Til deg som har hatt fødselsdepresjon

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for å få en fødselsdepresjon. Jeg har vært deprimert før og vet hva det innebærer - og det siste jeg ønsker det første året av barnet mitt sitt liv er å leve med depresjon.

Baby er snart 2 uker. Jeg har hatt opp- og nedturer slik det sikkert skal være de første 14 dagene (barseltårer), men nå kjenner jeg på en mer vedvarende følelse av tomhet, frykt og håpløshet. Av og til tar jeg meg i å tenke "Ja, nå er barnet her - hva nå?". Er veldig, veldig glad i barnet mitt og h*n er en helt "normal" baby uten plager eller annet. Jeg får greit nok med søvn og mat. Så er usikker på hvorfor jeg føler det sånn. Dersom det er en begynnende depresjon, så vil jeg prøve å gjøre preventive tiltak.

Vil gjerne høre fra andre som har opplevd fødselsdepresjon. Hvordan begynte det for deg? Fikk du hjelp, og i så fall hvordan? Hva gjorde du selv for å bli bedre?

Anonymkode: 96cc8...538

[AnonymBruker]

Vanskelig å si hvordan det startet, egentlig. Men jeg husker at jeg fikk en sånn tung, ubehagelig følelse da jeg fikk baby på brystet. Mulig det var da, jeg vet rett og slett ikke. Den første tida er egentlig som en tåke for meg.

Fikk ikke hjelp. Har slitt tidligere, er diagnostisert med PTSD og var en del innlagt da jeg var barn/ungdom, og ble på bakgrunn av det fulgt opp ekstra under graviditeten og ble garantert at hjelpen skulle komme raskt så fort jeg eller de rundt meg merket antydning til at noe var off. Det var bare tomme løfter.

Familien fanget det opp før meg, og var ekstra på meg for å hjelpe. Var mye hjemme hos foreldrene mine i perioder for å hvile litt og passe på at jeg fikk i meg mat, men at de ville ha meg tett på for å se etter tegn på at alt gikk til helvete var nok også en del av planen deres. Hjalp mye å bruke de gamle kriseplanene mine. Det som står i kriseplanene kan egentlig kortes ned til å være jævlig rigid på rutiner rundt alt, haha. Det hjalp mer enn jeg egentlig vil innrømme at mannen tvang meg til å reise i stallen noen kvelder i uka og i helgene, for da skrur jeg av hodet samtidig som jeg blir god-sliten.

Alle har det fint i dag, for øvrig.

Anonymkode: 4ed15...f51

[AnonymBruker]

Jeg fikk det situasjonsbetinget (ekstrem søvnmangel veeeeeeldig lenge). 
 

I ditt tilfelle ville jeg ventet noen uker, og øker symptomene på er det like greit å starte på medisiner tenker nå jeg.

Du kan jo gå i terapi alene, men det er ventetid - og det greieste om du har historikk er jo å få den hjelpen du kan få. 

Anonymkode: 7a690...937

[AnonymBruker]

Vær føre var og ta det opp med helsestasjon evt fastlege. Dette er jo et problem for mange og du er ikke alene i dette. 
Det er virkelig en grusom følelse når du kjenner på en spiral som kun går ned mot den mørke avgrunnen depresjon er. 
Ta det tidlig, be om hjelp. Skaffe deg rutiner, gå turer, hør på podkast, pass på å ta vare på deg selv. Alle som vil hjelpe skal få hjelpe. Håper det ordner seg for deg! 

Anonymkode: e6e36...d1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vanskelig å si hvordan det startet, egentlig. Men jeg husker at jeg fikk en sånn tung, ubehagelig følelse da jeg fikk baby på brystet. Mulig det var da, jeg vet rett og slett ikke. Den første tida er egentlig som en tåke for meg.

Fikk ikke hjelp. Har slitt tidligere, er diagnostisert med PTSD og var en del innlagt da jeg var barn/ungdom, og ble på bakgrunn av det fulgt opp ekstra under graviditeten og ble garantert at hjelpen skulle komme raskt så fort jeg eller de rundt meg merket antydning til at noe var off. Det var bare tomme løfter.

