Hva ville du gjort hvis du hadde det som meg?

[AnonymBruker]

Er en kvinne i slutten av 30-årene. Føler meg mer og mer ensom for hvert år. Har nesten ikke familie igjen, vi har heller ikke så god kontakt. Ingen kontakt med slektninger. Har noen få venninner, det er jeg selvfølgelig glad for. Men de er ofte opptatt med familie, barn, svigerforeldre. Jeg fikk aldri den familien jeg alltid drømte om. Ønsker ikke å utdype mer. Er tungt å høre andre snakke om graviditet, familie osv, både på jobb og blant venner. Har hatt angst og depresjon hele livet. Prøvd medisiner og kognitiv beh, men må leve med det sånn det er nå. Derfor vanskelig for å få og beholde venner. Føler mange har så god selvtillit, og blant disse blir jeg mer usikker. Føler meg så alene. Skulle så gjerne hatt familie, venner som var mer som meg. Trives ikke i jobben, prøver å se etter ny, men er lite aktuelt. Har en kjæreste, men er noen gang usikker på om han er like glad i meg som jeg er i han. Jeg har dårlig selvtillit. Har vurdert psykolog for å «tømme meg» for noen, men det er så dyrt. Føler alt bare blir værre, og jeg blir mer og mer ensom. Hva ville du gjort med alle mine utfordringer?

Anonymkode: bc8ba...e08

[Iia]

Jeg ville søkt støtte hos kommunepsykolog, tror jeg. Fått hjelp med selvfølelsen og støtte i å søke nye relasjoner og aktiviteter som gir deg mening. Kommunepsykologene er gratis, fins i nesten alle kommuner.

 

[AnonymBruker]

Iia skrev (44 minutter siden):

Jeg ville søkt støtte hos kommunepsykolog, tror jeg. Fått hjelp med selvfølelsen og støtte i å søke nye relasjoner og aktiviteter som gir deg mening. Kommunepsykologene er gratis, fins i nesten alle kommuner.

 

Jeg har prøvd å jobbe med selvfølelsen i alle år. Det er ekstra vanskelig når jeg er så alene. Har gått til kommunepsykolog tidligere, og hvis jeg noen gang skal igjen, tror jeg det bør være privat, selv om det er dyrt. Har flere problemer som plager meg også, og som jeg ikke klarer å gjøre nod med. Er så drittlei hele livet.

Anonymkode: bc8ba...e08

[Olive_North]

Invester i en god psykolog, det er ikke verdt å leve med dårlig livskvalitet ♥️

[AnonymBruker]

Olive_North skrev (28 minutter siden):

Invester i en god psykolog, det er ikke verdt å leve med dårlig livskvalitet ♥️

Men den kan jo uansett ikke hjelpe meg. Jeg har prøvd å hjelpe meg selv, prøvd å få ting bedre, men alt er håpløst. Jeg er ensom og alene. Introvert, men behov for mennesker. Lei av å slite får å jobbe, det er mye tyngre enn for andre «vanlige» mennesker.  Trøtt og lei. 

Anonymkode: bc8ba...e08

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Men den kan jo uansett ikke hjelpe meg. Jeg har prøvd å hjelpe meg selv, prøvd å få ting bedre, men alt er håpløst. Jeg er ensom og alene. Introvert, men behov for mennesker. Lei av å slite får å jobbe, det er mye tyngre enn for andre «vanlige» mennesker.  Trøtt og lei. 

Anonymkode: bc8ba...e08

Hvorfor mener du så bestemt at en annen psykolog ikke vil kunne hjelpe deg? 

Anonymkode: ff7ed...1a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor mener du så bestemt at en annen psykolog ikke vil kunne hjelpe deg? 

Anonymkode: ff7ed...1a1

Jeg har gått til psykolog før. Og en psykolog skal jo hjelpe deg å forandfe tankene, godta ting osv. Ensomhet og utenforfølelse er der likevel.

Anonymkode: bc8ba...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har gått til psykolog før. Og en psykolog skal jo hjelpe deg å forandfe tankene, godta ting osv. Ensomhet og utenforfølelse er der likevel.

Anonymkode: bc8ba...e08

En psykolog kan gi deg verktøy, men du må være klar for å ta imot og klar for å ta ansvar for eget liv. Det høres litt ut som om du går rett i offerrollen på svarene dine og det vil ikke hjelpe deg. Se om du kan innse at ansvaret er hos deg, men støtte på veien finnes hos helsevesenet (psykolog). 

