IVF har ødelagt forholdet

[AnonymBruker]

Har vært i et langt forhold med en kvinne. Vi er begge i 30 årene. De siste årene har vi forsøkt å få barn. Siden vi ikke fikk på vanlig måte gikk vi til skrittet med å prøve IVF. Vi har ett par forsøk bak oss, men dessverre var forsøkene resultatløse. Egget festet seg ikke. Under veis fikk vi null oppfølging fra sykehuset. Jeg ville forsøke terapi privat, men samboer nektet. Det endte med at hun begynte å søke oppmerksomhet fra andre menn. Jeg har tilgitt hun flere ganger, men den siste gangen raknet det helt. Nå vil hun flytte ut og sier hun har mistet alle følelser for meg. Hun har lyst til å stifte familie med noen andre. Vi har forsøkt terapi nylig. Føler det hjalp litt, men jeg føler også at hun bare gjennomfører terapien for å gjøre meg til lags. At hun bare venter til vi er ferdig med opplegget før hun tar med seg tingene og drar. Er det andre som har opplevd liknende? 

Anonymkode: 4b5e0...ba5

[AnonymBruker]

For en tragisk kvinnfolk du har funnet deg, stopp hele prosjektet og la hun gå. Er ikke verdt det

Anonymkode: 8d479...3a5

[AnonymBruker]

Uff, dette var ikke noe særlig. Skulle ønske at det var mer informasjon og støtte til par som tar IVF, det er en stor belastning på forholdet. Dessverre blir ønsket om et barn så stort at forhold ryker….. 

Anonymkode: c0855...2f1

[AnonymBruker]

Jaha..dette går jo ikke.

Anonymkode: 6adec...d64

[AnonymBruker]

Du vil altså fortsette forholdet med henne? Tror kanskje jeg hadde tenkt en ekstra gang på om det virkelig er noe du ønsker. IVF kan helt sikkert være veldig tøft for forholdet, men det blir ikke nødvendigvis noe enklere med små barn. 

Anonymkode: 61612...ec7

[AnonymBruker]

IVF sirkuset er tøft for forholdet, særlig når man får mislykkede forsøk. Da er det dessverre lett at det går galt. Par som går igjennom IVF burde få tilbud om parterapi og bli litt advart på at dette er tøft. I istedenfor å bli bundet sammen som et barn gjør, så er det lett å blir mer alene når man ikke klarer å få barn sammen.

Jeg er veldig glad for at vårt forhold faktisk ble sterkere under IVF sirkuset, vi klarte å snakke sammen og dele de vanskelige tankene når det sto på som verst.

Men ok, nå står du i et nytt dilemma da hun ikke taklet dette særlig bra. Det er lite du får gjort om hun ikke ønsker å satse på forholdet deres, dessverre. Men hun skylder deg en skikkelig samtale. 

Anonymkode: 91e22...68d

[tasmus82]

Jeg vet ikke stort om forhold eller IVF, men det er en ting jeg har tenkt mye på den siste tiden og det er at jeg skulle ønske at genene mine kunne videreføres - men jeg er alt for syk til å få barn selv. Hvorfor går man for IVF når donor kan være en mulighet? Men jeg vet ikke om jeg ville ønsket at mitt barn ble oppdratt av en så egoistisk dame som det der, for hvis hun søker til andre menn uten å være ærlig med deg om det så tyder det på at hun har noen problemer (etter min mening).

[Perle]

Jeg skjønner at det er tøft, men du må bare la dette fare. 

Dere prøvde, det gikk ikke, og nå er hun for lenge siden mentalt ferdig med deg/dere og har mentalt "sjekket ut". Man kan ikke piske en død hest.

Hun har kniven på strupen mtp den biologiske klokken på en helt annen måte enn hva du har. Hun er nok rimelig desperat, og når rett ut har sagt at hun vil prøve å skaffe famile med en annen mann, bør du innse at her er det ikke mer å hente og at hun er mentalt ferdig med "dere" og hva som ikke ble. 

 

[AnonymBruker]

Vi har jo hatt mye godt og har fine dager sammen fortsatt, selv om de siste ukene har vært ekstremt tunge. Jeg har hele tiden forsøk å snakke med hun og ønsket å få hjelp til å takle tingene, men hun har bare dyttet unna alt jeg kommer med under IVF forsøkene. Til slutt blir det bare at man ikke orker å ta opp ting fordi det bare blir avvist. Det er vel det siste hun begrunner ønske om brudd med. Hun mener jeg ikke har sett henne godt nok den siste tiden. Og at jeg aldri snakker om barn. Det føler jeg er tull fordi jeg har forsøkt alt jeg kan, og foreslått terapeut før det gikk for langt for å bedre kunne takle utfordringene vi møtte. Når jeg har tatt opp ting har hun bare stormet ut, kjeftet på meg, eller bare sittet helt passiv uten å si noen ting. Tydelig irritert.

Det er ikke noe som tilsier at vi ikke kan få barn med IVF eller på vanlig måte. Vi fikk det innvilget etter å ha prøvd i noen år uten resultat. Jeg har sagt at jeg er klar for barn, men at jeg føler det er hun som har holdt igjen etter IVF. Jeg vet at det er en utrolig påkjenning for henne både fysisk og psykisk. Vanskelig for meg å sette meg inn i. Det har også vært ekstremt tøft for meg å være med på prosessen, og se hun så lei seg. Jeg har vært med henne på alt for å støtte henne. Grått sammen når det ikke har gått som vi håpet osv. Etter siste runden var hun tydelig på at hun ikke ville prøve mer nå. Hun visste ikke om hun orket mer.Derfor har jeg ikke mast på henne med barn. Jeg har i stedet prøvd å komme med små drypp. Besøkt venner med baby som hun har fått holde osv. Prøvd å hinte til at det kunne være kjekt med en slik tass. 
 

Vet ikke. Kanskje bare jeg som er dum. Men jeg føler jeg har vært en god kjæreste. Jeg har i hvert fall prøvd så godt jeg kunne, og har prøvde tidlig å få ekstern hjelp for å bedre takle det vi har vært gjennom. Det er ikke jeg som har holdt igjen. 

Anonymkode: 4b5e0...ba5