samliv

[Gjest Jorunn]

Hei!

Jeg har nå vært samboer i 5 år. Nærmer meg 30 år. Jeg er ufattelig glad i kjæresten min, og han er nok veldig glad i meg og. Men jeg er ensom. Etter som tiden har gått, er vi ikke nyforelsket lenger, det er jo normalt. Vi har som regel det veldig godt sammen, men synes han mer og mer velger å gjøre ting uten meg. Jeg er fra en annen by, og kjenner ikke så mange her, hans kontaktnett er mye større enn mitt. Problemet er at han og vennene går ut på byen, ganske ofte. Jeg har forsåvidt muligheten til å være med på dette, men det er ikke dette jeg føler samboere skal gjøre hver helg. Jeg ønsker at vi skal bruke tid sammen og finne på ting der vi begge kan ha glede av.

Når han går ut og jeg blir sittende alene igjen, ender det ofte med krangel, og at jeg blir sentimental og ensom av å være alene. Er dette barnslig av meg? Er han ikke glad i meg lenger siden han velger meg bort så ofte? og hvordan klarer han å kose seg ute når han vet at jeg sitter alene tilbake? Jeg er så redd for å miste han, men samtidig vil jeg jo gjerne at den jeg deler livet mitt med skal være like interessert i å være sammen som det jeg er.. Og da må det være mulig å gjøre andre ting enn å feste ( mener jeg ) I tillegg er sex livet labert også, han er ikke så interssert. Jeg lider inne i meg, men visst jeg tar det opp blir han irritert, og sier at det ikke vil hjelpe med mas, at han må få ta initiativ når han føler for det.. Men dette skjer aldri, nå har jeg gitt helt opp den fronten..

Jeg har tenkt noen ganger på å dra, men jeg er så ufattelig glad i han.. Kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle klare meg uten han..

Er det noen som har noen synspunkter?

[valentino]

Når han går ut og jeg blir sittende alene igjen, ender det ofte med krangel, og at jeg blir sentimental og ensom av å være alene. Er dette barnslig av meg?

←

Nei.

Jeg har tenkt noen ganger på å dra, men jeg er så ufattelig glad i han.. Kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle klare meg uten han..

Er det noen som har noen synspunkter?

←

Ja, jeg mener du bør begynne å se deg om etter en annen mann. Du kommer til å klare deg fantastisk uten han. Garantert!

[Gjest Gjest]

Det høres ut som om du kanskje er litt apatisk for tiden? Jeg får litt inntrykk av at du krever at samboeren din skal oppfylle alle dine behov for spenning i hverdagen. Har du venninner å gå ut med om du ikke liker å sitte alene når samboeren din går ut? Eller har du en mulighet til å begynne å gå ut med folk fra jobben, eller få deg en hobby som gjør at du treffer folk?

Det er mulig jeg tar feil, men for meg høres det ut som om du kunne hatt godt av å bli mere aktiv og treffe flere folk, for det kan være godt mulig det vil virke positivt inn på samlivet om du er mer fornøyd i hverdagen. Det er lett å bli veldig avhengige av hverandre når man bor sammen med noen, og glemme at partneren ikke kan oppfylle alle sosiale behov, og dermed begynner å gnage på hverandre når man treffer for lite folk ellers, og begynner å få urealistiske forventninger til hvor mye partneren skal anstrenge seg for å oppfylle de behovene.

Jeg tror han er glad i deg, selv om han drar ut sammen med venner, det er mange (kanskje de fleste) som trenger å være litt borte fra kjæresten sin. Og hvis du har begynt å synes mer og mer at man godt kan gjøre andre ting enn å feste, som du sier, så kan det godt hende at han bare er senere enn deg med å bli ferdig med feste-perioden av livet? Ellers så tror jeg problemene deres, med sex-tørke og sånt, er sånt som inntreffer i alle samliv, kanskje dere burde snakke mer om hva dere kan gjøre for å bli mer fornøyde med hverandre.