Anonymkode: 2bed0...377

[AnonymousBruker]

Gikk også til psykologer, men følte ikke at noen forstod, brydde seg eller hjalp meg. Da jeg hadde avsluttet behandling hos dem, følte jeg meg egentlig bedre. Jeg kunne klare å tilpasse hverdagen etter hva jeg selv trengte og var ikke avhengig av noen. Det var litt skummelt selvsagt, men det som hjalp meg aller mest, var å leve akkurat her og nå, i dag. ikke i går og ikke imorgen. Høres kanskje litt fjernt ut, men hvis du prøver det, og klarer å holde det slik over en periode, tror jeg det vil hjelpe. Jeg tenkte på mye som ikke hadde svar, men med en gang jeg heller tenkte på hva jeg skulle ha til middag, hvilke klær jeg skulle ha på meg neste dag, hvilke matvarer jeg trengte på butikken osv, så var det så mye lettere. Ting ga på en måte mer mening - fokuser på de små tingene som kan gi glede, i stede for de store vanskelige usvarlige gruble-spørsmålene. Da kommer du ingen vei.

Nå er det det som fungerte og fortsatt fungerer for meg, men jeg tror det å endre tankesettet kan gjøre mye uansett. Jeg "låste" meg selv litt inne, men det å gå i fra psykolog-verden gjorde egentlig bare skuldrene lettere å bære, men da ville jeg virkelig prøve også. Nå er jeg også en person som klarer å slå meg til ro alene, og trives i eget selskap. Masse lykke til, du er ikke alene! Bare søk etter ting som gir deg glede, eller i hvert fall ikke smerte.🥰

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En psykolog kan gi deg verktøy, men du må være klar for å ta imot og klar for å ta ansvar for eget liv. Det høres litt ut som om du går rett i offerrollen på svarene dine og det vil ikke hjelpe deg. Se om du kan innse at ansvaret er hos deg, men støtte på veien finnes hos helsevesenet (psykolog). 

Anonymkode: 2bed0...377

Jeg vet ansvaret er hos meg. Men jeg klarer ikke å bli kvitt depresjonen når jeg ser alle rundt meg bli gravide, få mange barn, som var min store drøm. Lage seg en familie, kjøpe hus. Sliter mye med fysiske symptomer på angst som har hemmet meg i mange år. Har gått gjennom behandling, bruker medisiner, men må leve med det. Hukommelsen og konsentrasjonen er blitt dårligere pga psyken. Har ofte blitt oversett og avvist når jeg har prøvd å få venner/bli kjent. Trives ikke i jobben, føler meg oversett. Men sånn er det jo når man ikke klarer å dele så mye av seg selv. For det første har jeg ikke så mye å dele, iallefall ikke når det snakkes om familid, for det andre er det angsten som heg må leve med.

Anonymkode: bc8ba...e08

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (9 minutter siden):

Gikk også til psykologer, men følte ikke at noen forstod, brydde seg eller hjalp meg. Da jeg hadde avsluttet behandling hos dem, følte jeg meg egentlig bedre. Jeg kunne klare å tilpasse hverdagen etter hva jeg selv trengte og var ikke avhengig av noen. Det var litt skummelt selvsagt, men det som hjalp meg aller mest, var å leve akkurat her og nå, i dag. ikke i går og ikke imorgen. Høres kanskje litt fjernt ut, men hvis du prøver det, og klarer å holde det slik over en periode, tror jeg det vil hjelpe. Jeg tenkte på mye som ikke hadde svar, men med en gang jeg heller tenkte på hva jeg skulle ha til middag, hvilke klær jeg skulle ha på meg neste dag, hvilke matvarer jeg trengte på butikken osv, så var det så mye lettere. Ting ga på en måte mer mening - fokuser på de små tingene som kan gi glede, i stede for de store vanskelige usvarlige gruble-spørsmålene. Da kommer du ingen vei.

Nå er det det som fungerte og fortsatt fungerer for meg, men jeg tror det å endre tankesettet kan gjøre mye uansett. Jeg "låste" meg selv litt inne, men det å gå i fra psykolog-verden gjorde egentlig bare skuldrene lettere å bære, men da ville jeg virkelig prøve også. Nå er jeg også en person som klarer å slå meg til ro alene, og trives i eget selskap. Masse lykke til, du er ikke alene! Bare søk etter ting som gir deg glede, eller i hvert fall ikke smerte.🥰

Takk for svar.

