Sorgen og savnet har bare blitt verre

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min for over 1 år siden. Det var ett ventet dødsfall pga sykdom så jeg følte jeg taklet det bra. Var jo lei meg men det gikk bra. Nå derimot, de siste mnd, jeg kjenner på et enormt savn. Et helt hinsides savn som gjør vondt i magen hver eneste dag. Jeg gråter mer nå enn hva jeg gjorde da hun døde føler jeg. 

Jeg fungerer ok i hverdagen. Spiser og jobber. Har ferie nå og klarer jo å nyte den. Men jevnt og trutt iløpet av dagen så kjenner jeg på savn, sorg og frustrasjon over at jeg ikke får møtt mamma mer.

Det føles ut som om jeg har stagnert. Det føles som om jeg har tatt 3 skritt tilbake og kommer til å bli stående til knærne i gjørme bestående av savn og sorg i all evig tid. Jeg karer ikke å se for meg at det kommer til å letne, bare at jeg blir mer og mer frustrert. 

Eller vil det gå naturlig over av seg selv?

Sorgen er jo unik for hver og en og jeg vet ingen kan svare meg.. Men hadde vært fint å høre fra andre om det faktisk går over eller om det skal være sånn for evig og alltid. For det gjør så vondt..

 

Anonymkode: 013af...3aa

[AnonymBruker]

Sorg etter tap av en forelder går ikke over, men med tiden tar den en annen form og blir lettere å leve med. Jeg mistet pappa for 3 år siden og det går litt opp og ned, av og til blir jeg overmannet av sorg og savn. Små ting i hverdagen som minner meg om han og episoder i hverdagen da jeg har noe jeg gjerne skulle ha fortalt eller snakka med han om. 

Slik er det bare.. Sorg er som du sier unik og forskjellig for hver person. Noen sørger hardt fra første dag og andre får det hardeste senere. Ett år er ikke lenge, man opplever bursdager og høytider og sorgen blir forsterket fordi man savner de man har mistet. Bare gi det litt mer tid og prøv å gjør positive ting for deg selv ; reis bort, vær med venner, bruk naturen osv. Det vil bli lettere, jeg lover ❤️

Anonymkode: 6a890...2e5

[AnonymBruker]

Jeg mistet min aller nærmeste 2 juni. Dødsfallet kom brått, 5 dager med sykdom og store smerter før hun døde. De første dagene klarte jeg nesten ikke å gå. Bare knakk sammen på gulvet. Jeg er helt knust. Når jeg feks skal til byen for å handle, så begynner jeg å gråte inne på senteret, eller på bussen.. Det har gått så hardt inn på meg at jeg finner ikke ordene.. jeg lurer også på hvordan i alle dager jeg skal kunne leve med det her. Prøvde en uke i syden for et par uker siden. Jeg begynte å gråte på stranden, inn på do, gråte masse, på med solbriller og ut igjen for å ta et glass vin eller tre. Det gjør så vondt. Har ikke hatt matlyst siden hun ble syk, og døde. Jeg har blitt tynn. Har mistet venner og nære slektninger før, men dette tok knekken på meg. Hva skal jeg gjøre. Tror jeg skal begynne med frivillig arbeid for noen som trenger det, når jeg klarer å ikke knekke sammen hver gang jeg går ut. Da vil vel min eksistens bety noe ihvertfall. Nå bare sitter jeg inne for meg selv. Fungerer ikke lengre.