Lykke til

[Gjest jorunn]

Takk for svar. det er rart hvor mye det hjelper å få synspunkter fra utenforstående.. Jo da jeg er enig i at jeg kunne være mer aktiv, og det har jeg muligheten til også. Det er nok noe i det at jeg er veldig ferdig med feste perioden og at kanskje ikke han er det. Det er sikkert sånn for andre også, jeg forstår liksom ikke hva behovet for han med å gå på byen er. Så lenge man har samboer, så ser jeg liksom ikke helt vitsen bare. Så det er nok litt tungt for meg å godta at vi har så pass ulike fritidsinteresser. At han har behov for å være med venner er helt greit, men når det går trått på flere fronter samtidig, så er det kanskje lett for å legge litt for mye i ting. Som at han går ut og fester blir en stor skuffelse for meg.

Jeg er av person ganske åpen og liker å snakke om ting, men syns ofte det er litt vanskelig da han ikke alltid er like villig til å snakke ut om tingene. Jeg får bare fortsette å prøve.

Jeg vet jo at han er glad i meg, visst ikke hadde jeg aldri giddet å fortsette. Jeg bare håper vi kan komme nærmere hverandre som kjærester og ikke bare som to stykker som er glad i hverandre snart.

Veldig takknemlig for synspunkter, det hjelper å høre fra andre!

[Gjest Gjest]

Ved en passende anledning, fortell ham at du har det sånn! Er han den rette for deg, så vil han ta tak i det, og prøve å finne en måte å hjelpe dere til å få det bra igjen. Skjønner han ikke hva du snakker om, er dere på forskjellige planeter på det personlige planet.

Og sjokker ham med noe nytt og spennende erotisk, om nødvendig få dere vekk fra dagens plikter (på hytta, hotellweekend, e.l.) et sted der dere får tid til å være 100% tilstede med hverandre. Finner dere ikke et sted dere begge har lyst å dra sammen, så ville iallefall jeg tatt forholdet opp til kraftig vurdering.

Jeg er her på forumet selv, fordi jeg vurderer mitt samboerforhold pga en lignende situasjon som den du beskriver. Føler at vi ikke legger vekt på de samme tingene i livet, og at jeg ikke blir SETT av ham. Det er noe av det jeg er, som han ikke har behov for rett og slett. Tror rett og slett at vi er på forskjellige trinn i en personlig utvikling, og at det at jeg er ti år yngre og høyere utdannet enn ham, gjør at jeg tenker på ting han enda ikke har "oppdaget". Uten at det gjør den ene bedre enn den andre, det gjør det bare vanskelig å finne felles venner å ha det gøy sammen med. OG: Det gjør at jeg forventer ting av ham som jeg egentlig nå vet at han ikke kan levere, og garantert føler han det på samme måte; han er like frustrert som meg, bare på noen andre punkter...*sukk!*

Egentlig er vel dette noe man må forvente å oppleve i et livslangt forhold; det er de færreste par som utvikler seg helt i samme takt. Så man bør nok "holde ut" perioder med sånne utfordringer. Men på et tidspunkt kan man ha fått nok; det kan gå ut over personlig utvikling, trivsel, karriere (!), til og med helsa! Så man må nok avveie og se det fra alle kanter. Jeg forventer foreksempel at min samboer skal ønske å utvikle seg personlig, og legge litt innsats i å jobbe med det vi (en av oss, evt.) anser som problematisk. Men det ser ut som han ikke vil yte så mye som jeg er villig til. Jeg er vel mer den seriøse typen, og han liker å ha det gøy og nyte livet.

I tillegg bor vi på hans hjemsted, et lite samfunn bak verdens rumpe *hehe* som er utrolig vakkert og hvor folk er utrolig herlige. MEN: Hvor et helt utrolig gammeldags avlegs KVINNESYN råder.... En god venn av ham mener bestemt at kvinner skal få lov å slippe å kjøre traktor, og bondekona hans får ikke kjøre traktor uten å krangle først, enda hun har mer landbruksutdanning enn han har, og er en racer i traktoren.... En venninne av meg er bundet til kjøkkenbenken. Samboeren min er rystet over disse forholdene. Likevel er han en kvinneundertykker selv , bevisst eller ikke. Og lokalsamfunnet STØTTER den adferden.

Jeg selv blir mer og mer det det mannfolkene her kaller rødstrømpe. Har hatt en mannsdominert jobb, hvor jeg opplevde det merkeligste. Det har hendt at folk ikke har villet snakke med meg om faget, fordi jeg er kvinne. "Får jeg ikke snakke med et mannfolk, kan det være det samme"! (Sitat gammel dame !!!!!!!!!) DA var jeg en smule sjokkert. Gapskrattet i flere dager etterpå. Jeg har både utdannelse og er intellektuelt oppegående, så det der ble litt drøyt....