Anonymkode: bc8ba...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg vet ansvaret er hos meg. Men jeg klarer ikke å bli kvitt depresjonen når jeg ser alle rundt meg bli gravide, få mange barn, som var min store drøm. Lage seg en familie, kjøpe hus. Sliter mye med fysiske symptomer på angst som har hemmet meg i mange år. Har gått gjennom behandling, bruker medisiner, men må leve med det. Hukommelsen og konsentrasjonen er blitt dårligere pga psyken. Har ofte blitt oversett og avvist når jeg har prøvd å få venner/bli kjent. Trives ikke i jobben, føler meg oversett. Men sånn er det jo når man ikke klarer å dele så mye av seg selv. For det første har jeg ikke så mye å dele, iallefall ikke når det snakkes om familid, for det andre er det angsten som heg må leve med.

Anonymkode: bc8ba...e08

Men du virker ikke å tro at ting kan bli bedre eller at noe kan hjelpe. Jeg forstår ikke hva du er ute etter, er det sympati? Hvis du foreløpig ikke har blitt bedre så trenger du enten mer verktøy, støtte (behandling) eller øvelse (mengdetrening) over tid. Jeg håper du får det bedre, og at du kommer deg ut av den negative spiralen. 

Anonymkode: 2bed0...377

[AnonymBruker]

  Jeg er litt i samme situasjon som deg. Ikke helt, men nærme nok til at jeg har følt på mange av de samme følelsene selv.

For min del hjelper det å holde seg unna andre folks skryting (facebook, instagram osv.). Folk prøver ofte å fremstå som "perfekte", og det er sjelden man ser alt det negative som rører seg bak fasaden (husk at alle opplever kjipe perioder her i livet). Desto mindre man sammenligner seg selv med andre, jo mer kan man fokusere på å skape det livet man selv ønsker. I blant har man fokuset rettet litt for mye på hva andre har og hva man selv mangler.

Jeg føler meg bedre når jeg aktivt planlegger livet mitt, tar konkrete steg for å bringe meg nærmere målene mine, dypdykker ned i nerdete interesser og hobbier, og generelt tar vare på meg selv.

For min del blir sosiale situasjoner mindre slitsomme og mer morsomme når jeg flytter fokuset vekk fra meg selv (det er ikke mitt ansvar å fremstå som en interessant/morsom/intelligent person, og det er ikke mitt ansvar alene å holde samtalen i gang!). Tenk på andre ting i stedet, eller helst ikke tenk på noenting og la samtalen flyte litt friere. Si det som faller deg inn, så lenge det ikke er sårende el. selvsagt. 😅

 

Hva gjør det glad? Hvordan vil du leve? Hvilke type mennesker synes du er givende å være sammen med? Hvilke steg kan du ta for å føle deg bedre, som ikke avhenger av andre mennesker? Går du rundt og venter på å bli "reddet" av en eller annen magisk person eller hendelser, tror du at du blir lykkelig bare du oppnår "X", eller er du inneforstått med at "lykke" er en svært flyktig følelse og at det som gir livet mening er de små hverdagsgledene som du selv alene er ansvarlig for å legge til rette for?

Man trenger ikke unger/fint hus/dyre ferieturer/ekteskap/fancy jobb/masse venner osv for å ha det bra! ❤️

 

Anonymkode: 6ec2a...84a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

  Jeg er litt i samme situasjon som deg. Ikke helt, men nærme nok til at jeg har følt på mange av de samme følelsene selv.

For min del hjelper det å holde seg unna andre folks skryting (facebook, instagram osv.). Folk prøver ofte å fremstå som "perfekte", og det er sjelden man ser alt det negative som rører seg bak fasaden (husk at alle opplever kjipe perioder her i livet). Desto mindre man sammenligner seg selv med andre, jo mer kan man fokusere på å skape det livet man selv ønsker. I blant har man fokuset rettet litt for mye på hva andre har og hva man selv mangler.

Jeg føler meg bedre når jeg aktivt planlegger livet mitt, tar konkrete steg for å bringe meg nærmere målene mine, dypdykker ned i nerdete interesser og hobbier, og generelt tar vare på meg selv.

