Finnes det er 100% lykkelig par eller sliter alle med noe?

[AnonymBruker]

I sosiale medier er jo alle par superlykkelige. I media er alle par verdens lykkeligste. Likevel bryter nærmere 60% av alle par om man skal regne med alle som ikke er gift. Så det må jo være en bekreftelse på hvor utfordrende det faktisk kan være å leve sammen med noen under samme tak. To ulike individer fra sine egne kulturer hjemmefra skal nå samarbeide om økonomi, husarbeid og kanskje barneoppdragelse. Mennesker forandrer seg i tillegg hele livet og meninger kan forandre seg. Det sier seg vel selv at de fleste syns dette kan være eller bli utfordrende.

Jeg skiver dette fordi jeg selv syns samboerskapet kan være svært krevende. Jeg elsker mannen min, men minst 2-3 ganger i året har jeg oppriktig lyst å bryte ut av forholdet. Pga store krangler. Samme tror jeg han tenker. Begynner nesten å planlegge seperasjonen og barnefordelingen. Sjekker boligmarkedet osv. Så blir vi omsider venner igjen. Kanskje til og med nyforelsket igjen og har det bedre sammen enn på lenge. Og slik går runddansen. Vi har vært samboere i snart 8 år.

Nå lurer jeg på hvor vanlig det er å ha det slik som oss. Elske hverandre, men kjenne at vi nærmest hater hverandre når vi krangler så busta fyker. For så å bli verdens beste venner og kjærester igjen. Er dette normalt? Eller er vi et sånt par som de andre 60% hadde brutt ut av for lengst?

Leste om bruddet med ‘kjendisparet Kristin Gjeldsvik og Dennis Poppe her forleden. Jeg vet ikke så mye mer om dem enn at de er et ‘reality kjendis par og at de er et eksempel på et par som fremstår som «verdens lykkeligste» i media. De gikk fra å ikke ville ha barn til å ønske en hel barnehage sammen og de holdt på med å bygge nytt hus i Stavanger. BOM så var det plutselig slutt. Og de skriver at de har kjempet leeeenge, men måtte innse at der ikke var mer å bygge på…bokstavelig talt. Men at de likevel skilles som venner. Så hva handler dette om? Kan de virkelig ha kjempet så lenge når de begynte å bygge hus sammen for under et år siden? Eller var de ikke så lykkelige sammen likevel, de bare likte oppmerksomheten rundt det? 
 

Hva tenker dere vanlig dødelige om tema? Gir vi for fort opp i parforholdet i dag, både med og uten unger? Eller er det fortsatt mange som kjemper og kjemper…samtidig som de liker å fremstå lykkelige blant familie&venner.

Hvordan har DU det i parforholdet ditt, og hvor lenge har forholdet vart?

(Evt hvor lenge har du holdt ut’😅)

Anonymkode: 462f5...e43

[AnonymBruker]

Vi er alle mennesker ja. Mange som ikke har store krangler hvert år, men 100% lykke har ingen.

Anonymkode: c6a84...338

[AnonymBruker]

Jeg var lykkelig, men han var det ikke. Var vel kommunikasjonen som sviktet da, for jeg merket det aldri. Han gikk fra meg for en annen. Så etter nesten 17 år sammen, ble det som det ble. Jeg er lykkelig tidvis nå også, og har med meg noen lærdommer videre i livet. 

Anonymkode: 209f7...134

[AnonymBruker]

Jeg tror vi alle har noe, men å føle det så intenst som du gjør flere ganger i året, det tror jeg ikke er vanlig. 
 

jeg er gift, men vi fremstår ikke som superlykkelige på SOME fordi vi ikke er veldig aktive der, noen av oss. Vi har lenge stått i en krevende situasjon med to alvorlig syke barn pluss diverse annet som har krevd ekstremt mye. Av en eller annen grunn har alle rundt oss trodd og sett på oss som et par som er supersterke sammen, som aldri har hatt problemer eller utfordringer i forholder. Faktisk har flere kommentert det til oss og det har vært jeg samtaletema mellom våre venner og familie, hvor sterkt vi står sammen og hvor gode vi er med hverandre. Vi har blitt brukt som et prakteksempel for et ekteskap.  Ikke vet jeg hvorfor, for det er ikke sannheten; vi har kranglet som bare det, sovet på ulike soverom, vurdert skilsmisse, og på et tidspunkt så jeg ikke lyst på ekteskapet i det hele tatt. 
 

vi jobbet oss gjennom det, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er lykkelig i ekteskapet mitt selvom jeg tidvis synes han er verdens mest håpløse mann, en skikkelig dritt av et mannfolk. Så forstår jeg at den følelsen er der og da, men at jeg tross alt er lykkelig. Å være lykkelig er en vedvarende følelse, ikke en følelse man har i øyeblikket.

de fleste vennene mine har opplevd samlivsbrudd med barn, og jeg er av den oppfatningen av at de alle har forsøkt å få det til å fungere i en evighet før bruddet var en realitet. Så nei, jeg tror ikke de fleste tar lett på det, heller tvert i mot. Min opplevelse er at de fleste står for lenge i et dårlig forhold før de går.