Vèl- det var en liten digresjon;) Når det gjelder meg og samboeren, er vi veldig glad i hverandre. Men han er mye mer glad i fest og moro enn jeg er for tiden, pga at han har en tendens til å drikke litt vel mye. Så bare tanken på meg og ham på fest sammen, er en festbrems for meg! Og han på fest, gjør meg anspent; jeg sitter hjemme og sturer og engster meg. Klarer ikke å la være, enda jeg vet jeg burde gi blaffen.

Så jeg takler ham ikke så bra. Derfor er det mulig jeg går min vei, får se.

Lykke til med ditt! Jeg tro jeg hadde likt å treffe deg, vi har sikkert mye felles utenom dette også:o)

Fia

[Gjest Gjest]

By the way...

Du virker som en veldig smart kvinne, som virkelig bryr seg. Det du skriver er intelligente tanker, men i og med at du er usikker på om de virkelig holder mål, blir du veldig nølende i språket. Jeg sier det rett ut, er likedan selv, og jobber for 100% helbredelse;) Leste et sted at så selvkritiske mennesker som oss er minst dobbelt så disponert for depresjoner som andre folk. Så pass deg, aktiviser deg selv, og kom deg unna mennesker som hjelper deg å tenke kritisk om deg selv; sånne som oss trenger mye oppmuntring; vi fikser nemlig alle om'er og men'er selv! (hihi) Det vi må lære oss er å ta til handling, i stedetfor å analysere opp og ned i det uendelige. Og her sitter altså jeg, og analyserer i vei *sukk* Det er i hvert fall en ting jeg mestrer til fulle! :D

Klem

[Gjest Gjest]

Hei Fia!

Takk for svar, jeg har hatt så mange eksamener i det siste at jeg har lagt alt annet på hyllen. Men ikke tankene mine om samlivsproblemene. For de går ikke bort. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men kjenner meg til tider bare helt ulykkelig. Dette er fordi han ikke ser meg i det hele tatt. Jeg tror han bare tar meg for gitt, og at han venter at jeg blir nå her uansett. Alt fokus på hva som er viktig her i livet handler om han, før tok han mye mer hensyn til mine følelser og behov, men det er nesten som det ikke betyr noe lenger. Jeg " syter " når jeg tar opp slike ting, og det får meg til å føle meg så utrolig verdiløs. Noen dager er jeg glad, og alt er fint, og jeg tar til takke med slik jeg har det. Og vi har det også fint innimellom, men jeg vet ikke om jeg klarer å slå meg til ro med bra? Er det sant det man sier at gresset ikke er grønnere på andre siden?

Jeg vil jo ha litt lidenskap, at han kommer hjem med en overraskelse, et eller annet. Jeg vet ikke om det er latterlig å tro på sånne ting etter 5 år. Man skal jo fortsatt være kjærester selv om man har sammen lenge..

Skal si din situasjon var ganske lik min, jeg håper du finner den løsningen som er den beste for deg. Kanskje typen din er mer villig til å kommunisere enn min?

Når jeg tar opp noe er det nemlig bare mas, og blir tatt negativt, så kan han komme med en idiotisk kommentar som så finn deg en annen. Jeg lurer litt på hva han hadde sagt visst jeg hadde gjort det? Mulig jeg er elendig til å kommunisere, men jeg prøver å presisere at det er viktig med kommunikasjon i et forhold, så føler jeg at jeg er den idioten. Det burde være en selvfølge.

Jeg ser ikke for meg at jeg klarer å gå fra han, og jeg frykter å ta " den seriøse samtalen" for jeg er redd for konsekvensene. Ironisk, men jeg er redd han skal gå fra meg. Hvor tragisk er det egentlig, jeg er ikke så lykkelig jeg burde være, men frykten for å bli forlatt er større!

Det er mulig det ikke er så ille, at det er en periode, men visst han skal ta meg for gitt i all evighet, tror jeg problemet bare vil vokse... Men tanken på å bli alene er skremmende. I tillegg har jeg ingen å prate med dette om, har venninner, men har av en merkelig grunn alltid latet som om alt er bra, fasaden utenpå er rosenrød.

Hadde vært kjekt å høre fra deg igjen.

