Jeg har et dritt forhold til min autistiske eks

[AnonymBruker]

Det var svært kjølig stemning lenge i forholdet mitt med min eks. Han er 40 og jeg er 38 - begge har barn fra tidligere og vi har ett sammen. For sine andre barn er han veldig innvolvert og er svært opptatt av at de skal ha det fint. 

Jeg kan jo si at jeg er en ganske "kosete" person, jeg liker å holde hender, ligge inntil hverandre i senga, jeg vil alltid ha sex, og jeg er omtrent alltid blid. Noen ganger virket det som om dette irriterte ham - at jeg var så blid. Han kunne bli sur for de rareste ting, og da ville han liksom ikke holde hender når vi var ute å gikk med bikkja, Tok jeg den allikevel var det så dvaskt at det var nesten som å leie den flaue tenåringssønnen min. Når han ble slik holdt jeg meg unna - han trenger tydeligvis litt rom tenkte jeg da - og da beskylder han meg for å være avvisende og blir om mulig enda kaldere og fjernere selv. 

Så døde faren min nå i sommer. Jeg dro inn for å besøke ham aleine siden det var så dårlig stemning hjemme og eksen min bare suste rundt uten å ville prate sammen. Rett etter at jeg besøkte pappa døde han (den samme dagen) etter å ha vært syk i mange år - men det var allikevel litt uventet at det skulle bli akkurat den dagen. Dette fikk eksen min til å frike ut. han mener at jeg "enktet ham retten" til å ta farvel med svigerfar. Jeg er enig i at jeg burde ha sagt at jeg dro inn - men jeg gjorde ikke dette for å nekte ham noen rett. Vi hadde virkelig gått rundt og oversett hverandre i dagesvis - og jeg kan ikke lenger huske hva han var så sur for. Men i hans hode er det jeg som var sur - såklart. Siden dette har eksen min vært helt på styr - hver minste lille ting gjør ham sint og en dag tok det så overhånd at han begynte å kjøre uforsiktig og kastet ting på meg i bilen. Jeg tenkte at så fort begravelsen er over så er det slutt. 

Og det er det nå. 

Selv synes jeg at han er så ustabil og kjip at jeg tok med meg barnet vårt da jeg dro. Han har ikke vært noe interessert i å møte til megling, og har sagt at jeg "bare kan ta" 100% samvær, rettighet osv. Hva enn jeg vil. han bryr seg ikke om noe.

Hans mor ringte meg og var lei seg - for hun sa at dette er veldig vondt for ham og alt han vil er egentlig å ordne opp. Så jeg har prøvd å snakke litt med ham, men jeg ser at han åpner meldinger uten å svare på dem. Jeg vet godt at han sitter å kikker på telefonen sin hele tiden, at han følger med på hvor jeg er osv. men han skriver ikke tilbake. Jeg ringte familievernkontoret ang. megling, men han jeg snakket med i telefonen virket bare forvirret da jeg sa at jeg trengte rådgivning i forbindelse med barnefordeling etter brudd. Jeg sa at far ikke vil stille til megling, men at det er dumt om han ikke møter fordi han har asperger og trenger av og til litt ekstra støtte i situasjoner som er vanskelig, og som han gruer seg til. Og jeg tenker at selv om han har asperger så er ikke det en grunn til å behandle meg slik som dette. Jeg bekymrer meg for at barnet vårt ikke kommer til å ha noen kontakt med familien sin på farssiden uten hans deltakelse. Hans mor er alltid på parti med han, og det kan jeg forsåvidt respektere - hans far sier at det nytter ikke prate til ham, for det er aldri hans skyld uansett. 

Jeg er skuffet, fordi da vi fikk barn så visste jeg jo hvor god far han var for sine andre barn, på tross av at han hater eksen sin. Det barnet han har med meg var han liksom så kjapp med å bare frakrive seg. Nå er jo dette ganske nylig, og jeg aner egentlig ikke hva han føler og tenker. Om han er lei seg eller glad for det som har skjedd, for han svarer meg ikke. Jeg tenker også at siden han "har en dårlig periode" nå så tyr han til barnsligheter som at han ikke vil svare meg for å "hevne seg" for noe han er fornærmet over. Når han har god periode pleier han ikke å være barnslig eller kjip som dette - men det er lenge siden vi hadde en god periode. Og det at det er slutt er nok for det beste - men jeg tenker igjen på barnet vårt. hvis de bryter kontakten nå kommer det skjøre båndet mellom dem liksom til å bli glemt for barnets del. 

