Lykkelig skilt, er det mulig?

[AnonymBruker]

Jeg er midt i samlivsbrudd med pappaen til barnet mitt på 1 år. Vil ikke utdype, men det har ikke skjedd noe dramatisk som utroskap osv. Begge er enige, og vi snakker veldig åpent om prosessen. Jeg føler meg nesten allerede ferdig med å sørge, etter ett år hvor jeg føler han har sviktet meg og oss som familie. Ting vil bli mye lettere som alenemor og jeg ser fram til den dagen alt er avklart. Jeg har ikke mange kjærestefølelser igjen for mannen, men føler forsatt at vi er gode venner, og at vi er familie liksom. Drømmen min er egentlig at vi kan fortsette å være venner, og treffes ofte slik at barnet får en god relasjon til pappaen sin. For min del kunne han kommet på besøk ofte for å spise middag og legge barnet, og kunne gjerne feriert sammen og feira jul. Når det kommer nye partnere inn i bildet blir det selvsagt en annen sak, men når jeg ser det for meg nå så gjør det ikke vondt å se for seg ham med en annen (mulig det blir verre på ordentlig, hvertfall om han finner noen først)

Men, er det realistisk å få det sånn? Å klare å holde på et vennskap og samhold? Jeg tror vi vil klare det mye bedre som skilt enn som kjærester i alle fall. Det hadde vært fint å ha ham i livet mitt som en god venn, jeg anser han fortsatt som min bestevenn og den jeg er meg selv mest sammen med. Og vi må jo samarbeide om barnet. Så å fortsette som venner hadde vært flott. 

Anonymkode: 818f8...059

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at det er sjelden, basert på reaksjoner vi får fra andre, men jeg har et velfungerende og vennskapelig forhold til min eks.

Det var litt anstrengt de første par årene etter brudd, fire år senere er det helt oppriktig uproblematisk. Vi er naboer, ferierer stort sett sammen en gang i året, feirer jul, bursdager og andre høytider ofte sammen. Har stort sett daglig kontakt, både om barna og annet. Men kunne absolutt ikke fortsatt å leve sammen. 

Begge har nye partnere, men er særboere (på grunn av barn på alle kanter). 

 

Anonymkode: d7d9b...c32

[AnonymBruker]

Jeg og eksen har et godt forhold. Det tok et år, men vi drar på stranda sammen, lekeland, har feiret jul og 17. mai sammen, spiser middag innimellom osv. Jeg aner ikke hvordan det blir om jeg finner meg en ny partner (har i utgangspunktet ikke tenkt det), men det er ikke sikkert det blir det samme da. 

Anonymkode: 7c58f...68d

[AnonymBruker]

Det er mulig. Jeg har det slik med min eks. Selve julekvelden feirer vi med egen familie, men på dagen sammen med barna.

Fungerer mye bedre som "venner" enn gift. Ny partner får finne seg i det, eller la være å bli ny partner 😅

Anonymkode: 8dfd4...95a

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig skilt i den forstand at jeg har det så utrolig mye bedre uten den voldelige dritten. Men en god relasjon? Nei det har vi ikke 🤣

Anonymkode: 6f423...49d

[AnonymBruker]

Ja! Men det kan ta tid. 

Bruddet var vondt, og jeg kan fortsatt kjenne et savn etter det som ikke ble. Men, jeg er lykkelig. Vi klarte heldigvis å legge uenigheter til side og fokusere på barnet vårt. Vi har et godt foreldresamarbeid, og det er så viktig. 

Anonymkode: 35511...763

[AnonymBruker]

Galskap å gå fra hverandre med et barn på 1 år. Ta dere sammen og jobb med forholdet. 

Anonymkode: 3039b...dc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Galskap å gå fra hverandre med et barn på 1 år. Ta dere sammen og jobb med forholdet. 

Anonymkode: 3039b...dc1

Det har du ingen forutsetning for å si.

