Å overleve en livssorg. Noen andre som ønsker å dele?

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne skrive litt om dette temaet. Jeg er selv psykisk syk, og har mistet det meste i livet mitt grunnet sykdommen. Jeg har mistet arbeidslivet mitt (noe som betydde mye for meg) jeg har måtte gi i fra meg hovedomsorgen for barn (jeg er nå helg- og ferieforelder). Jeg ser at sykdommen min går utover relasjon med venner grunnet min isolasjon og tilbaketrekning. Jeg opplever å være mindre spontant og oppegående i relasjon til barna mine. 
Jeg går i behandling og tar medisiner. Det hjelper kanskje litt - ikke så mye som jeg hadde håpet. 
Matlysten min er veldig dårlig, jeg raser ned i vekt. Blir kvalm av mat rett og slett. 
Alt i alt, er dette en ekstremt stor livsorg oppå alt det andre som handler om min psykiske lidelse. 

- Savnet etter nærhet med barna er helt ekstrem. 
- Savnet etter å kan ha en meningsfull hverdag med jobb. 
- Savnet etter å føle spontan glede ikke minst! 
 

Alle disse opplevelsene er veldig vonde. Og har dessverre ført til at jeg har tidligere hatt veldig sterke selvmordstanker. Ja, også en plan. 

Selvmord har tidligere vært en helt fjern tanke for meg. Aldri noen gang tidligere i livet tenkt tanken eller ønsket noe så vondt for meg selv eller andre. 
 

 

… likevel har ekle tanker kommet snikende på meg. Og forplantet seg som en mørk kappe hengende over kroppen. Jeg kan smile, men likevel tenke: «Du holder snart ikke ut mer. Dette klarer du ikke lenge til».
Det er en tung smertefull erfaring å bære. Jeg har overlevd fordi jeg er en veloverveid personlighet som sjeldent handler i affekt.  
Det har aldri betydd noe hva andre sier til meg. Når depresjonen er som tyngst opplever jeg meg ikke som en del av andres fellesskap. Ikke engang med nære venninner. Det er som vi lever i hver vår verden.  

Hver morgen er en kamp. Jeg våkner sorgtung. Hvert måltid må presses inn. 
 

Likevel håper og ber jeg om bedring. Jeg håper jeg ikke skal være sånn her resten av mitt liv. Og håp om noe bedre er det som gjør at jeg frem til nå har overleve min livssorg. 

Dette er min erfaring med å overlevere.

Anonymkode: 43575...97b

[AnonymousBruker]

Hei, dette hørtes veldig vondt og smertefullt ut - det er vel akkurat det det er også. Du skal vite at du aldri er alene og at du er utrolig sterk for alt du har klart og fått til. Hvis ikke det er bra nok for de rundt, så skal det for det, være godt nok for deg selv. Mange forstår ikke at psykiske plager kan være like smertefullt som fysiske, men det er de - kanskje verre også. Hadde en periode i livet hvor alt var mørkt og jeg ikke tenkte på noe annet å dø. Jeg følte at jeg ikke ville dø, men orket ikke leve. Det du skriver kjenner jeg meg svært godt igjen. 

Det som fikk meg ut av de vanskelige tankene, var å endre tankesettet mitt. Det tok selvfølgelig veldig lang tid, men det ble stadig lettere å være meg. I tillegg begynte jeg med antidepressiva noe jeg egt ikke hadde så lyst til, men uten de tror jeg jeg ikke hadde vært her. Jeg sier at de "reddet livet" mitt. Medisiner endrer deg ikke (noe jeg tenkte først), men fjerner det som er ugreit slik at man kan være den man er - på samme måte som et plaster på et sår.

Ønsker deg masse lykke til - dette greier du!❣️ 

[liljene]

Dette høres veldig krevende ut for deg. 
 

Vil anbefale Kassandra sine meditasjoner på YouTube. Gjerne for morgen og kveld. 

[Firefine]

Hjerteklem. Ønsker deg alt godt og at livet blir bedre. 

[AnonymBruker]

Vondt å lese. Føler med deg. Men i behandlingen- er alt forsøkt? ECT? Har du lest om MDMA-assistert terapi? Modum bad? Du fortjener hvertfall at ingenting står uprøvd. Jeg ønsker deg alt godt. 