Og jeg har ikke hatt noen tid til å sørge over tapet av min far, heller. 

Hver dag nå handler egentlig bare om å holde hodet over vannet - og det er utrolig dumt at så mye er stengt i sommerferien, listen for å få hjelp er langt som et vondt år, hvis det i det hele tatt er noe hjelp å vente seg. 

Hva er riktig å gjøre i denne situasjonen? Å liksom bare skuffe far ut av bildet strider imot mine prinsipper, men på en annen siden kan han vel aldri bli en god forelder hvis han ikke vil - og hva med resten av familien. 

Anonymkode: 0f33e...edb

[Blåjojo]

La han roe seg ned og komme seg over skuffelsen. Han bør jo uansett stille til mekling, og om ikke annet kan du jo sørge for at familien hans har kontakt med barnet. Kan jo hende han ombestemmer seg ang ansvar og samvær etter hvert.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som autisme, det høres ut som han har personlighetsforstyrrelse. 
 

Hold deg langt unna, han høres ikke bra ut. Han har prøvd å trykke deg ned, hevde seg, silent treatment, ansvarsfraskrivelse, offerrolle m.m - psykisk vold. Dette er ikke autistiske trekk, det er personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 8fedb...718

[AnonymBruker]

Dere bodde sammen som et par, og du fortalte han ikke at hans svigerfar lå for døden, eller visste dere det ikke? Dersom dere visste at det kun var noen få dager igjen, så forstår jeg at han ble skuffet og lei seg. Uansett, akkurat den biten ville jeg nok beklaget for og forklart at det er vanskelig å si ifra til noen som ikke ønsker å prate med deg. 

Om han ikke vil stille til mekling, så kan du ikke tvinge han heller. La han slikke sin sår, og håp for barnets skyld at han tar seg sammen etterhvert. 

Dersom farmor og farfar går ann å prate med, ville jeg bedt de om å snakke med sin sønn ang. samværsfordelingen. Kanskje de når inn til han?

Anonymkode: da478...c69

[AnonymBruker]

La han få komme over sjokket. Og vær åpen for at foreldrene må få kontakt med barnet uansett. Det vil nok far også ønske når sjokket har lagt seg. Husk at han også var glad i faren din, men har litt andre måter å vise det på som er vanskelig for deg å forstå. Jeg sier ikke at det er rett måte å vise det på. Men det er jo nettopp derfor han har fått diagnose. Fordi han har vansker og trenger hjelp.

Anonymkode: 94118...b55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere bodde sammen som et par, og du fortalte han ikke at hans svigerfar lå for døden, eller visste dere det ikke? Dersom dere visste at det kun var noen få dager igjen, så forstår jeg at han ble skuffet og lei seg. Uansett, akkurat den biten ville jeg nok beklaget for og forklart at det er vanskelig å si ifra til noen som ikke ønsker å prate med deg. 

Om han ikke vil stille til mekling, så kan du ikke tvinge han heller. La han slikke sin sår, og håp for barnets skyld at han tar seg sammen etterhvert. 

Dersom farmor og farfar går ann å prate med, ville jeg bedt de om å snakke med sin sønn ang. samværsfordelingen. Kanskje de når inn til han?

Anonymkode: da478...c69

Vel altså pappa var svært syk og hadde vært det lenge. Jeg besøkte han stadig på sykehus og sykehjem, alt etter hvor han var hen. Det var bare tilfeldig at den gangen jeg dro inn alene var siste gang. Jeg hadde ingen forventning selv heller om at han kom til å dø den dagen. Eksen min visste forøvrig at han var på sykehus og hadde ikke en eneste gang sagt at han ville være med eller reagert på at jeg dro og besøkte ham alene før. jeg føler at han liksom bare griper etter et eller annet jeg har gjort gærent, for hadde han vært rasjonell hadde han forstått at jeg ikke planla å snike meg av gårde for å ta en hemmelig farvel med pappa. 

Og den dårlige stemningen var i huset lenge før det. 

