Særkullsbarn - fra samboer til særboer?

[AnonymBruker]

Vet at "særboer" er et litt teit begrep, men det er mest dekkende i denne sammenhengen. Altså kjærester, men som har vært samboere.

Er det noen her som har opplevd å flytte sammen der en har særkullsbarn, og så flytte fra hverandre, uten å ha gått fra hverandre?

Da mener jeg en situasjon der det ikke har fungert med alle under samme tak, men man ikke vil gi opp forholdet. Og f.eks. velger særbo en periode til barna er blitt litt større el.l. Hører ikke så ofte om dette, men det KAN vel skje...

Anonymkode: 94dbf...50a

[AnonymBruker]

Høres rart ut. Hvor lenge har dere forsøkt? Og er det barna som er problemet? Kan virke slik...

Anonymkode: 8556d...a60

[Helene]

Vet hva du mener. Hadde jeg blitt boende i nærområdet, så hadde x og meg blitt særbo. Vi har begge egne barn. Og vi hadde vært kjærester. Da ingen av oss ser på andre. Jeg har nå valgt å flytte, til en annen del av landet. Der er det ikke rom for han. 

[AnonymBruker]

Venninnen min og kjæresten gjorde dette. Hun kjøpte seg en leilighet i samme område som hans hus, der de bodde sammen i litt over ett år. De har 3 barn hver, i ulike aldre fra 3 til 17 år, hadde ikke hus med et rom til hver og merket at barna slet med å være så mange. Så de fant ut at det beste for barna er at de ikke bor sammen. 

Anonymkode: 6c64f...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Venninnen min og kjæresten gjorde dette. Hun kjøpte seg en leilighet i samme område som hans hus, der de bodde sammen i litt over ett år. De har 3 barn hver, i ulike aldre fra 3 til 17 år, hadde ikke hus med et rom til hver og merket at barna slet med å være så mange. Så de fant ut at det beste for barna er at de ikke bor sammen. 

Anonymkode: 6c64f...dfd

Takk for svar. Går det fortsatt greit med dem? Har de aldri hatt planer om felles barn?

Når de begge har barn er det jo i hvert fall mer "symmetrisk", så kanskje lettere å bli enige om slikt...

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

[AnonymBruker]

Et vennepar av oss gjorde dette, og de har det så mye bedre med den løsningen de nå har enn de hadde som samboere! Kan ikke få rost dem nok for at de valgte som de gjorde til det beste for alle.. 

Anonymkode: f5cb1...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres rart ut. Hvor lenge har dere forsøkt? Og er det barna som er problemet? Kan virke slik...

Anonymkode: 8556d...a60

Ja det er jo det. Har forsøkt et halvt års tid.

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

[AnonymBruker]

Vi har også gjort det slik. Prøvde oss som samboere etter 3 år som kjærester. På tross av at barna var godt forberedt, og vi begge har gode relasjoner med eskene våre, så fungerte det dårlig. Det ble for komplisert med mine og dine for får del, og vi fungerer best som kjærester som er foreldre til hver våre barn. Kan fint reise på ferier og turer sammen med alle barna, men ser at de trenger en forutsigbar hverdag med tettere oppfølging. For vår del kan vi fint leve slik til barna flytter ut. 

Anonymkode: 8ade6...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for svar. Går det fortsatt greit med dem? Har de aldri hatt planer om felles barn?

Når de begge har barn er det jo i hvert fall mer "symmetrisk", så kanskje lettere å bli enige om slikt...

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

Ja, de er lykkelige og glade alle sammen for den nye ordningen De er endel sammen hele gjengen også, men barna har fått mer ro og mer tid og oppmerksomhet fra forelderen sin. Venninnen min merket tidlig at barna ble mer harmonisk når det bare var de som bodde sammen. De har aldri hatt planer om felles barn, så det gjør det enklere at de begge føler de har fått de barna de skal ha.