Anonymkode: 01a75...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2022 den 16.19):

Jeg vil gjerne skrive litt om dette temaet. Jeg er selv psykisk syk, og har mistet det meste i livet mitt grunnet sykdommen. Jeg har mistet arbeidslivet mitt (noe som betydde mye for meg) jeg har måtte gi i fra meg hovedomsorgen for barn (jeg er nå helg- og ferieforelder). Jeg ser at sykdommen min går utover relasjon med venner grunnet min isolasjon og tilbaketrekning. Jeg opplever å være mindre spontant og oppegående i relasjon til barna mine. 
Jeg går i behandling og tar medisiner. Det hjelper kanskje litt - ikke så mye som jeg hadde håpet. 
Matlysten min er veldig dårlig, jeg raser ned i vekt. Blir kvalm av mat rett og slett. 
Alt i alt, er dette en ekstremt stor livsorg oppå alt det andre som handler om min psykiske lidelse. 

- Savnet etter nærhet med barna er helt ekstrem. 
- Savnet etter å kan ha en meningsfull hverdag med jobb. 
- Savnet etter å føle spontan glede ikke minst! 
 

Alle disse opplevelsene er veldig vonde. Og har dessverre ført til at jeg har tidligere hatt veldig sterke selvmordstanker. Ja, også en plan. 

Selvmord har tidligere vært en helt fjern tanke for meg. Aldri noen gang tidligere i livet tenkt tanken eller ønsket noe så vondt for meg selv eller andre. 
 

 

… likevel har ekle tanker kommet snikende på meg. Og forplantet seg som en mørk kappe hengende over kroppen. Jeg kan smile, men likevel tenke: «Du holder snart ikke ut mer. Dette klarer du ikke lenge til».
Det er en tung smertefull erfaring å bære. Jeg har overlevd fordi jeg er en veloverveid personlighet som sjeldent handler i affekt.  
Det har aldri betydd noe hva andre sier til meg. Når depresjonen er som tyngst opplever jeg meg ikke som en del av andres fellesskap. Ikke engang med nære venninner. Det er som vi lever i hver vår verden.  

Hver morgen er en kamp. Jeg våkner sorgtung. Hvert måltid må presses inn. 
 

Likevel håper og ber jeg om bedring. Jeg håper jeg ikke skal være sånn her resten av mitt liv. Og håp om noe bedre er det som gjør at jeg frem til nå har overleve min livssorg. 

Dette er min erfaring med å overlevere.

Anonymkode: 43575...97b

Uff, dette ligner på hvordan jeg har det. Har opplevd mye traumatisk, og hatt psykiske problemer i mange år.

Fungerer dårlig sosialt, og derfor lever jeg veldig isolert. Savner kontakt med venner, men så er det det at jeg fungerer så dårlig, at jeg ikke finner veien i det. 
 

Har blitt uføretrygdet, så dagene sklir inn i hverandre. Ikke så mye som skjer, annet enn at jeg går med vonde følelser, og kjenner at jeg er sliten og lei av livet. 
 

Jeg gleder meg til jeg dør, og er ferdig med dette her. Kommer ikke til å ta selvmord, fordi jeg har barn, og kjenner at jeg ikke kan gjøre det mot dem. 
 

Tanken på å ha det sånn her, i år etter år fremover, er utholdelig. Dag ut og dag inn, gå alene og ha det vondt. 
 

Jeg får ikke mer behandling av helsevesenet. Fikk beskjed om det da jeg ble ufør for noen år tilbake. Jeg eksisterer, men lever ikke. 

Anonymkode: 7eb84...255

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor lenge du har vært syk TS? Behandling kan ta litt tid før den begynner å virke, men ikke gi opp. Det er godt å lese at du har håp om å bli bedre. Jeg har tro på at det vil skje.

Anonymkode: 473d3...e51

[AnonymBruker]

Dette ga så gjenklang, at jeg kunne nesten skrevet det ordrett selv

Disse tankene som kommer og går, er veldig vanlige. Man ønsker i prinsippet å slippe lidelse. Likevel har man en usynlig kappe, som gjør at man står opp, kjemper seg igjennom dagen. 

Og så vannvittig sterke vi er. Det er ekstremt mye kjærlighet i å innse at man ikke strekker til ovenfor barna. Derfor er omsorg i sin reneste form, den aller viktigste. Det vitner om selvinnsikt. Og denne omsorgen ,i tillegg til kjærlighet er det som gjør at man utholder så inderlig mye.

Et underkommunisert tabu, som gjør vondt, fordi normen er annerledes. Jeg håper du, som meg, har en trygg påle som med-forelder. Det tar jeg aldri for gitt  

Takk for at du lagde dette innlegget.

 

Anonymkode: a36b4...7ff