Anonymkode: edfd1...eb2

[AnonymBruker]

Vi er ca 95% lykkelige etter 20 år som samboere. For 10 år siden ville jeg sagt 70%. Vi ga heldigvis ikke opp, ting kan faktisk bli bedre selv om det ser mørkt ut i perioder. 

Anonymkode: 8fb31...f8f

[AnonymBruker]

Synes alle går fra hverandre om dagen. Tror folk gir opp for lett og har urealistiske forventninger i parforholdet,  spes etter det kommer barn. Mange så ikke for seg hvor lite egentid og MEG-fokus det ble. Tror rett og slett dagens foreldregenerasjon og kommende er for egosentriske til å ha familier.  Takler det ikke.  

Anonymkode: 7bf85...8bf

[AnonymBruker]

Tror det er mye sjalusi. Når mannen sitter halve dagen og trykker likes på instadamer. Det blir det bråk av. 

Anonymkode: 40628...fed

[Maestro]

Er enkelte ganger jeg har lyst og rive av hodet til typen min. 🤭 Men trives med han uansett ☺️❤️ 

[AnonymBruker]

Ganske sikker på at ingen er 100% lykkelige i forholdene sine. Jeg er typen menneske som mange åpner seg for. Og alle mine venninner som omtaler sine forhold, går stadig gjennom et eller flere problemer i forholdet. Men jeg er glad de jobber for å være lykkelige, for å løse problemene. Slik er det med mitt ekteskap også. Vi møter på problemer, av store og små størrelser. Men har det alt i alt bedre nå enn for 8-10 år siden. 

Anonymkode: 58c79...554

[AnonymBruker]

De som sier de er 100% lykkelige i forhold lyver eller definerer lykke annerledes enn meg. 

Anonymkode: bbed5...38a

[AnonymBruker]

Jeg føler meg 100% lykkelig. Vi kan ha en og annen uenighet eller diskusjon, men kranglet ikke. Sist vi kranglet var for nesten fire år siden da jeg var gravid med vår første. Vi har bare vært sammen i seks år, så jeg er åpen for at kranglingen kan komme etter hvert. Tror og håper vi kan jobbe oss gjennom det. 

Anonymkode: 9b34f...5fd

[AnonymBruker]

Min erfaring etter flere lange forhold er at det er vanskelig og slitsomt å være i et forhold. Følelser går over, og det skal mye til å finne en som gir det man trenger, man har likt kjærlighetsspråk, like verdier, god kommunikasjon og et godt sexliv. Blir imponert over de som får det til å funke og er lykkelige i årevis. Kanskje det bare er meg som ikke er egnet for forhold…

Anonymkode: 26c6c...523

[AnonymBruker]

Jeg liker mannen min og det er ikke som i tidligere forhold tusen småting som irriterer. Det er et par store ting vi er ulike på, men jeg føler på en raushet i forhold til det - sånn er det bare. Jeg vet ikke helt hvorfor, for objektivt sett så har vi en del utfordringer jeg ikke hadde med eksene. Jeg bare føler at det ikke "teller". Jeg har en anna ro med ham, bare. Og så er han så ærlig, også når det ikke taler til hans fordel, og det elsker jeg. Han er ikke selvmedlidende med det, heller. Jeg vet ikke.... 

Vi er ikke 100 % lykkelige i sosiale medier, du ser oss ikke der som par det hele tatt. Vi er veldig selvstendige. Og hvem er 100 % lykkelige? De fleste blir jo stressa bare det er regn og restskatt, hehe... Men vi har enormt lik humor. Og vi har noen områder der vi tenker veldig likt. Vi er rare på 50-60% de samme måtene. Og jeg blir...rørt av at han finnes, på en måte. Jeg blir så glad inni meg fordi han er den han er. Han prøver ikke å please meg, eller noen. Han klarer ikke være annerledes, og for meg er det 99 % vakkert. 

Men 13 dager i året, hver 1.dag av mens, synes jeg han er en forbanna tullkuk. Resten av dagene liker jeg ham.

Anonymkode: 32889...2d1

[AnonymBruker]

Vi har det helt likens mtp krangling. Og vi krangler stort sett om de samme tingene som i alle år.. Økonomi og husarbeidfordeling.. 