Anonymkode: 6c64f...dfd

[AnonymBruker]

Barna ødla ja glad jeg ikke har barn lenger 

Anonymkode: 098e9...dd4

[Kunnskap]

Vi har gjort dette for et halvt år siden. Bodde sammen i 2,5 år men det fungerte ikke. Ulik alder og barna klarte ikke å få noen relasjon til hverandre uansett hvor mye vi forsøkte. Jeg fikk også nok mht eksen hans som har laget drama i alle år (nei jeg var ikke årsaken til bruddet men hun taklet ikke at han fant seg ny) og han er en tøffel ovenfor henne. Nå bor vi sammen hos meg i huset når han ikke har barna sine, han leier en leilighet så det er naturlig at han er her hos meg. Vi har fått mer ro i forholdet og har det mer harmonisk og trivelig når vi er sammen. Det er ikke mer krangling og uro mellom oss. Vi ønsker begge å fortsette sammen og tanken er at vi skal flytte sammen igjen i huset om noen år. Hadde ikke vi tatt dette grepet hadde det nok blitt slutt på sikt. Men det er jo ikke bare en dans på roser heller. Jeg sliter litt med å tilpasse meg det å være "av og på", vi har måtte snakke sammen om mengden kontakt når vi ikke er sammen og sette noen retningslinjer. Men det går seg til og så lenge vi begge vet at dette er midlertidig så klarer vi å se fremover sammen. 

[AnonymBruker]

Kunnskap skrev (På 25.7.2022 den 11.17):

Vi har gjort dette for et halvt år siden. Bodde sammen i 2,5 år men det fungerte ikke. Ulik alder og barna klarte ikke å få noen relasjon til hverandre uansett hvor mye vi forsøkte. Jeg fikk også nok mht eksen hans som har laget drama i alle år (nei jeg var ikke årsaken til bruddet men hun taklet ikke at han fant seg ny) og han er en tøffel ovenfor henne. Nå bor vi sammen hos meg i huset når han ikke har barna sine, han leier en leilighet så det er naturlig at han er her hos meg. Vi har fått mer ro i forholdet og har det mer harmonisk og trivelig når vi er sammen. Det er ikke mer krangling og uro mellom oss. Vi ønsker begge å fortsette sammen og tanken er at vi skal flytte sammen igjen i huset om noen år. Hadde ikke vi tatt dette grepet hadde det nok blitt slutt på sikt. Men det er jo ikke bare en dans på roser heller. Jeg sliter litt med å tilpasse meg det å være "av og på", vi har måtte snakke sammen om mengden kontakt når vi ikke er sammen og sette noen retningslinjer. Men det går seg til og så lenge vi begge vet at dette er midlertidig så klarer vi å se fremover sammen. 

Takk for svar.

Ser at mange som svarer her har barn på begge sider, og ikke felles. Da gir det for så vidt mer mening å ordne det på denne måten. I vårt tilfelle er det kun barn på hans side, og felles på vei. 

Dette sliter litt på oss, for jeg var overhodet ikke forberedt på denne stemorrollen og mannen merker det på meg. Det er vanskelig å snakke med folk om dette, for svaret man får er gjerne "dette har du valgt", eller "dette visste du". Men alle som ikke har barn får seg jo noen overraskelser når de får barn, og det samme gjelder steforeldre - i kanskje større grad, uten den biologiske komponenten eller forberedelsen.

Det er mange faktorer som har spilt inn her. Jeg traff barna veldig sent i forholdet, av hensyn til dem. Jeg og mannen hadde "valgt" hverandre, uten at jeg kjente barna. Plutselig var et barn en tenåring, og ikke mottakelig for en ny voksenperson. Samarbeidet med hans eks er dårlig, og hun gjør stadig livet litt surt for oss. Barna har også noen utfordringer (ingen diagnose, men ene har vært utredet). Det har vært noen episoder som også henger litt over oss.

Mannen sier han merker at jeg ikke trives, og at jeg ikke kan leve slik halvparten av tiden. Så spør han hva vi skal gjøre, men hva er det å si? Jeg føler litt at jeg har kjøpt katta i sekken, og nå sitter jeg her. Han har spurt om han skal redusere samværet, men jeg vil ikke påvirke en slik beslutning. Dersom jeg hadde foreslått det, og han med tiden angret eller føler han mistet barna, så vil han bebreide meg, og det ønsker jeg ikke. 

Så forslaget jeg satt igjen med var at han leier/kjøper en egen bolig der han bor med barna når han har dem, og at vi bor sammen resten av tiden. Vi har for så vidt diskutert den muligheten før, før vi ble samboere. Men han sier han ikke ønsker det; både at det er økonomisk ugunstig, men også at han ikke vil være så mye borte fra meg (og barnet, etterhvert). Han mener det er oppskrift på brudd, og han ble også lei seg av forslaget. Men hva mer skal man foreslå?

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

[Brunello]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar.

Ser at mange som svarer her har barn på begge sider, og ikke felles. Da gir det for så vidt mer mening å ordne det på denne måten. I vårt tilfelle er det kun barn på hans side, og felles på vei. 