For min del blir sosiale situasjoner mindre slitsomme og mer morsomme når jeg flytter fokuset vekk fra meg selv (det er ikke mitt ansvar å fremstå som en interessant/morsom/intelligent person, og det er ikke mitt ansvar alene å holde samtalen i gang!). Tenk på andre ting i stedet, eller helst ikke tenk på noenting og la samtalen flyte litt friere. Si det som faller deg inn, så lenge det ikke er sårende el. selvsagt. 😅

 

Hva gjør det glad? Hvordan vil du leve? Hvilke type mennesker synes du er givende å være sammen med? Hvilke steg kan du ta for å føle deg bedre, som ikke avhenger av andre mennesker? Går du rundt og venter på å bli "reddet" av en eller annen magisk person eller hendelser, tror du at du blir lykkelig bare du oppnår "X", eller er du inneforstått med at "lykke" er en svært flyktig følelse og at det som gir livet mening er de små hverdagsgledene som du selv alene er ansvarlig for å legge til rette for?

Man trenger ikke unger/fint hus/dyre ferieturer/ekteskap/fancy jobb/masse venner osv for å ha det bra! ❤️

 

Anonymkode: 6ec2a...84a

Støtter alt dette!

Og vil gjenta spørsmålet, hva gjør deg glad? Hvilke små ting skaper glede hos deg? Forsøk å notere ned hver gang du oppdager noe som får deg til å føle deg bra, og så forsøker du å slappe flere og flere av slike øyeblikk gjennom dagen. 

Anonymkode: ff7ed...1a1

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men hadde jeg vært deg ville jeg, kanskje bare for en stund, lagt fra meg tankene om graviditet og barn. Jeg ville fokusert på det som gav leg glede i livet og sørget for å leve i øyeblikket. 
jeg ville meldt meg inn i frivillige organisasjoner, et sted jeg kunne bidra med noe samfunnsnyttig (røde kors, Frelsesarmeen, dyrebeskyttelsen, blitt besøksvenn gjennom kommunen etc. mulighetene er mange!) og samtidig fått sosial input.

det virker ikke som om du gjør noe for at du skal få det bedre, hva interesserer du deg for? Hva er dine styrker? Dine gleder? Om du føler du ikke har noen interesser, så ville jeg utvidet horisonten litt, hva kan jeg finne glede i? Kor? Bokklubb? Håndarbeid? Gjenbruk? Det finnes mange klubber og kurs der ute! Kirken er også et sosialt og inkluderende møtested for mange.

Anonymkode: e9cd2...211

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

  Jeg er litt i samme situasjon som deg. Ikke helt, men nærme nok til at jeg har følt på mange av de samme følelsene selv.

For min del hjelper det å holde seg unna andre folks skryting (facebook, instagram osv.). Folk prøver ofte å fremstå som "perfekte", og det er sjelden man ser alt det negative som rører seg bak fasaden (husk at alle opplever kjipe perioder her i livet). Desto mindre man sammenligner seg selv med andre, jo mer kan man fokusere på å skape det livet man selv ønsker. I blant har man fokuset rettet litt for mye på hva andre har og hva man selv mangler.

Jeg føler meg bedre når jeg aktivt planlegger livet mitt, tar konkrete steg for å bringe meg nærmere målene mine, dypdykker ned i nerdete interesser og hobbier, og generelt tar vare på meg selv.

For min del blir sosiale situasjoner mindre slitsomme og mer morsomme når jeg flytter fokuset vekk fra meg selv (det er ikke mitt ansvar å fremstå som en interessant/morsom/intelligent person, og det er ikke mitt ansvar alene å holde samtalen i gang!). Tenk på andre ting i stedet, eller helst ikke tenk på noenting og la samtalen flyte litt friere. Si det som faller deg inn, så lenge det ikke er sårende el. selvsagt. 😅

 

Hva gjør det glad? Hvordan vil du leve? Hvilke type mennesker synes du er givende å være sammen med? Hvilke steg kan du ta for å føle deg bedre, som ikke avhenger av andre mennesker? Går du rundt og venter på å bli "reddet" av en eller annen magisk person eller hendelser, tror du at du blir lykkelig bare du oppnår "X", eller er du inneforstått med at "lykke" er en svært flyktig følelse og at det som gir livet mening er de små hverdagsgledene som du selv alene er ansvarlig for å legge til rette for?

Man trenger ikke unger/fint hus/dyre ferieturer/ekteskap/fancy jobb/masse venner osv for å ha det bra! ❤️

 

Anonymkode: 6ec2a...84a

Det er nok å bare høre på at det prates så ekstremt mye om familie. Det er det folk snakker om omtrent hele tiden. Og jeg har ikke familie. Jeg ville ha barn og familie, det var slik livet mitt skulle bli. Vet ikke hvem jeg er som den ensomme personen alene. Jeg har heller ingen spesielle personer jeg synes det er givende å være rundt. Takk for svaret likevel.

