Hvordan glemme han?

[AnonymBruker]

Hei!

For litt over en måned siden var jeg innlagt på DPS Døgn, og i den anledning observerte jeg en fyr som jeg ble betatt av. Utrolig fine øyne, kjekk og rolig type. Må spesifisere at han også var pasient. Han hadde rom i avdelingen under meg, men avdelingene delte felles kantine - og hadde felles aktiviteter. Et av de første møtene vi hadde, var at jeg klarte å skyte en ballong i ansiktet på han under en aktivitet (ikke med vilje). Ble så flau over meg selv, men jeg måtte jo bare unnskylde meg.

Hver gang vi så på hverandre så møttes blikket vårt, og begge var veldig oppmerksom når den andre snakket. Vi pratet aldri direkte sammen i løpet av den uka jeg var der. Satt oss aldri på samme bord for å spise, selv om det var ledig. Men han oppholdte seg alltid i nærheten, når det var naturlig at vi møttes i felles rommene. Han lyttet og så på meg når jeg pratet med dem rundt meg. Jeg vet ikke hva han heter, men han vet hva jeg heter og alderen min - da andre rundt meg spurte hva jeg het og hvor gammel jeg var. Skal sies at jeg ikke har insta eller fb, så vanskelig å finne hverandre der. Har opprettet en Tinder profil, bare for å se om han er der - men har ikke lykkes enda.

Siste dagen jeg var der så ordnet han plass til meg i sofaen - under et seminar. Etterhvert som jeg satt meg ned i sofaen, så legger jeg merke til at han begynner å skjelve noe enormt i beina. Trodde først det var angst på grunn av plager, men hele han virket utrolig nervøs. Det var rett før jeg spurte om det gikk bra med han.

Det var et tilfelle etter at han hadde byttet sittestilling, at han kom helt inn til meg med beina - uten å flytte på seg på en stund. Lårene våre var helt inntil hverandre, selv om det var god plass. Kjente hormonene raste igjennom kroppen. Noen ganger så krysset han beina, andre ganger skreva han. Og noen ganger så fiklet han med mobilen. Han var tydelig nervøs. Etter seminaret så jeg han aldri noe mer, siden jeg skulle utskrives.

Han oppførte seg akkurat som jeg gjør, når jeg er betatt av noen. Jeg blir direkte unnvikende, later som at jeg ikke ser personen - men jeg er veldig observant på hva den andre sier og gjør. Har en tendens til å være alvorlig i blikket, når jeg får øyekontakt. Krysser beina når jeg er i nærheten av en jeg liker. Vanligvis så synes jeg det er ubehagelig når fremmede menn kommer så tett innpå meg, men med han var det ikke tilfelle. Hadde det ikke vært for det som skjedde, så hadde jeg ikke lagt noe i dette. Og glemt han med en gang. Fordi det er jo helt vanlig å ha blikk kontakt med folk. Jeg tipper på at hvis han ikke hadde vært interessert, så ville han vendt seg bort ved berøring.

I det siste har jeg begynt å drømme om han, og jeg tenker mye på at jeg angrer på at jeg ikke tok initativ til kontakt. Men jeg forstår jo, at det mest sannsynligvis aldri kommer til å bli noe i mellom oss. Vi begge var jo i en sårbar posisjon, når vi var innlagt - og jeg har hele veien prøvd å ikke skape for dype relasjoner med de jeg er innlagt med. Det er en regel jeg har for meg selv, fordi jeg er redd for å gjøre noe galt - som gjør at jeg blir kastet ut fra DPS.

Jeg fortalte om dette til jobbspesialisten min på DPS nå nylig, for å høre om hva som var riktig eller galt å gjøre. H*n sa at det var ikke noe galt i at jeg og han ble kjent, og at vi kanskje møttes på venterommet i poliklinikken senere.

Spørsmålet mitt: Hvordan kan man glemme en person, som man mest sannsynligvis aldri kommer til å møte igjen - eller nødvendigvis ikke kan inngå en relasjon med? Grunnen til at jeg ønsker å glemme han, er fordi at jeg tror at jeg overanalyserer eller overtolker hele situasjonen. At jeg tar feil, og at alle hintene jeg så etter bare var vennlighet. Og at han kanskje var nervøs for helt andre ting enn meg. Og at det aldri kan bli oss. Men det er vondt å sitte igjen med ubesvarte spørsmål, på hva som kunne ha skjedd om jeg bare var tøff nok til å ta kontakt. Det hadde nesten vært bedre å tatt kontakt og blitt avvist. 

Hva tenker dere? Har dere erfaring med noe lignende? Hvordan gikk det? 

Anonymkode: 6ed49...33e

[AnonymBruker]

Orker ikke lese hele innlegget, så svarer bare på spørsmålet.
Tillat deg selv å tenke ferdig på han
Fyll tiden med noe annet som kan oppta tankene dine
Treffe nye menn

Anonymkode: 98f9c...60f

[President Chimp]

Hvorfor skal du glemme han? Bli kjent med han da, herregud det er jo helt opplagt en attraksjon der. Oppsøk den! Grip sjansen.

Hva er det verste som kan skje? Gjør du ingenting er du garantert å ikke vinne. 

[AnonymBruker]

President Chimp skrev (5 timer siden):

Hvorfor skal du glemme han? Bli kjent med han da, herregud det er jo helt opplagt en attraksjon der. Oppsøk den! Grip sjansen.