Dette sliter litt på oss, for jeg var overhodet ikke forberedt på denne stemorrollen og mannen merker det på meg. Det er vanskelig å snakke med folk om dette, for svaret man får er gjerne "dette har du valgt", eller "dette visste du". Men alle som ikke har barn får seg jo noen overraskelser når de får barn, og det samme gjelder steforeldre - i kanskje større grad, uten den biologiske komponenten eller forberedelsen.

Det er mange faktorer som har spilt inn her. Jeg traff barna veldig sent i forholdet, av hensyn til dem. Jeg og mannen hadde "valgt" hverandre, uten at jeg kjente barna. Plutselig var et barn en tenåring, og ikke mottakelig for en ny voksenperson. Samarbeidet med hans eks er dårlig, og hun gjør stadig livet litt surt for oss. Barna har også noen utfordringer (ingen diagnose, men ene har vært utredet). Det har vært noen episoder som også henger litt over oss.

Mannen sier han merker at jeg ikke trives, og at jeg ikke kan leve slik halvparten av tiden. Så spør han hva vi skal gjøre, men hva er det å si? Jeg føler litt at jeg har kjøpt katta i sekken, og nå sitter jeg her. Han har spurt om han skal redusere samværet, men jeg vil ikke påvirke en slik beslutning. Dersom jeg hadde foreslått det, og han med tiden angret eller føler han mistet barna, så vil han bebreide meg, og det ønsker jeg ikke. 

Så forslaget jeg satt igjen med var at han leier/kjøper en egen bolig der han bor med barna når han har dem, og at vi bor sammen resten av tiden. Vi har for så vidt diskutert den muligheten før, før vi ble samboere. Men han sier han ikke ønsker det; både at det er økonomisk ugunstig, men også at han ikke vil være så mye borte fra meg (og barnet, etterhvert). Han mener det er oppskrift på brudd, og han ble også lei seg av forslaget. Men hva mer skal man foreslå?

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

At det er felles barn inne i bildet endrer jo forutsetningen dramatisk. Mener du at det yngste barnet ikke skal bo sammen med søsknene sine? Det er jo allerede flere forhold som gjør at det er risiko for at det ikke blir et veldig sterkt søskenforhold (spesielt aldersforskjell). Om de heller ikke skal bo sammen mår barna er hos far er totalt ødeleggende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar.

Ser at mange som svarer her har barn på begge sider, og ikke felles. Da gir det for så vidt mer mening å ordne det på denne måten. I vårt tilfelle er det kun barn på hans side, og felles på vei. 

Dette sliter litt på oss, for jeg var overhodet ikke forberedt på denne stemorrollen og mannen merker det på meg. Det er vanskelig å snakke med folk om dette, for svaret man får er gjerne "dette har du valgt", eller "dette visste du". Men alle som ikke har barn får seg jo noen overraskelser når de får barn, og det samme gjelder steforeldre - i kanskje større grad, uten den biologiske komponenten eller forberedelsen.

Det er mange faktorer som har spilt inn her. Jeg traff barna veldig sent i forholdet, av hensyn til dem. Jeg og mannen hadde "valgt" hverandre, uten at jeg kjente barna. Plutselig var et barn en tenåring, og ikke mottakelig for en ny voksenperson. Samarbeidet med hans eks er dårlig, og hun gjør stadig livet litt surt for oss. Barna har også noen utfordringer (ingen diagnose, men ene har vært utredet). Det har vært noen episoder som også henger litt over oss.

Mannen sier han merker at jeg ikke trives, og at jeg ikke kan leve slik halvparten av tiden. Så spør han hva vi skal gjøre, men hva er det å si? Jeg føler litt at jeg har kjøpt katta i sekken, og nå sitter jeg her. Han har spurt om han skal redusere samværet, men jeg vil ikke påvirke en slik beslutning. Dersom jeg hadde foreslått det, og han med tiden angret eller føler han mistet barna, så vil han bebreide meg, og det ønsker jeg ikke. 

Så forslaget jeg satt igjen med var at han leier/kjøper en egen bolig der han bor med barna når han har dem, og at vi bor sammen resten av tiden. Vi har for så vidt diskutert den muligheten før, før vi ble samboere. Men han sier han ikke ønsker det; både at det er økonomisk ugunstig, men også at han ikke vil være så mye borte fra meg (og barnet, etterhvert). Han mener det er oppskrift på brudd, og han ble også lei seg av forslaget. Men hva mer skal man foreslå?