Anonymkode: 0c235...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg mistet min aller nærmeste 2 juni. Dødsfallet kom brått, 5 dager med sykdom og store smerter før hun døde. De første dagene klarte jeg nesten ikke å gå. Bare knakk sammen på gulvet. Jeg er helt knust. Når jeg feks skal til byen for å handle, så begynner jeg å gråte inne på senteret, eller på bussen.. Det har gått så hardt inn på meg at jeg finner ikke ordene.. jeg lurer også på hvordan i alle dager jeg skal kunne leve med det her. Prøvde en uke i syden for et par uker siden. Jeg begynte å gråte på stranden, inn på do, gråte masse, på med solbriller og ut igjen for å ta et glass vin eller tre. Det gjør så vondt. Har ikke hatt matlyst siden hun ble syk, og døde. Jeg har blitt tynn. Har mistet venner og nære slektninger før, men dette tok knekken på meg. Hva skal jeg gjøre. Tror jeg skal begynne med frivillig arbeid for noen som trenger det, når jeg klarer å ikke knekke sammen hver gang jeg går ut. Da vil vel min eksistens bety noe ihvertfall. Nå bare sitter jeg inne for meg selv. Fungerer ikke lengre.

Anonymkode: 0c235...c90

Det var trist å høre. Klem ❤

Anonymkode: 979bd...0be

[AnonymBruker]

6 år siden jeg mistet min, er helt for jævlig 😕

Anonymkode: a7077...777

[AnonymBruker]

Sorg går i bølger, og ingen sørger likt. Moren min døde for 25 år siden, hun var fortsatt ung. Kjenner på savnet som kan komme plutselig. Så at tiden leger alle sår er ikke sant. Ingen måte å sørge på er feil, når en har mistet noen nylig er det som verden stopper opp. Og det er vanskelig å se andre ler og har det fint. Men det betyr at denne personen betydde mye for deg, og det går ikke ann å forberede seg til at personen skal dø. De som sier det tar feil.

Anonymkode: f7c77...a32

[AnonymBruker]

Jeg har gått i sorggruppe. Det hjalp i den helt første fasen hvor alt bare er kaotisk. 
 

 

Anonymkode: 1c2af...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2022 den 22.29):

Jeg mistet min aller nærmeste 2 juni. Dødsfallet kom brått, 5 dager med sykdom og store smerter før hun døde. De første dagene klarte jeg nesten ikke å gå. Bare knakk sammen på gulvet. Jeg er helt knust. Når jeg feks skal til byen for å handle, så begynner jeg å gråte inne på senteret, eller på bussen.. Det har gått så hardt inn på meg at jeg finner ikke ordene.. jeg lurer også på hvordan i alle dager jeg skal kunne leve med det her. Prøvde en uke i syden for et par uker siden. Jeg begynte å gråte på stranden, inn på do, gråte masse, på med solbriller og ut igjen for å ta et glass vin eller tre. Det gjør så vondt. Har ikke hatt matlyst siden hun ble syk, og døde. Jeg har blitt tynn. Har mistet venner og nære slektninger før, men dette tok knekken på meg. Hva skal jeg gjøre. Tror jeg skal begynne med frivillig arbeid for noen som trenger det, når jeg klarer å ikke knekke sammen hver gang jeg går ut. Da vil vel min eksistens bety noe ihvertfall. Nå bare sitter jeg inne for meg selv. Fungerer ikke lengre.

Anonymkode: 0c235...c90

Slik er det med sorg. Da jeg mistet mine foreldre, min bror og en venninne jeg var glad i så klarte jeg ikke alltid styre gråten. Den kunne komme brått over meg på bussen, på gaten, i butikken, ja overalt der det ikke passet seg når tankene og minnene overveldet meg. Hvis jeg så en gutt/mann som lignet eller minnet meg om min bror så var det nok til at tårene og sorgen kom som en bølge av smerte. Men det roer seg heldigvis med tiden selv om det tar lang tid. Sorg kan man desv ikke hoppe over man må gå igjennom den tiden det tar til smertene letter med årene.

Anonymkode: ea84a...225

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.7.2022 den 9.25):

Slik er det med sorg. Da jeg mistet mine foreldre, min bror og en venninne jeg var glad i så klarte jeg ikke alltid styre gråten. Den kunne komme brått over meg på bussen, på gaten, i butikken, ja overalt der det ikke passet seg når tankene og minnene overveldet meg. Hvis jeg så en gutt/mann som lignet eller minnet meg om min bror så var det nok til at tårene og sorgen kom som en bølge av smerte. Men det roer seg heldigvis med tiden selv om det tar lang tid. Sorg kan man desv ikke hoppe over man må gå igjennom den tiden det tar til smertene letter med årene.