Anonymkode: 7c58f...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2022 den 22.14):

Jeg er midt i samlivsbrudd med pappaen til barnet mitt på 1 år. Vil ikke utdype, men det har ikke skjedd noe dramatisk som utroskap osv. Begge er enige, og vi snakker veldig åpent om prosessen. Jeg føler meg nesten allerede ferdig med å sørge, etter ett år hvor jeg føler han har sviktet meg og oss som familie. Ting vil bli mye lettere som alenemor og jeg ser fram til den dagen alt er avklart. Jeg har ikke mange kjærestefølelser igjen for mannen, men føler forsatt at vi er gode venner, og at vi er familie liksom. Drømmen min er egentlig at vi kan fortsette å være venner, og treffes ofte slik at barnet får en god relasjon til pappaen sin. For min del kunne han kommet på besøk ofte for å spise middag og legge barnet, og kunne gjerne feriert sammen og feira jul. Når det kommer nye partnere inn i bildet blir det selvsagt en annen sak, men når jeg ser det for meg nå så gjør det ikke vondt å se for seg ham med en annen (mulig det blir verre på ordentlig, hvertfall om han finner noen først)

Men, er det realistisk å få det sånn? Å klare å holde på et vennskap og samhold? Jeg tror vi vil klare det mye bedre som skilt enn som kjærester i alle fall. Det hadde vært fint å ha ham i livet mitt som en god venn, jeg anser han fortsatt som min bestevenn og den jeg er meg selv mest sammen med. Og vi må jo samarbeide om barnet. Så å fortsette som venner hadde vært flott. 

Anonymkode: 818f8...059

Nei, det er veldig vanskelig etter min erfaring. Det kan gå greit i starten, men problemene starter når den ene eller begge får nye partnere og deres barn. Det blir fort veldig mye konflikter etterhvert med bosted, økonomi, sjalusi. At dere kommer til å bli venner går ikke når dere får nye partnere. Noen svært få får det til, men det er unntakene.

å spise middag sammen, være sammen i ferier, turer, jul etc. er urealistisk, dessverre. Du kan komme til å føle det vondt når partneren din kommer med en ny partner og dette påvirker hele forholdet. 
 

hvis du virkelig genuint anser han som din bestevenn, så vil jeg faktisk be deg tenke deg om og jobbe med forholdet

 

Anonymkode: 18f49...d2b

[AnonymBruker]

Det er naturlig at den som ønsker å gå har kommet lenger i prosessen enn den som blir forlatt, så det er ikke rart at du føler det slik. Dere er imidlertid ennå ikke skilt og det er naivt å tro at du ikke etter hvert vil få en reaksjon på å flytte, opplevelsen av å måtte klare seg alene på én inntekt og klare alt det praktiske alene og også det å vite at barnet deres nå har skilte foreldre med alle det vonde som følger med. Du føler deg lykkelig for å være kvitt mannen, men glemmer at det uskyldige barnet deres har fått snudd livet sitt på hodet. Det finnes ingen lykkelige skilsmisser, da ville man ikke blitt skilt, men det er absolutt mulig å ha et godt forhold til og samarbeid med eksen sin. 

Anonymkode: c10ce...267

[lillevill]

Vi gikk ifra hverandre etter  nesten 8 år hvor jeg gikk og kjente på følelsen av å være uønsket og latterligjort av han og hans familie. Det var tungt, og måtte gjøre mye arbeid med meg selv når jeg gikk. 

Vi er "venner" det er ikke ekte vennskap, altså min eks kjenner ikke den ekte meg som noen gjør, men for sønnen min ser det ut som vi hjelper hverandre. Det er viktigst for meg. Vi feirer også barnets bursdag sammen. Vi ler og tuller sammen. 

Men ellers holder jeg kontakt til minimum og ordner det meste selv. Som feks fritidsaktiviteter, melder jeg han på, tar jeg han med i mine uker. Far kan så klart bruke de i sine uker om han trenger. Men jeg betaler. 

Jeg er ofte alene i høytider, om jeg ikke tar han med til min fam.

Endret 20. juli 2022 av lillevill