Familien fanget det opp før meg, og var ekstra på meg for å hjelpe. Var mye hjemme hos foreldrene mine i perioder for å hvile litt og passe på at jeg fikk i meg mat, men at de ville ha meg tett på for å se etter tegn på at alt gikk til helvete var nok også en del av planen deres. Hjalp mye å bruke de gamle kriseplanene mine. Det som står i kriseplanene kan egentlig kortes ned til å være jævlig rigid på rutiner rundt alt, haha. Det hjalp mer enn jeg egentlig vil innrømme at mannen tvang meg til å reise i stallen noen kvelder i uka og i helgene, for da skrur jeg av hodet samtidig som jeg blir god-sliten.

Alle har det fint i dag, for øvrig.

Anonymkode: 4ed15...f51

Takk for at du delte din opplevelse. Bra å høre at det går fint med deg i dag. Rutiner vil nok kunne hjelpe mye - føles bare litt vanskelig å skulle ha rutiner nå som babyen er så liten og ikke akkurat er interessert i å leve med rutiner helt enda.

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg fikk det situasjonsbetinget (ekstrem søvnmangel veeeeeeldig lenge). 
 

I ditt tilfelle ville jeg ventet noen uker, og øker symptomene på er det like greit å starte på medisiner tenker nå jeg.

Du kan jo gå i terapi alene, men det er ventetid - og det greieste om du har historikk er jo å få den hjelpen du kan få. 

Anonymkode: 7a690...937

Er medisinering vanlig behandlingsmåte ved fødselsdepresjon? Spør bare fordi jeg ikke vet selv. Har gått på en del ulike medisiner før, og er derfor ikke så gira på akkurat det. Men kanskje terapi kan hjelpe. Jeg tror også at jeg avventer litt og ser om symptomene forsvinner eller om det forblir/blir verre. Merker for eksempel at det er mye verre på ettermiddagen/kvelden - og det kan jo kanskje bare være et tegn på at jeg ikke får nok søvn/hvile på natten.

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vær føre var og ta det opp med helsestasjon evt fastlege. Dette er jo et problem for mange og du er ikke alene i dette. 
Det er virkelig en grusom følelse når du kjenner på en spiral som kun går ned mot den mørke avgrunnen depresjon er. 
Ta det tidlig, be om hjelp. Skaffe deg rutiner, gå turer, hør på podkast, pass på å ta vare på deg selv. Alle som vil hjelpe skal få hjelpe. Håper det ordner seg for deg! 

Anonymkode: e6e36...d1f

Takk for gode råd. Har allerede begynt på trening igjen (var der en halvtime tidlig på morgenen mens baby og far fremdeles sov), og det hjalp helt enormt. Nå som kvelden er her er derimot nedstemtheten veldig sterk igjen - gruer meg til natta, får nesten panikk når jeg hører baby holder på å våkne, føler at i morgen blir nok en dag hvor jeg bare skal sitte her med baby i fanget.

Jeg avventer litt for å se om det går over. Far skal være hjemme en stund til så har heldigvis masse god støtte der. Så blir det eventuelt en prat med helsestasjonen.

- ts

Anonymkode: 96cc8...538

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for at du delte din opplevelse. Bra å høre at det går fint med deg i dag. Rutiner vil nok kunne hjelpe mye - føles bare litt vanskelig å skulle ha rutiner nå som babyen er så liten og ikke akkurat er interessert i å leve med rutiner helt enda.

(...)

- ts

Anonymkode: 96cc8...538

Veldig lite av rutineopplegget hadde med babyen å gjøre. Skiftet til dagklær på første stell etter vi sto opp, gikk en trilletur hver ettermiddag og badet og skiftet til pysj hver kveld. Dette var det eneste som involverte babyen. Resten involverte kun meg, og eventuelt mannen hvis jeg hadde behov for at han tok seg av babyen for at jeg skulle få gjennomført (f.eks. å dusje før jeg gikk i seng).