Hva er det verste som kan skje? Gjør du ingenting er du garantert å ikke vinne. 

Ja, men grunnen til at jeg ønsker å glemme han er fordi at jeg ikke vet om jeg kommer til å se han noe mer igjen. Hvor stor sannsynlighet er det liksom på at vi møtes helt randomt på venterommet? 😅

Men hvis jeg ved en tilfeldighet ser han igjen, kommer jeg til å ta kontakt. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare 😊

 

Anonymkode: 6ed49...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hei!

For litt over en måned siden var jeg innlagt på DPS Døgn, og i den anledning observerte jeg en fyr som jeg ble betatt av. Utrolig fine øyne, kjekk og rolig type. Må spesifisere at han også var pasient. Han hadde rom i avdelingen under meg, men avdelingene delte felles kantine - og hadde felles aktiviteter. Et av de første møtene vi hadde, var at jeg klarte å skyte en ballong i ansiktet på han under en aktivitet (ikke med vilje). Ble så flau over meg selv, men jeg måtte jo bare unnskylde meg.

Hver gang vi så på hverandre så møttes blikket vårt, og begge var veldig oppmerksom når den andre snakket. Vi pratet aldri direkte sammen i løpet av den uka jeg var der. Satt oss aldri på samme bord for å spise, selv om det var ledig. Men han oppholdte seg alltid i nærheten, når det var naturlig at vi møttes i felles rommene. Han lyttet og så på meg når jeg pratet med dem rundt meg. Jeg vet ikke hva han heter, men han vet hva jeg heter og alderen min - da andre rundt meg spurte hva jeg het og hvor gammel jeg var. Skal sies at jeg ikke har insta eller fb, så vanskelig å finne hverandre der. Har opprettet en Tinder profil, bare for å se om han er der - men har ikke lykkes enda.

Siste dagen jeg var der så ordnet han plass til meg i sofaen - under et seminar. Etterhvert som jeg satt meg ned i sofaen, så legger jeg merke til at han begynner å skjelve noe enormt i beina. Trodde først det var angst på grunn av plager, men hele han virket utrolig nervøs. Det var rett før jeg spurte om det gikk bra med han.

Det var et tilfelle etter at han hadde byttet sittestilling, at han kom helt inn til meg med beina - uten å flytte på seg på en stund. Lårene våre var helt inntil hverandre, selv om det var god plass. Kjente hormonene raste igjennom kroppen. Noen ganger så krysset han beina, andre ganger skreva han. Og noen ganger så fiklet han med mobilen. Han var tydelig nervøs. Etter seminaret så jeg han aldri noe mer, siden jeg skulle utskrives.

Han oppførte seg akkurat som jeg gjør, når jeg er betatt av noen. Jeg blir direkte unnvikende, later som at jeg ikke ser personen - men jeg er veldig observant på hva den andre sier og gjør. Har en tendens til å være alvorlig i blikket, når jeg får øyekontakt. Krysser beina når jeg er i nærheten av en jeg liker. Vanligvis så synes jeg det er ubehagelig når fremmede menn kommer så tett innpå meg, men med han var det ikke tilfelle. Hadde det ikke vært for det som skjedde, så hadde jeg ikke lagt noe i dette. Og glemt han med en gang. Fordi det er jo helt vanlig å ha blikk kontakt med folk. Jeg tipper på at hvis han ikke hadde vært interessert, så ville han vendt seg bort ved berøring.

I det siste har jeg begynt å drømme om han, og jeg tenker mye på at jeg angrer på at jeg ikke tok initativ til kontakt. Men jeg forstår jo, at det mest sannsynligvis aldri kommer til å bli noe i mellom oss. Vi begge var jo i en sårbar posisjon, når vi var innlagt - og jeg har hele veien prøvd å ikke skape for dype relasjoner med de jeg er innlagt med. Det er en regel jeg har for meg selv, fordi jeg er redd for å gjøre noe galt - som gjør at jeg blir kastet ut fra DPS.

Jeg fortalte om dette til jobbspesialisten min på DPS nå nylig, for å høre om hva som var riktig eller galt å gjøre. H*n sa at det var ikke noe galt i at jeg og han ble kjent, og at vi kanskje møttes på venterommet i poliklinikken senere.

Spørsmålet mitt: Hvordan kan man glemme en person, som man mest sannsynligvis aldri kommer til å møte igjen - eller nødvendigvis ikke kan inngå en relasjon med? Grunnen til at jeg ønsker å glemme han, er fordi at jeg tror at jeg overanalyserer eller overtolker hele situasjonen. At jeg tar feil, og at alle hintene jeg så etter bare var vennlighet. Og at han kanskje var nervøs for helt andre ting enn meg. Og at det aldri kan bli oss. Men det er vondt å sitte igjen med ubesvarte spørsmål, på hva som kunne ha skjedd om jeg bare var tøff nok til å ta kontakt. Det hadde nesten vært bedre å tatt kontakt og blitt avvist. 

Hva tenker dere? Har dere erfaring med noe lignende? Hvordan gikk det? 

Anonymkode: 6ed49...33e

det er sabla enkelt, om du ikke vil ha kontakt med vedkommende så glemmer du det, og går videre med ditt liv. Kjærlighet og bli fanget med et stormvind kommer på en helt annen skala inn i ditt liv. 

Du må faktisk romstere mer i ditt eget hode, og utvide ditt nettverk og ha flere mennesker i livet ditt, da vil du naturlig glemme han. 

Anonymkode: 43581...f6d