Jorunn

[Gjest Gjest]

Og en ting til: Jeg er veldig enig i det du sier om at vi selvkritiske mennesker trenger oppmuntring!! Det er i grunn bare å ta seg sammen, og tenke litt på seg selv, og hva som er best for oss!! Ikke sant?

[Gjest Gjest]

Nei, han er garantert like taus som din!

Men han vil veldig at jeg skal være hos ham. Bare at han er 10 år eldre enn meg, og har en veldig tradisjonell kvinne til mamma.... Så bevisst eller ubevisst prøver han å skyve meg inn i en liknende rolle. Noe som ikke er et realistisk prosjekt akkurat! :kgblunk:

Søsteren min sier at jeg gjør meg altfor avhengig av ham. Jeg har en tilbøyelighet til å være enig med henne. Det må være en tung byrde for en glagutt å være så høyt verdsatt som han er av meg. Men er jeg istand til å være annerledes enn det jeg er nå? På en måte ber jeg vel ham å leve livet mitt for meg, ved å spørre ham om hans mening om alt mulig til enhver tid. Og ved å forvente at mine meninger om alt mulig skal være like viktig for ham... (Hmmmmm....)

På en annen måte får min kjære panikk når jeg tar avgjørelser på egenhånd, og da de der konsekvensene berører ham på en uønsket måte. Da kan han bli både sint og fornærmet; jeg tror det skremmer vannet av ham egentlig. Han er så redd for å miste makten han tror han har over meg. Holder jeg ham for narr?

Vet du; du får hjernen min til å jobbe!

Jeg har forresten samme jojo-følelser som du har, i det siste har det vært bra bare en sjelden gang, og det gjør at jeg hele tida vurderer forholdet. Jeg tenker på at enten må jeg fortsette å ta så mye hensyn, eller så må jeg gå fra ham. Men en annen tråd her på Samliv og relasjoner fikk meg til å skjønne at man kan ha respekt for sine egne meninger og behov og hjelpe seg selv, uten å gå fra sin kjære...

:-D

Så jeg har fått noe å tygge på, kan man si. Positivt, positivt!

Begynner med å VISE hvor såret og fornærmet jeg blir, hver gang jeg synes kjæresten behandler meg respektløst. Og vise hver gang han gjør meg glad. Holder på å planlegge framtiden med mål å være totalt økonomisk uavhengig. Da kan ingen bruke det for å få makt over meg. Og jeg trenger å være uavhengig og selvstendig for å føle meg sterk. Har nok egentlig gått i fella og kommet langt på ferden mot hjelpeløs kvinne; men det er aldri for sent å snu! (Eller evt. grave seg ned;)

Og vi har nok hjulpet til med det, både han og jeg. Og det å være sammen med en som er så avhengig av seg, er jo en belastning. Vet jo at jeg skygger unna sånne mennesker selv.....

Kommentar?

[Gjest Gjest]

Bytheway:

Fia skrev den over;) *vims*

[Gjest Gjest]

Hei igjen!

Utrolig hvor mye jeg kjenner meg igjen i tingene du beskriver. Det med at jeg hele tiden spør om hans mening, det er jo ikke fordi han er " sjefen " i huset, men jeg er rett og slett så avhengig av han at jeg ikke tenker over at jeg gjør det engang. Er det på samme måte for deg?

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med at vi bor på " hans sted ". I alle fall for min del. Jeg har aldri oppført meg på samme måte i et annet forhold. Da har jeg vært på hjemmebane, og alltid hatt de nærmeste familie og venner rundt meg hele tiden. Kanskje jeg mistet litt av selvstendigheten min når jeg flyttet hit? Dersom jeg skulle bryte ut av dette forholdet, er det mer alvorlig for meg, da må jeg avslutte alt jeg har her, både jobb, og flytte til hjembyen. Jeg hadde aldri orket å bli boende her.

Jeg er helt enig at man kan ha respekt for sine egne meninger og behov uten å gå fra sin kjære. Jeg er ikke av typen som lett gir opp, og ønsker jo bare å være lykkelig samboer. Men når mine udekkete behov går på ting som bare han kan gjøre noe med står jeg litt fast. Jeg hadde følt meg mye mer sikker på hans følelser dersom ting som nærhet hadde stemt bedre enn det gjør nå. Man blir jo fryktelig usikker på seg selv. Jeg kan tenke sånn, er han bare sammen med meg fordi det er lettvint? Hadde han vist interesse for meg på for eksempel på det seksuelle plan litt oftere, så hadde jeg vært mer sikker på mine egne og hans følelser, og jeg hadde kanskje aldri analysert så mye.

