Bærer på skam/sorg hver dag.

[AnonymBruker]

For mange år siden ble jeg regelrett forfulgt, mobbet& utsatt for en del bekymringsmeldinger til bv som det ikke var hold i

( fikk et barn med høytfungerende autisme og adhd som ikke var utredet ) dette var FØR utredning.

Jeg ble også lagt for hat av skolen han gikk på ( barneskole ) fordi jeg stilte krav ( på en vanlig høflig måte ) om individuell plan og spesialpedagog.

Kort fortalt så meldte de meg til politiet og sa min sønn hadde sekuslisert adferd, fikk plutselig brev fra politi og bv ( jeg ble LIVREDD ) den gangen og trodde kanskje noen hadde utsatt han for noe, mens jeg ble veldig STYGT og sett ned på av sosionomen som fulgte det opp. ( Kanskje som en mistenkt på en lett måte )

Spol mange år senere og ser nå hvordan dette har påvirket mitt liv negativt, jeg har alltid klart å holde på jobbene mine men har skjøvet venner vekk, ikke klart å tenke fremtidsrettet og levd i en boble, jeg har levd med skam.

Når jeg tenker etter så så jeg ingen tegn på seksualisert adferd hos sønnen min, jeg er også trent ( utdannet ) innen den retning til å kunne se slike tegn. Hadde det ikke vært for bakgrunnen min og papirene mine den gangen så er jeg redd de faktisk hadde tatt han fra meg på feil grunnlag.

For øvrig så klarer det nå voksne barnet mitt seg veldig godt, så vi må ha gjort noe riktig

I hverfall, dette er en sorg jeg bærer på i tillegg til lettere skam følelse av at dette skjedde meg, det påvirker meg ubevist uansett hvor mye jeg jobber med det. 

Noen som hr hørt om andre mennesker som har barn med spesielle behov som har opplevd lignende, hvor kan vi få hjelp til å bearbeide slik skam, jeg ønsker ikke å bære det lenger.

Anonymkode: f288f...cc9

[klarinetta]

Det vi bærer med oss er tankene, men kroppen reagerer på dem som om noe skjedde her og nå. Selv om alt fredelig og trygt. Slik er vi laget. 

Det kan hende det er greit å snakke med noen, som f.eks en metakognitiv terapeut, for å utforske hvordan slikt fortsatt "sitter fast i kroppen". 

Om man kan se at vonde tanker og følelser egentlig er veldig livlige "dagdrømmer", og vite at det er slik hukommelse fungerer, kan man kanskje begynne å se "det uskyldige" i reaksjonen. 

Sakte men sikkert kan man etterhvert ha disse tankene uten å reagere like sterkt på dem, det er slik vi mennesker går videre. 🌷

[AnonymBruker]

klarinetta skrev (18 minutter siden):

Det vi bærer med oss er tankene, men kroppen reagerer på dem som om noe skjedde her og nå. Selv om alt fredelig og trygt. Slik er vi laget. 

Det kan hende det er greit å snakke med noen, som f.eks en metakognitiv terapeut, for å utforske hvordan slikt fortsatt "sitter fast i kroppen". 

Om man kan se at vonde tanker og følelser egentlig er veldig livlige "dagdrømmer", og vite at det er slik hukommelse fungerer, kan man kanskje begynne å se "det uskyldige" i reaksjonen. 

Sakte men sikkert kan man etterhvert ha disse tankene uten å reagere like sterkt på dem, det er slik vi mennesker går videre. 🌷

Takk for svar🌸

Anonymkode: f288f...cc9