Har vært sammen 11 år. Jeg elsker han og vi har det veldig fint ellers. Er bare de slitsomme kranglingene som ødelegger en del.. Vi eksploderer begge to samtidig, og jeg skulle ønske han bare kunne GI seg iblant. Men hvis jeg spør meg selv om det samme så klarer jeg aldri å gi meg, jeg heller.. Og det er nok like vanskelig for han som det er for meg. Og vi er begge klar over dette problemet, og har vært i parterapi. Det blir jo sånn til slutt at du egentlig ikke orker å ha det sånn, og kanskje kunne hatt det bedre alene, uten noen å krangle med. Men sannheten er jo den at det er jo langt flere gode sider i forholdet, og mannen har gode verdier ellers, vi har det jo bra 95% av tiden, så man må prøve å veie opp hva som er viktigst. Men jeg tror det vil gå seg til etterhvert som barna blir eldre.

Vi prøver heller aldri å fremstå som superlykkelig forelska for andre mennesker. Slik jeg føler mange av de jeg har kjentskap til gjør. Både i some og i virkeligheten.. Jeg prøver ikke å være falsk og la andre tro at vårt forhold er en dans på roser. Og jeg gjennomskuer så lett andre som prøver å virke perfekte. Er som regel de som sliter mest..

Anonymkode: 69a18...101

[AnonymBruker]

Utad tror nok folk at vi har et perfekt forhold, men det ikke det. Likevel vil jeg ikke bytte ut mannen min med en annen. 
 

Jeg elsker han så høyt, men kan irritere meg noe voldsomt. Det kan heldigvis gå år mellom gangene, og det tar ett par minutter før det går over. Ingen av oss er aktive i sosiale medier, fordi vi har ikke den trangen til å vise frem livet vårt til alle. 
 

Vi snakker sammen hver dag også det som plager oss. Jeg har enormt respekt for mannen min og det er gjensidig. Vi tar avgjørelser sammen, enten store eller små. Passer litt på å være kjærester selv etter at vi fikk barn. 
 

Ett år etter at vi ble sammen oppsøkte vi et samlivsterapeut. Ikke pga problemer, men mest for å bevare det fine med å være sammen med hverandre. Dette tror jeg har hjulpet oss. Vært sammen i 12år. 
 

 

Anonymkode: 4f923...f68

[AnonymBruker]

Jeg er 100 prosent lykkelig. (Bank i bordet.) Vi har vært sammen nærmere tjue år og har flere barn sammen som begynner å bli store. Kan selvsagt finne feil ved ham hvis jeg leter, men hvorfor gjøre det når jeg er lykkelig som han er 😊 Vi har like verdier, krangler aldri, sier aldri slemme ting til hverandre og har en gjensidig forståelse, respekt og kjærlighet for hverandre. Det viktigste tror jeg er at vi begge er veldig tydelige på at vi hører sammen for alltid. Når det er utgangspunktet, stoler jeg på at vi begge jobber for å gjøre «for alltid» til et bra sted å være. 

Anonymkode: e9b0b...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hvorfor, for objektivt sett så har vi en del utfordringer jeg ikke hadde med eksene. Jeg bare føler at det ikke "teller". Jeg har en anna ro med ham, bare.

Dette er kanskje bare et godt eksempel på at at man lærer av erfaringer, modnes og kanskje blir litt mer tilpasningsdyktig med årene☺️

Anonymkode: 462f5...e43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er ca 95% lykkelige etter 20 år som samboere. For 10 år siden ville jeg sagt 70%. Vi ga heldigvis ikke opp, ting kan faktisk bli bedre selv om det ser mørkt ut i perioder. 

Anonymkode: 8fb31...f8f

Kan jeg få være så fekk å spørre hva dere var uenige om?🙈

Anonymkode: 462f5...e43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min erfaring etter flere lange forhold er at det er vanskelig og slitsomt å være i et forhold. Følelser går over, og det skal mye til å finne en som gir det man trenger, man har likt kjærlighetsspråk, like verdier, god kommunikasjon og et godt sexliv. Blir imponert over de som får det til å funke og er lykkelige i årevis. Kanskje det bare er meg som ikke er egnet for forhold…

Anonymkode: 26c6c...523

De mest lykkelige ville vel heller sagt du ikke hadde funnet den rette enda😌❤️

Anonymkode: 462f5...e43

[AnonymBruker]

Jeg har det fint i ekteskapet. Vi krangler aldri. Men vi kan gi noen strenge beskjer til hverandre. Enten kompromisser vi, eller en av oss jenker seg. 

Men vi er begge rolige mennesker da. 

Vi poster svært sjelden om OSS i SoMe. Vi snapper litt til familien om vi gjør noe sammen. Og da er vi naturlige, synes jeg. De kjenner oss da, ingen vits i å late som vi er flottere enn vi er. 

Anonymkode: 3d11d...baa