Jeg tenker litt sånn at visst det er noen viktige plan i forholdet som ikke fungerer, så gjør det også andre ting vanskelig. I alle fall er jeg en person som analyserer mye! Tror kjæresten min av og til blir gal av det

Kanskje vi skremmer de litt begge to med denne avhengigheten vår? Det kan jo hende de synes det er skremmende. At min går på byen ofte, kan jo være for å bryte litt løs fra meg? Kanksje vi burde prøve å bli mer selvstendige, sånn at vi ikke blir gående i samme bane, og at ting kanskje kan endre seg til det bedre?

Jorunn:)

[Gjest Gjest]

WOW.

Ja jeg er så utrolig enig i det!

Og ja, vi bor på hans hjemsted, i hans leilighet!! Men jeg har alltid hatt problemer med å bli for avhengig av kjærestene mine, ser jeg nå. Og at det er en belastning å være så viktig i noens liv.

Når det gjelder nå, har jeg flere ganger tatt opp med ham at jeg ikke kan planlegge en framtid der jeg skal være prisgitt hans velvilje (dvs at vi bor på et sted der han er eier og jeg bare bor.)

Han har sagt at det er greit for ham; at vi kan dele på å eie. Men han har ikke tatt initiativ til å gjennomføre det, og da mener jeg at han ikke vil det nok. Og så er vi like langt, på en måte. Kanskje både jeg og han er stae og steile?

Jeg startet tråden om stumme menn. Ble litt klokere av svarene jeg fikk, hva synes du om det som står der?

Fia

[Gjest Gjest]

Hei!

Jo jeg så den tråden, husker ikke alt, du fikk mange svar;) Men den med å sette av noen timer i uken var spesielt dårlig. Jeg synes jeg ser at vi sitter av to timer i uken for å snakke om ting. Det blir for unaturlig. Men det er veldig nyttig å høre kommentarer fra menn. Kjente meg igjen i en der. Å ta opp ting når han er sliten for eksempel. Der lærer jeg aldri! Jeg tar meg i at jeg gjør det, selv om jeg vet det ikke fører frem,og at det kan gjøre en kveld som ellers ville vært grei, forsuret. så jeg tror jeg har forbedringsområder.

Men så tenker jeg og, når passer det egentlig? Skal jeg gå rundt på tå hev, og føle meg frem til når jeg kan ta opp noe som plager meg? Er det spesielle tider på døgnet som er bedre enn andre? Det blir jo litt for dumt også. Og hvorfor skal ting jeg tar opp alltid tolkes så negativt? Når jeg tar opp ting, så sier han ofte at jeg bare er ute etter å krangle, men det er jo stikk motsatt. Jeg vil snakke om ting, sånn at vi vet hvor vi har hverandre, nettopp for å bedre ting. Er virkelig menn på en så ulik planet som oss? Hvorfor skal jeg forstå at når han leser avisen, da passer det ikke å spørre om vi kan dele mer på husarbeidet. Da skal jeg i stedet ta oppvasken og holde kjeft sånn at jeg blir enda mer frustrert inni meg?

Mulig jeg må lære mer om menn og hvordan de fungerer he he;)

[Gjest Gjest]

Ja, det må i alle fall jeg..

Eller rett å slett huske på det jeg egentlig vet der og da i situasjonene.

For jeg mener jo at det er viktig å ta hensyn til følelsene hans.

Men: Han får ikke ignorere meg; der går grensa for respektløs oppførsel!!

Og: Hadde han sagt til meg hva han mente om min oppførsel, hadde jeg ikke trengt å søke støtte her på KG Hovedproblemet vårt er fortsatt utilstrekkelig kommunikasjon, uansett hvordan man snur og vender på det.

Jeg skjønner at "din" vil lese ferdig avisen når han allerede har begynt på den. Man må kunne slappe av i sitt eget hjem. Hvilket betyr at han også må kunne sette sine behov til side av og til, når du gir signal om at det ikke passer. Uten å bli sur..