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

Tja, hvis ikke deres fellesbarn kun skal se faren sin 50% av tiden,  som om dere var skilt, så må dere få til noe som gjør at dere klarer å leve sammen 100% av tiden. 

Hvor gamle er de barna han har fra før? (Den eldste er åpenbart tenåring.) Kan barna tas med på råd, slik at de kan være med og finne den beste løsningen på problemene? Det kan jo være de har noen gode tanker om hvordan dette kan bli bedre for alle.

Hvis barna synes det er like slitsom som deg å bo sammen med deg, så kanskje det for dere alles del bør være slik at de bor mindre hos dere og mer hos mor? Det er tross alt far, og ikke de, som har valgt å være i et forhold med deg. 

Eller kan det være at både du og de må ha andre regler for hvordan dere har det hjemme, enn det dere har hatt til nå? 

Disse barna vil jo få et nytt søsken i deres fellesbarn, og søsknene bør jo få lov til å bli kjent med hverandre og få et søskenforhold. 
Kanskje kan tenåringen hjelpe til med baby, og få tid og mulighet til å bygge et bånd? Det krever jo at du klarer å stole på barnet da. 

 

Anonymkode: a0031...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvis barna synes det er like slitsom som deg å bo sammen med deg, så kanskje det for dere alles del bør være slik at de bor mindre hos dere og mer hos mor?

Anonymkode: a0031...c26

Han har sagt at han skal forhøre seg litt med dem om hva de tenker. De virker både komfortable og husvarme her, selv om han mener de er mer forsiktige (noe som er vanskelig for meg å se for meg). 

Situasjonen hos mor har jo også litt å si. Jeg mistenker at far - som mange skilte fedre - er mer liberal på en del områder som leggetider og matvaner. Pengene sitter nok også løsere dersom de har lyst på noe. 

Jeg har aldri truffet mor, men av referanser tror jeg det stilles mer krav til både husarbeid og opprydning der hjemme. Her gjør de ingenting, heller ikke tenåringen, som får ganske generøse ukepenger.

Tro meg, dette er nevnt for far. Men jeg kan heller ikke diktere oppdragelsen.

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han har sagt at han skal forhøre seg litt med dem om hva de tenker. De virker både komfortable og husvarme her, selv om han mener de er mer forsiktige (noe som er vanskelig for meg å se for meg). 

Situasjonen hos mor har jo også litt å si. Jeg mistenker at far - som mange skilte fedre - er mer liberal på en del områder som leggetider og matvaner. Pengene sitter nok også løsere dersom de har lyst på noe. 

Jeg har aldri truffet mor, men av referanser tror jeg det stilles mer krav til både husarbeid og opprydning der hjemme. Her gjør de ingenting, heller ikke tenåringen, som får ganske generøse ukepenger.

Tro meg, dette er nevnt for far. Men jeg kan heller ikke diktere oppdragelsen.

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

Men her snakker dere jo om løsninger som å bo 50% fra hverandre, og med søsken som aldri møtes. 
Da bør jo også far være villig til å "tilpasse litt" for at det ikke skal skje. 

Tipper barna er helt med på å bidra mer hjemme hos dere, hvis de faktisk trives der. Da får de jo muligheter til å bli kjent med søskenet også. 

Han bør ta dialogen, men det hadde jo vært lurt å tatt praten med mor om hva de faktisk må bidra med der. Mulig hun ikke er så vanskelig å ha med å gjøre heller, om han kommer og er åpen for at hun gjør noe smartere enn han, og at han vil lære. 

Anonymkode: a0031...c26

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn 100%, han har 2 barn 40-60%. Ingen felles barn. Vi flyttet sammen etter to års forhold, og barna klaffet faktisk meget meget bra. Jeg og han også. Men på grunn av eksen hans med masse unødvendig og utrivelig drama, 1 barn med konstatert atferdsdiagnose, litt fri barneoppdragelse hos en tivolipappa, en annen eks med politidom på seg, en dødssliten bonusmamma med fokus på aktivitet, rutiner, rammer og økt selvstendighet hos alle barna - så valgte jeg å flytte ut igjen etter to år, for å ivareta alle gode relasjoner vi hadde jobbet hardt for. Vi får prøve til igjen når barna er voksne og etablert, og vi ikke trenger å ta så forbaska mye hensyn til alle x'er og y'er rundt oss.

Anonymkode: 539f6...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Han har sagt at han skal forhøre seg litt med dem om hva de tenker. De virker både komfortable og husvarme her, selv om han mener de er mer forsiktige (noe som er vanskelig for meg å se for meg). 