Anonymkode: ea84a...225

Når hver dag er tung og vanskelig og meningsløs, så er det forferdelig at det vil ta år å komme seg gjennom. Men det vil nok det. Det er mange tunge og vonde dager. Hvordan har du det nå?

Anonymkode: 0c235...c90

[AnonymBruker]

Jeg lever også med sorgen, jeg går ikke og venter på at den skal bli borte, jeg tenker at det er en prosess som vil pågå gjennom livet. Men så har jeg masse gode minner som jeg plukker frem. Jeg besøker graven ofte, og pynter der. Griner når jeg føler for det, kommer aldri til å skamme meg over det. 

Du kan tenke på at hun lever videre gjennom deg. Du har samme blodet, hun er ikke helt borte. Sorg kan snus til noe positivt også, hver gang jeg depper, vrir jeg tankene inn på alt vi gjorde sammen, hva vi brukte å le av, reiser vi var på osv. Jeg har mistet begge foreldrene mine, men føler egentlig ikke at de er helt borte. Ofte tenker jeg at "sånn ville mor hatt det", eller "det tror jeg far ville likt". På graven velger jeg farger som mor likte. Det er sånn livet er, ingen kan leve evig. Jeg er takknemlig fordi jeg har noen å savne, det er mange som ikke har de gode minnene, og dem er det mer synd på.

Tenk på hva moren din ville sagt om hun så at du ikke spiste, at du isolerte deg. Si til deg selv at "det ville ikke mor likt", og så handler du ut fra den tanken. Gjør minnene til noe positivt og konstruktivt, og ikke noe som skal trykke deg ned på lang sikt.

Anonymkode: e458f...9e1

[AnonymBruker]

Sorg er ikke lineært. Det har blitt en del av meg. 

Før mamma døde trudde jeg at sorg var ekstremt vondt og lammende i begynnelsen, at man var et vrak, og deretter ble gradvis bedre. I stedet var jeg helt rolig og rasjonell, selv om det var et sjokk (brå død), jeg gråt knapt, og fortsatte livet med jobb og trening så snart begravelsen var overstått.

Flere måneder etterpå begynte jeg å kjenne på sorgen. Fra å være en person som gråt 2-3 ganger i året, er det gjerne noen tårer daglig. Og selv om jeg lever som før, og fungerer godt, og jevnt over er lykkelig, så kan plutselig minnene og tankene komme kastende på meg, "aldri igjen...." Innimellom et sinne, for alle årene som ble "stjålet", ikke bare fra meg, men også barnebarna. Og ikke minst pappa, som også mistet sin mening og retning i livet den dagen. Alt hun skulle oppleve, alle planene som var lagt når Korona endelig var over, som hun akkurat ikke rakk. 

Jeg tror vi er bygd for å klare dette. Sorg er ikke en sykdom, som en av legene sa til meg da alt skjedde. Man må bare akseptere at den er der, uten å grave seg ned i den. Men samtidig tørre å føle på den. 

Anonymkode: 52d2e...dfe

[AnonymBruker]

Jeg mistet en av mine nærmeste for et par dager siden. Jeg er helt knust av sorgen, jeg kjenner at jeg synes det virker umulig å leve resten av livet med denne smerten. Mange sier det blir verre etterhvert, men det tror jeg ikke at jeg klarer. Jeg gråter hele døgnet, og klarer ikke svelge mat. Fastlegen min sa det er en vanlig sorgreaksjon, men hvordan overlever man slikt? Jeg skifter mellom dårlig samvittighet, fornektelse, hyperventilering, indre bilder av den jeg har mistet, venter på at han skal komme hjem, svimmelhet, har flashbacks fra dødsdagen, gruer meg til alt fremover... skjønner ikke hvordan jeg skal bli et oppegående menneske igjen.   

Anonymkode: 1a049...89e