Der er det litt ubalanse mellom meg og "min": Han er blitt vant til at jeg alltid er der for ham, og tar meg nok mye mer som en selvfølge nå, enn i starten av forholdet. Så jeg har mye meg selv å takke, og det å endre på disse mønstrene nå, etter at "innkjøringsfasen" er over, er litt som å lære en gammel hund å sitte: Det krever nok litt mer tid og omsorg enn om jeg hadde vært annerledes helt fra børjan. Er jo nemlig blitt mye mer trygg på meg selv i løpet av tiden vi har vært sammen; han gjør mye bra for meg også. (Pluss at jeg jo blir eldre, og dermed mer klok og vis) :pippi:

Tror jeg skal si til ham (om han ikke når å løpe ut først da ) *hihi*

at fra nå skal jeg øve meg på å ta mer hensyn til ham.

At jeg kun skal ta opp de høyprioriterte "sakene" mine. Men at da er jeg avhengig av at han tar meg SERIØST når jeg gjør det, selv om han ikke nødvendigvis skjønner hvorfor jeg absolutt må ta opp "den fillesaken". Det er nemlig det som skjer nå; at han traver avgårde eller later som jeg ikke eksisiterer, når jeg tar opp saker som er meningsløse for ham.

Han er nemlig litt for flink til å ta hensyn til sine egne behov. Og klarer ikke (av en eller annen grunn) å sette seg inn i hva som egentlig er mine. Sier jeg er så komlisert. Og at det er vanskelig for ham igmed at han er så enkel.

Sukk dette er ikke enkelt! Men nå skal jeg pause litt på temaet, kan ikke grave meg ned i dette heller; det er ikke sunt å bli helt overfokusert! (Noen synes garantert jeg er overfiksert allerede, men de om det!)

Noen sluttord fra deg du min "lidelsesfelle" ? Jeg er utrolig glad for å ha fått kontakt med deg!

Fia

[Gjest gjesten]

Dersom du (i en viss grad) ønsker å gå ut av forholdet, så begynn med å se deg om etter jobber andre steder og hvordan du skal forholde deg til bosituasjonen. Legg noen realistiske planer og kanskje søk på noen jobber også? Om du ser at den økonomiske biten faller på plass med en ny jobb, er det litt lettere å sette tingene ut i livet.

Har vært i litt av samme situasjonen selv spm du er i nå. Håper du får ordnet opp. Det er slitsomt å tenke slik du gjør nå over lengre tid.

[Gjest Gjest]

I like måte, det hjelper å vite at det finnes andre som har det på samme måte, selv om jeg unner alle å ha det bra i forholdet.. Vi får prøve å senke skuldrene litt begge to, og prioritere det som er viktigst. Kanskje det er måten vi legger frem tingene på som kan gjøres på en annen måte?

Uansett det er ingen som har et problemfritt samboerforhold, vi får trøste oss med det!

Du får gi en lyd igjen visst frustrasjonene blir for store

Jorunn

[Annie]

Jeg har tenkt noen ganger på å dra, men jeg er så ufattelig glad i han.. Er det noen som har noen synspunkter?

←

Fortell han dette. At du faktisk vurderer å dra. Er ikke sikkert at han vet at du har det så ille.

Kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle klare meg uten han..

Ikke si dette! Vi klarer oss superbra alene når vi må!!!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Fia her.

Jeg tror det ordna seg denne gangen:)

Lykkelig for det. Les på "Stumme menn" der er en liten rapport til alle som har vært så nydelige og ment noe om meg og mitt:)

Håper så veldig at du får det som du vil du også

Masse smil fra Fia! :-D

[Gjest Gjest]

Hei Fia!

Så bra, jeg har også blitt litt klokere tror jeg. Hjelper virkelig å få andre meninger. Jeg skal prøve å være mer avslappet, og ikke alltid analysere alt ihjel. Skal og når anledningen byr seg, ta opp ting når det passer, og fortelle han hva jeg føler. Kan jo ikke tape noe på å prøve. Og visst jeg tar opp tingene på en bra måte, kan det jo hende jeg blir positivt overrasket

Fint å høre at det går bedre for deg, vi hadde jo ganske lik situasjon. Har vært hyggelig å ha kontakt med deg

[Gjest Gjest]

Helt fantastisk at samtalen din gikk så bra forresten Jeg ble faktisk litt stolt av deg!! He he

Jeg skal gjøre det samme, jeg tror det kan gå bra bare jeg tar opp tingene på riktig måte!

( Til fia forresten )

Jorunn