Redd for å være alene, må sjekke under sengen og sove med lys

[AnonymBruker]

Jada, dere leste riktig. Jeg begynner faktisk å tro det er noe galt med meg, er det flere? Jeg er 22 år, og jeg er veldig husredd. Spesielt synes jeg det er skummelt å være alene, føler meg ikke særlig trygg alene. Jeg er redd det skal være noen i huset eller at noen skal komme i løpet av natten. Jeg er nødt til å se under sengen før jeg legger meg (med unntak dersom jeg sover sammen med noen på samme rom) og jeg er nødt til å ha på lys, med samme unntak som over. Jeg er skvetten, noen ganger jeg er alene hjemme kan jeg ligge å lytte etter om noen er i leiligheten før jeg sover. Jeg låser også døren til rommet mitt, enten jeg er alene eller om de i kollektivet er hjemmet. 
 

setter pris på om dere holder dere saklige for dette er naturlig ikke morsomt, det er faktisk tiltak å skulle legge seg til å sove fordi jeg vet jeg har alle de rutinene som må sjekkes før jeg kan slappe av - selv da er jeg vel egentlig alltid på vakt «tilfelle». Jeg ligger også med dynen over hele ansiktet for å gjemme meg, det har jeg gjort siden jeg var liten - men det vet jeg hvorfor, mamma og pappa kranglet hele oppveksten (og med det mener jeg røff krangling) - det var også vold inkludert, og jeg gjemte meg under hele dynen husker jeg veldig godt enda, jeg var så redd. 
 

jeg tenker stadig over dette, og at det er et problem. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, gjerne kom med noe Feedback/tips/ erfaringer m.m. 

Anonymkode: b660d...a1c

[AnonymBruker]

Er du redd pga det som skjedde da du vokste opp? 

Det er veldig vondt og skremmende å høre på andre som krangler og er voldelige. 

Anonymkode: deaaf...d57

[AnonymBruker]

Bli voksen, herregud.

Anonymkode: bba60...5d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bli voksen, herregud.

Anonymkode: bba60...5d3

jøss, tenker det ligger mer modning og læring av livet i det å kunne reflektere og snakke rundt problemene sine enn å avfeie ekte følelser som du gjør. 
 

Anonymkode: b660d...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er du redd pga det som skjedde da du vokste opp? 

Det er veldig vondt og skremmende å høre på andre som krangler og er voldelige. 

Anonymkode: deaaf...d57

Den tanken har slått meg absolutt, siden jeg aldri fikk ro når jeg skulle legge meg pga de skrek og kjeftet - så har jeg kanskje vendt meg til å være på vakt. Men synes dog det er litt merkelig at jeg har blitt så paranoid som jeg er nå, at jeg er redd for at andre fremmede mennesker skal komme eller ligge under sengen min liksom - det er jo snålt, men også helt upyntet og sant.

Anonymkode: b660d...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

jøss, tenker det ligger mer modning og læring av livet i det å kunne reflektere og snakke rundt problemene sine enn å avfeie ekte følelser som du gjør. 
 

Anonymkode: b660d...a1c

Å sjekke under sengen? Da må man seriøst skjerpe seg.

Anonymkode: bba60...5d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Den tanken har slått meg absolutt, siden jeg aldri fikk ro når jeg skulle legge meg pga de skrek og kjeftet - så har jeg kanskje vendt meg til å være på vakt. Men synes dog det er litt merkelig at jeg har blitt så paranoid som jeg er nå, at jeg er redd for at andre fremmede mennesker skal komme eller ligge under sengen min liksom - det er jo snålt, men også helt upyntet og sant.

Anonymkode: b660d...a1c

Kanskje du er schizofren?

Anonymkode: bba60...5d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje du er schizofren?

Anonymkode: bba60...5d3

Leste om det nå, kan ikke si jeg kjenner meg så veldig igjen egentlig. Men takk uansett!!

Anonymkode: b660d...a1c

[AnonymBruker]

Jeg var husredd da jeg var yngre. Var redd for zombier! Visste selvfølgelig at de ikke fantes, men...skulle aldri sett de filmene! Har aldri vært redd for at det skulle være et annet menneske i huset, kun zombier og noen ganger andre monstre.

Husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg vokste det av meg, var i alle fall stor tenåring 18-19, kanskje eldre enn det. Etter hvert bare stoppet det. Tror jeg trosset frykten en del ganger, gikk ned trappa på natta selv om jeg var redd og sånn.

Anonymkode: 2f6a5...bc7

[AnonymBruker]

Kjøpe deg seng som går helt til gulvet så slipper du tenke på det. 
 

hva med å gå til innkjøp av nattlampe? Slik som går gradvis av men bare er å tappe på så går den på igjen? 
Eksponeringsterapi er nok det eneste som hjelper men du må jo ønske det selv samt ta det i kontrollerte former. Jeg er selv husredd. Når jeg skulle flytte for meg selv (første gang) MÅTTE jeg ta det sommerstid så jeg kunne øve på å lukke døren inn til soverommet (uvane fra barndomshjemmet at jeg alltid sov med døren åpen og lyset på i gangen utenfor) 

 

anbefaler deg å prate med en terapeut om du virkelig ønsker gjøre noe med usikkerheten din. Selv vokste jeg veldig på å jobbe med meg selv i hjemme alene sammenheng. Men låser ALLTID døren min den dag idag, døgnet rundt. Ikke en vane jeg er villig eller ser vitsen i å kvitte meg med. 

Anonymkode: a8f2a...13e

[AnonymBruker]

Meg ovenfor. Ser noe forsvant etter øve på å lukke døren til soverommet. Jeg trakk da bare lette gardiner for vinduet for å få naturlig lys inn istedenfor lyset fra gangen. 

Anonymkode: a8f2a...13e

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært husredd. Og mørkredd. Sovet med lyset på om jeg har sovet aleine. Og hoppet oppi senga i frykt for at noen er under den. Det har roet seg mye etter at jeg fikk samboer, og en egen familie. Jeg sover enda ofte med lyset på om jeg er aleine i huset vårt, særlig om det er helt mørkt. Men jeg ser ikke noe problem i det for meg. Men om du synes det er vanskelig, så ville jeg snakka med noen om det. Fastlegen kan nok hjelpe deg med det. Men for meg så roet det seg iallefall gradvis fra rundt 23/24 års alderen, med kjæreste/samboer og etterhvert barn.

Anonymkode: 01dbc...853

[Mezzosoprena]

Jeg er 43 og har alltid vært husredd. Jeg klarer meg helt fint alene altså, men må ha døren låst (vi bor på landet i enebolig), sjekker under sengen før jeg legger meg og kan ikke ha det helt mørkt. Så jeg har funnet meg teknikker som fungerer og gjør at jeg takler helt fint å være alene, men jeg er litt skvetten uten at jeg ser på det som noe stort problem.