Jeg prøver å være grei med ham siden jeg vet at han har en diagnose. Feks skrev han til meg i går at han føler seg så uviktig for meg. Jeg svarte at han er da viktig for meg. Og til det svarte han "Lol, hva vil du egentlig?". 

Jeg blir litt satt ut, for han er en voksen mann, og dette er måten han snakker til meg på? Jeg ser på en måte ikke for meg noe gjenopptakelse av samlivet, akkurat. Og det dumme med moren hans er at hun alltid beskytter ham. Det er jo søtt av henne, for hun har vel vært vitne til at sønnen hennes har blitt utsatt for mye mobbing og utfrysing, men å aldri stille ham til ansvar for dårlig oppførsel er egentlig å gjøre ham en bjørnetjeneste. 

Anonymkode: 0f33e...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eksen min visste forøvrig at han var på sykehus og hadde ikke en eneste gang sagt at han ville være med....

Jeg prøver å være grei med ham siden jeg vet at han har en diagnose. Feks skrev han til meg i går at han føler seg så uviktig for meg....

Anonymkode: 0f33e...edb

Dette er typisk. Autister sliter med vanlige sosiale forventinger, og et dødsleie er en ekstrem sosial situasjon. Min bror møtte knapt mamma de siste årene før hun døde, kun til fest på bursdagen hennes hvert år. Han kom heller ikke innom på kvelden da mamma var død, eller neste dag, kun til minnestund og begravelse. Og en stund etter begravelsen ble han spydig mot meg, følte seg angrepet etc.

Autister føler seg lett uviktige for andre, eller rettere sagt som at de alltid er på sosial "audition" der de leverer klossete, du sier også at han er blitt mobbet før også. Han er nok klar over at han har sviktet i rollen som stødig ektemann for deg men formulerer det kanskje overfor seg selv som at du har stilt "umulige" krav til ham? Ikke utenkelig at han er deprimert, det følger lett med autisme. 

Anonymkode: e1158...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er typisk. Autister sliter med vanlige sosiale forventinger, og et dødsleie er en ekstrem sosial situasjon. Min bror møtte knapt mamma de siste årene før hun døde, kun til fest på bursdagen hennes hvert år. Han kom heller ikke innom på kvelden da mamma var død, eller neste dag, kun til minnestund og begravelse. Og en stund etter begravelsen ble han spydig mot meg, følte seg angrepet etc.

Autister føler seg lett uviktige for andre, eller rettere sagt som at de alltid er på sosial "audition" der de leverer klossete, du sier også at han er blitt mobbet før også. Han er nok klar over at han har sviktet i rollen som stødig ektemann for deg men formulerer det kanskje overfor seg selv som at du har stilt "umulige" krav til ham? Ikke utenkelig at han er deprimert, det følger lett med autisme. 

Anonymkode: e1158...dae

Takk for dette innspillet! Jeg har jo bodd med autisme lenge og trodde på en måte at jeg kjenner det, men det er av og til vanskelig å vite hva som er pga autismen, og hva som rett og slett er "råtten" personlighet. 

Jeg synes også han kan virke deprimert, han sa bare for noen dager siden at han hatet seg selv aller mest i hele verden. Samtidig gjorde han narr og av og spurte meg "hvorfor skal jeg stille opp for deg og dine?" når jeg ba ham passe barnet vårt noen timer. Han svarer meg fremdeles mye med "lol" og "piss off" og nesten hva som helst jeg prøver å snakke med ham om så svarer han "det driter vel jeg i!", så kort lunte og irritabel. Jeg svarer av og til slik hvis jeg er skikkelig dårlig selv (har sterk hodepine feks), for ingenting er liksom interessant nok til at jeg orker å bli avbrutt. Føler nesten at han speiler min oppførsel. 

Jeg fortsetter å prøve og ikke holde alt han sier mot ham; men han har sagt at han ikke vil ha barnet vårt, at jeg kan dra til helvete, han er liksom så uviktig for meg, han svarer ikke på meldinger, og har jeg spurt ham om noe så får jeg enten "hva som helst for deg <3" eller "fuck off!". Jeg har aldri følt at han ikke er til å stole på før, men det gjør jeg nå. Så det skal bli vanskelig å ikke holde det mot ham, for det har såret så veldig. 

Anonymkode: 0f33e...edb