Situasjonen hos mor har jo også litt å si. Jeg mistenker at far - som mange skilte fedre - er mer liberal på en del områder som leggetider og matvaner. Pengene sitter nok også løsere dersom de har lyst på noe. 

Jeg har aldri truffet mor, men av referanser tror jeg det stilles mer krav til både husarbeid og opprydning der hjemme. Her gjør de ingenting, heller ikke tenåringen, som får ganske generøse ukepenger.

Tro meg, dette er nevnt for far. Men jeg kan heller ikke diktere oppdragelsen.

TS

Anonymkode: 94dbf...50a

Jeg leser mellom linjene her at det er disse tingene som plager deg. Om far velger å gi barna penger er hans sak. Om far velger at han vasker og rydder etter barna er hans sak (du skal ikke gjøre det). Leggetid er hans sak, det er antakelig ganske store barn. 
 

Løsning: Du må faktisk innse at dette har du valgt. Du kan ikke flytte ut halve tiden og frarøve barnet ditt søsken! Det er helt vanvittig faktisk. 
Du kan sørge for at du har et rom med tv eller lenestol der du kan trekke deg tilbake kveldstid, men fellesrom må jo være åpne for alle. Og som sagt, far bestemmer over sine barn. Det er noe helt annet om det hadde vært små barn, men det er det ikke. I tillegg må du innse at det er far som er problemet, ikke barna! Men å flytte ut halve tiden.. altså, da får du heller gjøre det slutt. Du er voksen nå.

Anonymkode: 15a18...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg leser mellom linjene her at det er disse tingene som plager deg. Om far velger å gi barna penger er hans sak. Om far velger at han vasker og rydder etter barna er hans sak (du skal ikke gjøre det). Leggetid er hans sak, det er antakelig ganske store barn. 
 

Løsning: Du må faktisk innse at dette har du valgt. Du kan ikke flytte ut halve tiden og frarøve barnet ditt søsken! Det er helt vanvittig faktisk. 
Du kan sørge for at du har et rom med tv eller lenestol der du kan trekke deg tilbake kveldstid, men fellesrom må jo være åpne for alle. Og som sagt, far bestemmer over sine barn. Det er noe helt annet om det hadde vært små barn, men det er det ikke. I tillegg må du innse at det er far som er problemet, ikke barna! Men å flytte ut halve tiden.. altså, da får du heller gjøre det slutt. Du er voksen nå.

Anonymkode: 15a18...469

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: de911...0f1

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg leser mellom linjene her at det er disse tingene som plager deg. Om far velger å gi barna penger er hans sak. Om far velger at han vasker og rydder etter barna er hans sak (du skal ikke gjøre det). Leggetid er hans sak, det er antakelig ganske store barn. 
 

Løsning: Du må faktisk innse at dette har du valgt. Du kan ikke flytte ut halve tiden og frarøve barnet ditt søsken! Det er helt vanvittig faktisk. 
Du kan sørge for at du har et rom med tv eller lenestol der du kan trekke deg tilbake kveldstid, men fellesrom må jo være åpne for alle. Og som sagt, far bestemmer over sine barn. Det er noe helt annet om det hadde vært små barn, men det er det ikke. I tillegg må du innse at det er far som er problemet, ikke barna! Men å flytte ut halve tiden.. altså, da får du heller gjøre det slutt. Du er voksen nå.

Anonymkode: 15a18...469

Her er det  noen ting som ikke går helt opp. "Det er vanvittig å frarøve barnet sitt søsken" og "da får du gjøre det slutt".

Du innser at dersom de gjør det slutt, så er barnet også frarøvet sitt søsken?

Alternativene er i så fall;

- flytte fra hverandre, være i et forhold og samarbeide om barnet halvparten av tiden

- flytte fra hverandre, hate hverandre og samarbeide om barnet halvparten av tiden. 

Dersom et par heller vil velge alternativ 1, så står de jo fritt til det. Det virker som det er mye følelser/sinne i innlegget ditt, og du mener noen ikke "fortjener" å være sammen hvis de ikke fungerer med særkullsbarn. Men det er irrasjonelt, og ikke opp til andre å bestemme. Det er tross alt bedre at ett barn vokser opp med foreldre som er glad i hverandre, enn at det gjelder alle (selv om det i noen øyne blir "urettferdig" for kull nummer en - har noen det vondt, skal alle ha det vondt).