel ekstra. Men det flyter greit når ting er i rutine. 

 

Så blir da min syk med halsbetennelse og streptokokker. Høy feber og skikkelig dårlig. 

Og jeg klarer ikke takle det... Et (for meg) jævla styr.. få barna til besteforeldre(dvs de måtte komme å hente, for jeg var så stressa at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på), - slik at jeg kunne få kjørt min mann til legen. 

That's it. Nå er jeg helt ferdig. Det var bare 2 ting, og tankene og hodet tar helt av, og samtidig slår jeg liksom av helt.. 

Lurer på om jeg også kanskje har adhd, ettersom alt tar helt av i uventa akutte situasjoner som dette her.. 

 

Dessuten fikser jeg så utrolig dårlig når min mann  er vanlig syk også... mest ikke lyst å sitte ved siden av, eller klemme/stryke/gi en trøstekos eller sove i samme seng.. Men det er kanskje en annen diskusjon.. 🙄

Anonymkode: c4b7a...820

Kan være du har utviklet en form for angst/fobi eller ptsd etter det du har gjennomgått, du fikk jo livet ditt snudd på hodet pga sykdom og fatigue. Når man har fatigue så blir man svært avhengig av rutine og alt «ekstra» som kommer uplanlagt virker veldig uoverkommelig. Jeg har litt samme følelse som deg ved sykdom innad i familien, stort sett mannen som må ta hovedbyrden ved alt slikt. Tenker jeg har en slags angst for slike situasjoner. Beste rådet er å være åpen om det og at du pga fatigue takler slike situasjoner dårlig,  folk har gjerne større forståelse for sånt, en man tror. Jeg er sikker på at du gjør så godt du kan.

Anonymkode: 82230...ecd

[_popcorn_]

Ryddet for helseskadelig råd, og svar til det. 

_popcorn_, adm

[AnonymBruker]

Du har kanskje en form for katastrofeangst. Du har jo virkelig erfart at livet er skjørt!

Ved tegn til alvorlig fare går du i full beredskap -alle alarmklokkene dine uler. For nervesystemet ditt er dette ren logikk - jeg tror bare du trenger litt hjelp til å avlære og avkoble disse mekanismene som slår inn. 

Anonymkode: b1747...b9e