Komme seg gjennom depresjon uten hjelp?

[AnonymBruker]

Er det noen av dere som har klart dette på egen hånd, i såfall hva gjorde dere for å klare det?

 

Jeg har vært deprimert siden tenårene (av og på tror jeg). Bekymret meg unødvendig nye, gruet meg til små/store ting, angst, likef ikke filkemengder og mye lyder, klarer ikke få nære venner osv.

 

Jeg er i jobb (en spesiell jobb hvor jeg er mye alene). Fungerer greit der, men gruer meg til jobb hver dag likevel. Har høyere utdanning, er gift (lykkelig ekteskap) og har barn. Folk ser nok ikke at jeg sliter, men inni meg er jeg et kaos.

Liker ikke å gå til legen og klarer aldri å si til noen hvordan jeg egentlig har det. Det bare sitter fast inni meg. 

 

Nå er jeg lei av å være en mørk sky som synes synd i meg selv og vil ut av dette.

Hva kan jeg gjøre for å klare å se lyst på livet?

Anonymkode: 53a4a...25a

[AnonymBruker]

Jeg lurer faktisk på det samme, er i overraskende like sko.

Anonymkode: c6cf1...abb

[AnonymBruker]

Ts her. 

Så vi er flere? Leit å høre at du sliter, men også godt å ikke føle seg alene. Tar i mot alle tips for å bli lettere til sinns.

 

Anonymkode: 53a4a...25a

[AnonymBruker]

Du nå snu tankegangen og få verktøy til å takle alle de vonde følelsene. En psykolog vil kunne hjelpe deg med det. 

Anonymkode: bb156...08c

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Er 25.

Må ta på meg en fasade hver gang jeg er på jobb. Tenker hver dag at «nå vet jeg ikke om jeg klarer mer», og sånn går dagene..

Anonymkode: e93d5...ade

[AnonymBruker]

Kanskje det er hjelp du trenger. Hjelp til å sette ord på det som er inni deg 😊 jeg fikk hjelp så jeg kan takle det selv når det kommer da jeg har hatt det i daler hele livet. Nå merker jeg det før det kommer å kan snu det 😊 både min mor å min søster har gått på lykkepille i noen år å begge dem har det vært løsningen på 😊 vist du er deprimert over lengre periode eller om det kommer å går i lengre periode anbefaler jeg hjelp til det. Ellers er det å holde seg opptatt å kunne slappe av på kveldene. Samt litt egen tid å mindre av det som stresser deg å det må du fortelle om til kjæresten så dere kan finne ett type samarbeid så han kan hjelpe deg med disse tingene 😊

Anonymkode: d0e1c...b33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kanskje det er hjelp du trenger. Hjelp til å sette ord på det som er inni deg 😊 jeg fikk hjelp så jeg kan takle det selv når det kommer da jeg har hatt det i daler hele livet. Nå merker jeg det før det kommer å kan snu det 😊 både min mor å min søster har gått på lykkepille i noen år å begge dem har det vært løsningen på 😊 vist du er deprimert over lengre periode eller om det kommer å går i lengre periode anbefaler jeg hjelp til det. Ellers er det å holde seg opptatt å kunne slappe av på kveldene. Samt litt egen tid å mindre av det som stresser deg å det må du fortelle om til kjæresten så dere kan finne ett type samarbeid så han kan hjelpe deg med disse tingene 😊

Anonymkode: d0e1c...b33

Ts her, takk for svar 🙂

 

Selv om småbarnslivet er hektisk, så fungerer det bra i heimen. Jeg og mannen er flinke til å kommunisere, samarbeide og ta oss frikvelder sammen.

Det er jeg som holder igjen, for jeg liker ikke å syte. Verken til mannen min eller til en lege. Vet liksom ikke hva jeg skal si...

En gang sa jeg til fastlegen (har byttet nå da) at jeg slet med humør, søvn og det å glede meg til ting. Da sa han at det er typisk kvinnfolk og ba han meg om å "logge av sosiale medier ". Jeg er knapt på Facebook eller instagram etc, så det ble liksom helt feil. Jeg er også vokst opp med at sutring er for tapere.

Etter det grubler jeg mest på de vonde tingene alene. Jeg har alt jeg trenger og mere til (unntatt nære venner). Så jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg er så nedfor hele tiden. Gruer meg allerede til høsten og mørket, selv om det fortsatt er sommer.

Anonymkode: 53a4a...25a

[Gjest Anonyme-meg]

Jeg er ikke noe god på dette. Men prøver meg på et forslag forde. 

Hvis du skriver ned alt du føler å tenker om hvordan du har det. 

Så går det an å sende det til legen din på helenorge foreksempel. 

Så slipper du å fortelle det. Når du møter legen da, så har du kommet over den første kneika.

Lykke til i hvertfall 🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er det noen av dere som har klart dette på egen hånd, i såfall hva gjorde dere for å klare det?

 

Jeg har vært deprimert siden tenårene (av og på tror jeg). Bekymret meg unødvendig nye, gruet meg til små/store ting, angst, likef ikke filkemengder og mye lyder, klarer ikke få nære venner osv.

 

Jeg er i jobb (en spesiell jobb hvor jeg er mye alene). Fungerer greit der, men gruer meg til jobb hver dag likevel. Har høyere utdanning, er gift (lykkelig ekteskap) og har barn. Folk ser nok ikke at jeg sliter, men inni meg er jeg et kaos.

Liker ikke å gå til legen og klarer aldri å si til noen hvordan jeg egentlig har det. Det bare sitter fast inni meg. 

 

Nå er jeg lei av å være en mørk sky som synes synd i meg selv og vil ut av dette.

Hva kan jeg gjøre for å klare å se lyst på livet?

Anonymkode: 53a4a...25a

Jeg har vært til psykolog tidligere i livet så vet ikke om det teller? Men de depresjonene jeg har hatt etterpå har jeg kommet ut av selv , lett og moderat+. Jeg har verktøyene men jeg trenger ro rundt meg når jeg har det verst. Ikke gå og gruble for mye men sett av tid til å prøve å identifisere følelser og sette ord på de. Hvis du har gått lenge med lokket på blir du som en trykkoker og kroppen din tvinger deg til handling tilslutt. Gråt når du er lei deg, vær sint når de følelsene kommer. Og tilbring tid i natur, ved sjø, skog, fjell eller hva du har rundt deg. Gå turer. Hvis du er veldig syk gå korte turer. Hold rutiner på søvn ikke sov for mye, få hjelp hvis du ikke greier sove. Hvil deg når du har vært i aktivitet, bare ikke hvil for mye. Men det er ingen skam å be om hjelp. Og til slutt, du sier du får tid til hvile, hviler du ordentlig da eller ligger du i helspenn og knyter deg i magen? Lær pusteteknikk for å roe kroppen. 

Anonymkode: d1ee1...39d

[AnonymBruker]

Slik som du beskriver det så høres det egentlig ikke ut som depresjon, kanskje heller en form for angst.

Det er veldig vanskelig å behandle seg selv for psykiske plager hvis man ikke har en ordentlig diagnose.

Jeg synes du skal skrive ned hvordan du har det i et brev og så gi det til legen.

Kanskje du kan få time hos en annen lege på samme legekontor hvis du føler at fastlegen din ikke tar deg på alvor.

Anbefaler på det sterkeste å oppsøke profesjonell hjelp. Utredning og behandling. Jeg fikk til slutt hjelp når jeg var over 40 år og livskvaliteten min forbedret seg dramatisk etterpå. Skulle ønske jeg hadde søkt hjelp for 20 år siden...

Anonymkode: f67c0...078