Anonymkode: bc8ba...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men hadde jeg vært deg ville jeg, kanskje bare for en stund, lagt fra meg tankene om graviditet og barn. Jeg ville fokusert på det som gav leg glede i livet og sørget for å leve i øyeblikket. 
jeg ville meldt meg inn i frivillige organisasjoner, et sted jeg kunne bidra med noe samfunnsnyttig (røde kors, Frelsesarmeen, dyrebeskyttelsen, blitt besøksvenn gjennom kommunen etc. mulighetene er mange!) og samtidig fått sosial input.

det virker ikke som om du gjør noe for at du skal få det bedre, hva interesserer du deg for? Hva er dine styrker? Dine gleder? Om du føler du ikke har noen interesser, så ville jeg utvidet horisonten litt, hva kan jeg finne glede i? Kor? Bokklubb? Håndarbeid? Gjenbruk? Det finnes mange klubber og kurs der ute! Kirken er også et sosialt og inkluderende møtested for mange.

Anonymkode: e9cd2...211

Jeg har ukike intetesser, og har prøvd noe. Selvfølgelig alene, siden de få vennene mine er opptatt med barn. Jeg har tenkt å prøve flere ting jeg liner. Men det er dyrt nå for tiden. Skulle gjerne vært frivilig i dyrebeskyttelsen, men har hverken tid eller energi i tillegg til jobb.

Anonymkode: bc8ba...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er nok å bare høre på at det prates så ekstremt mye om familie. Det er det folk snakker om omtrent hele tiden. Og jeg har ikke familie. Jeg ville ha barn og familie, det var slik livet mitt skulle bli. Vet ikke hvem jeg er som den ensomme personen alene. Jeg har heller ingen spesielle personer jeg synes det er givende å være rundt. Takk for svaret likevel.

Anonymkode: bc8ba...e08

Det høres ut som du er veldig fiksert på at du ikke har fått det du ønsket å få? Hvis dette med unger er noe som av en eller annen grunn er uoppnåelig for deg, må du jobbe med å akseptere dette og gå videre til andre eventyr! Det finnes mange morsomme, interessante og meningsfulle ting man kan fylle livet med.

Hvis vennene du har nå er for opptatt til å finne på ting med deg, kan du alltids finne deg nye. Det er ikke nødvendigvis enkelt, men det er fult mulig (og hvis man ikke prøver får man ihvertfall ingen 😕 ). Hvis det finnes noen hobbyforeninger eller andre type interesseforeninger du kan melde deg inn i, kan jo det være en god start. 

Det at folk snakker mye om familie er det nok ingenting å gjøre med. De som er veldig opptatt av å snakke om barna sine kommer jo ikke til å slutte med dette, MEN det finnes folk der ute som snakker om andre ting også. Min erfaring er at mennesker man treffer via konkrete hobbier ofte snakker mindre om barn og mer om andre ting. Det finnes også stadig flere mennesker som velger å ikke få barn, og som derfor naturlig nok ikke er så interesserte i å snakke om barn.

Også er det jo ikke sånn at det alltid er de andre som skal få bestemme samtaletema. Når du er til stede har du jo selv en mulighet til å styre samtalen, kanskje disse folka du snakker med har andre interesser også, som du kan styre samtalen inn på?


Synes det virker som du kanskje ikke helt har tatt tak i ditt eget liv? Føler du at ting bare "skjer" rundt deg? Hvilke grep tar du for å bedre situasjonen?

 

Anonymkode: 6ec2a...84a

[AnonymBruker]

Kanskje du kan prøve å fokusere mer på det du har i stedet for det du ikke har? Det er mange som inderlig ønsker seg en jobb, et par venninner og en kjæreste slik du har.

Anonymkode: 1f878...4c8

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde vært i den situasjonen du beskriver i HI, ville jeg gått på oppdagelsesferd i meg selv. Jeg ville sett etter ideer, drømmer, ting jeg hadde lyst å gjøre; som jeg ikke hadde realisert og som jeg kanskje hadde glemt fordi det "aldri ble noe av". Jeg ville gjort det jeg kunne for å finne det som gjorde meg godt, bli mer kjent med meg og hvem jeg faktisk er.

Anonymkode: ae469...52a