Mange dager fikk jeg ikke gjort en ting til "riktig" tid fordi det ikke passet seg med tanke på babyen den dagen, men da var målet bare at jeg skulle gjøre det så nærme det tidspunktet som mulig. Var planen å tømme oppvaskmaskinen klokka 12 og det ikke passet for babyen, så gjorde jeg det heller ved første mulighet, om det så var 12:30 eller 22.  

Anonymkode: 4ed15...f51

[AnonymBruker]

Om du vil så se det an, men ikke nøl med å ta kontakt med lege eller helsesykepleier om det ikke blir bedre.

Jeg fikk ikke hjelp, prøvde men jeg ble ikke tatt på alvor. Jeg sliter ennå, og gutten min er 3,5 år. Det anbefales ikke, så ta tak i det og ikke gi deg om de avfeier det med hormoner. 

Anonymkode: 5331f...a47

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke jeg hadde det før lenge etter det hadde gått over. Vet ikke når det begynte eller når det gikk over. Men det er veldig trist å tenke tilbake på babytiden med eldstemann. Han var verdens beste baby. Bare sov og spiste og var fornøyd. Jeg tenkte på han som et eneste stort ork som ødela livet mitt. Ønsket at jeg aldri hadde vært mamma. Nøt ikke tiden i det hele tatt. 

Så kom andremann som var en ganske pyton baby, men da hadde jeg ikke fødselsdepresjon og klarte å nyte tiden mer. Syns synd på eldstemann som hadde en mer fraværende mamma enn han fortjente.

Anonymkode: 0d6f1...6a6

[AnonymBruker]

Ganske sikker på det surnet allerede i slutten av svangerskapet. 
Var veldig syk og innlagt fra uke 30. Barneh ble født 1 mnd før termin og stod om livet til begge. Dette var nok utløsende.

I tilegg fikk jeg ett sykt barn og barnet manglet i tilegg en finger. Gråt 18 timer i døgnet i månedsvis før deg ble operert. 
 

Vi ble innlagt igjen med barneh når det var 7 uker. Da var jeg så deprimert og søvn deprimert at jeg så syner og var helt ute av det. Endte med at fødselsoverlegen var innom siden vi hadde en pågående klagesak etter fødselen. Han sendte en hastehenvisning til dps. Fikk time 48 timer senere og er fortsatt i systemet halvannet år etter. 
Rett på medisiner og 2x terapi i uken. 1x i mnd nå.

 

 

Anonymkode: 8f069...e27

[AnonymBruker]

Jeg følte det litt sånn som deg de første ukene. Jeg hadde det ganske kjipt de første 4-5 ukene før det gradvis begynte å bli bedre. For meg handlet det mye om å føle seg fanget i hjemmet, bare det å komme seg ut en tur var vanskelig, og måtte hele tiden ta hensyn til når baby spiste og sov. Var heller ikke i stand til å mate baby utenfor hjemmet, da jeg hadde veldig behov for gode og store ammeputer. 

MEN, etter hvert ble det mye bedre og følte jeg mestret rollen i større grad. Så, det er slett ikke sikkert du har eller er på vei til å få fødselsdepresjon.

Likevel ville jeg anbefalt å snakke med helsestasjonen , og bedt om å få snakke med psykolog. Som mor har du faktisk krav på psykisk helsehjelp fram til barnet er flere år, så ikke nøl med å ta kontakt! Det er godt for å forebygge eventuell depresjon, men også fint for å snakke om ting som er vanskelige i barseltiden. For det ER tøft for mange de første ukene. 

Og for guds skyld, ikke sammenlign deg med andre mødre, og hvordan de føler seg. Det er nok av de som er i fullstendig lykkerus og som elsker mammarollen, men det er også plenty av de som sliter også, men det snakkes bare ikke så høyt om. 

 

Anonymkode: 8ac62...9a5

[AnonymBruker]

Ville tatt tak i det nå før det eventuelt utvikler seg til fødselsdepresjon. Ta kontakt med fastlege eller helsestasjon ☺️ Behandling tilpasses dine ønsker.

Anonymkode: 34753...8b5